Bokelskere.no

Ja, du sa "hudfarge og religion".
Og jeg svarte at hudfarge ikke har noe med saken å gjøre. For det det handler om her er nemlig religion. Og det er religionen islam Hege Storhaug skriver om i boka Islam. Den 11.landeplage.
Og jeg mener fortsatt at islam er en grunnleggende intolerant lære, som diskriminerer kvinner og andre som ikke bøyer seg for denne underkuende læren.

Jeg spurte deg om du hadde lest boka? Eller om du har til hensikt å lese den?
Det svarte du ikke på.
For å diskutere innholdet i ei bok, hadde det vært en fordel om man faktisk har lest den boka som skal diskuteres.

Forresten, siden du nevner TJOMLID:
Et interessant svar til TJOMLID her:

Importert voldtektsrisiko
Ikke-nordmenn er sterkt overrepresentert blant voldtektsmenn. Skal vi heller snakke om «den norske voldtektskulturen»?

Publisert den 30. jan 2016, kl. 10:00 av
Kjetil Rolness
Helgekommentaren

REAKSJONENE på gruppeovergrepene i Köln og mange andre byer fulgte et forutsigelig mønster. Rasister og høyrepopulister fikk bekreftet det de visste: Sånn er muslimske menn. De går løs på kvinnene våre. Flerkultur er en katastrofe. Deportasjon nå!  
Antirasister og feminister fikk også sin bekreftelse: Sånn er menn. Over hele verden, her hjemme også. Vi kjenner oss igjen! Objektivisering, netthets, julebordtafsing, russevoldtekter. Alt tegn på kvinnefiendtlige holdninger. «Nordmenn må ikke tro de er så mye bedre.»  
NEIVEL. Men jeg tør tro at de aller fleste menn, uansett bakgrunn, er ganske brukbare. Bare et lite mindretall, både blant norske, europeiske og ikke-vestlige, begår overgrep. Men - er det ingen forskjell på (mann)folk? Ingen spesielle kjennetegn på de som voldtar? Og ingen grunn til bekymring for den nye migrasjonsbølgen? Når en million menn i løpet av ett år kommer til Europa, fra land og kulturer der kvinner systematisk undertrykkes, lever utrygt, og selv risikerer straff og vanære etter å ha blitt voldtatt?  

VI VET AT ikke-vestlige menn står bak nesten alle overfallsvoldtektene i Norge. Vi vet også at mange ønsker et annet fokus: De fleste voldtekter begås av noen som står offeret nær. Festvoldtekter øker mest. Mørketallene er store. Mellom 8000 og 16000 voldtekter eller voldtektsforsøk begås hvert år i Norge (ifølge et estimat fra et offentlig utvalg som tok 10-gangeren av antall anmeldelser). Er det denne voldtektskulturen innvandrere skal integreres i, spørres det syrlig på sosiale medier. I Dagbladet på onsdag kunne vi lese: «Vi ser voldtektskulturen overalt.»  
Og alle ler av nyfrelste, mannlige feminister som retter sin «pekefinger mot en isolert gruppe vi ikke selv tilhører. De andre. Innvandrerne. Muslimene.», skriver bloggerenGunnar Tjomlid. «Gud bedre så herlig ansvarlig det føles. Ta kvinnens parti. Omsider. Og samtidig kunne dyrke litt fremmedhat i samme slengen.»  

TJOMLID er et interessant og typisk case. For å bekjempe fremmedhat, bekjemper han virkeligheten. Her er hans metode: Tenk på et mørketall. Og tenk bare på hvite nordmenn. Da blir påstanden: «Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10000 voldtekter i året.» Tjomlid ber oss glemme den «unorske» overfallsvoldtekten og se på «de 99,5 prosent av voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i.»  

Hans eneste dokumentasjon er politistatistikk som viser at 78 prosent av de mistenkte/siktede i voldtektsaker i Oslo i 2014 var norske statsborgere. Men statsborgerne utgjør en enda større del av hovedstadsbefolkningen. Og teller mange innvandrere. Altså er etniske nordmenn underrepresenterte som voldtektsmenn. Tjomlid snur sannheten på hodet.  
DET ER PINLIG at en høyprofilert faktasjekker (med mottoet «La meg se litt nærmere på det») ikke forstår statistikk. Eller rettere sagt: Gjør seg dummere enn han er, straks emnet er innvandring. Det er også pinlig at voldtektsforskere ikke vil fortelle hva deres egne tall viser.  
«Voldtekt i den globale byen», skrevet av Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal i 2011, er den mest analytiske politirapporten om voldtekt i Norge. Og tok for seg siktede/mistenktes landbakgrunn. Personer med begge foreldre født utenfor Norge utgjorde 23 prosent av Oslos befolkning (i 2010), men sto bak to tredjedeler av alle voldtektene. Personer med opprinnelse fra Afrika, Midt-Østen eller Asia utgjorde 17 prosent av Oslos befolkning, men sto bak nesten halvparten av voldtektene.  

Og enda mer oppsiktvekkende: Innvandrere fra disse tre regionene (der nesten alle av dagens asylsøkere kommer fra) var overrepresentert i samtlige av politiets voldtektskategorier, ikke bare overfallsvoldtekter, men også relasjonsvoldtekter, sårbarhetsvoldtekter og festrelaterte voldtekter. Selv i denne siste og antatt mest «norske» voldtektstypen, er det større sannsynlighet for at gjerningmannen er utenlandsk enn at han er norsk.  

LIKEVEL FASTSLO rapporten at «voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.» Ja, da så. Etnisitetsperspektivet ble nedtonet, bortforklart og mistenkeliggjort: «Når overrepresentasjonen av «fremmede» lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene «menn» og «unge», har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.» Men hva slags frykt ligger bak når forskere ikke vil innrømme at bakgrunn fra visse land er en risikofaktor?  
For å få vite hva tallene faktisk sa om voldtektsmenns opprinnelse, måtte man lese alternative medier: Document.no, Human Rights Service eller Jan Arild Snoen i Minerva. De store avisene omtalte rapporten uten å nevne innvandrerbakgrunn. Aftenposten publiserte en nettartikkel med tittelen «Utlendinger voldtar norske». Den ble raskt fjernet og endret. NRK vinklet bare mot overfallsvoldtektene, og fikk klage fra Antirasistisk Senter og Amnesty. Slik politiet har fått kritikk hver gang de har vært tydelige på ikke-nordmenns overrepresentasjon. Hanne Kristin Rohde høstet storm da hun i 2009 påpekte at gjerningsmenn i overfallssaker kom fra land med et dårlig kvinnesyn. Ble det for ubehagelig for politiet? Fikk de politiske signaler om å unngå perspektivet?  

FOR ETTER 2011 ble det stille om landbakgrunn. Kripos' årlige rapport om «Voldtektsituasjonen» oppgir bare gjerningsmenns kjønn og alder. En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden. Hun foretrekker også variabelen statsborgerskap framfor landbakgrunn. Slik «forsvinner» innvandrere inn i det store norske «vi». Noe som er flott på 17. mai. Men som verken gavner statistikken eller politikken.  
I alle andre tilfeller ønsker myndighetene å definere risikogrupper. For å sette inn tiltak, forebygge, behandle og informere. Og for å forske videre på sammenhenger. Det kan være mange årsaker til visse innvandrergruppers overhyppighet, ikke bare de mest opplagte og «betente», som etnisitet, kultur eller religion. F.eks. traumer, krigserfaringer, overgrep i egen oppvekst, psykisk lidelse. Eller mangel på ressurser og utdanning (som gir høyere overrepresentasjon enn utenlandsk bakgrunn i noen undersøkelser). Men før vi kan analysere, tolke og forklare, må vi ha fakta. Og helst brutt ned så mye som mulig. Om det viser seg at menn i en bestemt alder fra et bestemt opprinnelsessted utmerker seg særlig negativt i statistikken, så har vi en målgruppe for videre undersøkelser og oppfølging.  

PROBLEMET ER AT forskningsfeltet er politisert og ideologistyrt. Med slagside mot det korrekte og berøringsangst for det kontroversielle. Alle nordiske land har overrepresentasjon av innvandrere i voldtektstatistikken. I Sverige publiserer man minst mulig om saken. I Danmark er man åpen og rett-fram. I Sverige legger man vekt på sosioøkonomiske forklaringer. I Danmark har man korrigert for dette, og mener det står igjen en betydelig kulturfaktor.  
Mønsteret er som vi kjenner fra den øvrige innvandringsdebatten, med Norge midt i mellom våre naboland. Det er blitt lov å tematisere flyktningers kvinnesyn, og sette dem på antivoldskurs, men fortsatt er det mye lettere å bruke kultur som forklaring på etniske nordmenns seksualforbrytelser.  

Dette er kanskje den største ironien på feltet: Man mener - på tvers av de flestes hverdagserfaring - å se et utbredt kvinnehat, ja et «massivt holdningsproblem» blant alminnelige norske menn, oppvokst i et av verdens mest moderne, likestilte og kvinnevennlige land. Mens man ikke vil ha fokus på holdningsproblemer i kjønnskonservative minoritetsmiljøer, selv hos de som setter hijab på småjenter for ikke friste menn. Vi skjønner den gode hensikt: Å ikke medvirke til økt stigmatisering og fremmedfiendlighet. Men hva har vi lært fra Köln og Sverige i år? At mørklegging og avledningsmanøvre er en kortsiktig og risikofylt strategi som nærer konspirasjonsteorier og mistillit til «elitene». Virkeligheten er ikke rasistisk. Derfor må fakta fram.  

Rolness forholder seg ikke til fakta. Politiet er uenige med ham. Tjomlid svarer Rolness igjen slik (og siterer igjen politiets rapporter):

Impotent voldtektsanalyse

Debatten om innvandring har de siste måneder handlet mye om at den må være åpen, ærlig og faktabasert. Innvandringskritikere som Kjetil Rolness har frontet dette synet, og gjør det igjen i sin helgekommentar i Dagbladet med tittelen «Importert voldtektrisiko».

Rolness hevder at politiforsker Marianne Sætre og undertegnede bedriver «aktiv tåkelegging» og at vi ikke kan ha en situasjon «der ideologi overstyrer forskning og risikogrupper ikke defineres».

La meg se litt nærmere på akkurat det.

Jeg er helt enig i at debatten må være fundamentert i fakta, statistikker og gode data. Nettopp derfor har jeg blogget om dette temaet flere ganger, alltid basert på de beste tilgjengelige rapporter fra politiet og Statistisk sentralbyrå (SSB).

Disse rapporter og statistikker er nyttige, fordi de presenterer råtallene, men går så videre i å drøfte hva disse tallene betyr gitt de forhold vi kjenner til som påvirker dem. Dette er forhold som sosiodemografisk fordeling, anmeldelsestilbøyelighet, hvordan begrepet «landbakgrunn» må tolkes, og andre forhold.

Man skulle derfor tro at når vi har disse gode statistikkene og rapportene, så hadde vi et grunnlag for en åpen, ærlig og faktabasert debatt.

De ubehagelige fakta
Dessverre har det vist seg å være naivt. Når jeg har blogget om disse rapportene, har jeg blant annet trukket frem viktige konklusjoner fra forfatterne som dette, sakset fra rapporten «Voldtekt i den globale byen» utarbeidet av Oslo politidistrikt (med blant annet Marianne Sætre) i 2011:

Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.

Eller dette fra «Voldtekt i den globale byen – 2011» utgitt året etter:

Sakstilfanget og –behandlingen ved Oslo politidistrikt kan heller ikke være utgangspunkt for generaliseringer om hvordan situasjonen er andre steder i landet.

Det er ganske klokkeklart fra politiet selv. Og ettersom dette er en tolkning basert på de beste tall vi har, og en rekke internasjonal forskning som er lagt til grunn for å kvalifisere disse tallene, skulle man tro at vi var på trygg grunn.

Dette er nettopp grunnlaget for en slik faktabasert debatt som Rolness og co roper etter.

Likevel serverer Rolness oss i sin helgekommentar påstander om voldtektshyppighet blandt ulike grupper på landsnivå basert på tall fra kun Oslo politidistrikt, og han skriver at etnisitet, kultur og religion er de mest opplagte årsaker til ulikhetene. Stikk i strid med det rapportene selv presiserer.

Han vil ha mer statistikk og flere analyser, men velger samtidig å overse konklusjonene i de rapporter som gir ham nettopp dette. Intet ønske om en faktabasert debatt likevel, altså.

Og hva skjer straks man forsøker å føre en slik faktabasert debatt? Jo, man beskyldes for å «dekke til sannheten», eller å drive «tåkelegging av de harde fakta», og andre mer fargerike beskyldninger.

Det er altså blitt slik at så lenge man legger til grunn de beste data og analyser vi har, og disse ikke klart sier at ikke-vestlige innvandrere er betydelig verre enn oss gode nordmenn, så lyver man. Da tåkelegger man. Da tør man ikke kalle en spade for en spade.

Med andre ord, fakta som ikke sier det disse innvandringskritikerne vil høre, er plutselig ikke lenger fakta. Det er løgner iscenesatt av en stor konspirasjon. En konspirasjon med initialene P.K.

Da må man spørre seg hvilke «fakta» de mener man skal legge til grunn for denne åpne, ærlige og faktabaserte debatten de selv ønsker. Tabloide forsider? Nynazistiske artikler som aktivt deles på Facebook? Magefølelse? Anekdoter fra en nevø som bor på Grønland og en gang fikk frastjålet mobilen sin?

I realiteten ønsker ikke disse menneskene en faktabasert debatt, fordi fakta gang på gang viser seg å ikke støtte opp under det verdenssynet de ønsker å ha. En sånn infantil tilnærming til en viktig debatt er kanskje å forvente av de bruneste kommentarfeltryttere, men jeg hadde ventet mer at den presumptivt oppegående debattanten Kjetil Rolness.

Jeg tok feil.

Om innvandring og kriminalitet
La meg gi et eksempel. Rolness skriver:

En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden.

Rapporten han viser til, som gjelder for alle typer kriminalitet i hele landet, viser at innvandrere fra enkelte land troner 3-4 ganger høyere på kriminalitetsstatistikkene enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn. Det er sant. Tallene gjelder dog for årene 2001-2004, og kriminaliteten har sunket jevnt og trutt siden den gang, men betraktningene er likevel overførbare til i dag.

Det som er mer interessant er at den samme rapporten er tydelig på at dette er tall som ikke direkte sier at risiko for kriminell atferd alene er knyttet til opphavsland, implisitt religion eller kultur. Inntil 45% av denne overrepresentasjonen skyldes sosiodemografiske forhold, altså at det er vesentlig flere unge menn fra disse landene enn i øvrig befolkning, at de ofte har lavere levestandard, at de oftere er arbeidsledige, at flere mottar sosiale stønader og mer.

Slike forhold er ikke bortforklaringer. De er i forskningslitteraturen veldokumenterte årsaker til økt risiko for kriminalitet, noe jeg blant annet tok for meg i bloggposten hvor jeg måtte be også Human Rights Service stå skolerett for sin misbruk av voldtektsstatistikk.

Rapporten drøfter også et annet viktig aspekt, nemlig botid i Norge. Land hvor folk har innvandret eller flyktet til Norge fra i flere tiår, er ofte lavere representert på kriminalitetsstatistikkene enn land hvor innvandringen er av nyere art. Det forklares da med at de innvandrerne med kortest botid i Norge ikke er like integrert og etablert. De mangler nettverk, familietilhørighet, jobbmuligheter og andre sosiale bånd som de eldre flyktninggruppene har.

Dette er viktige faktorer for om noen faller utenfor, føler seg isolert, føler seg maktesløse, og dermed i større grad utøver kriminalitet.

Forskerne drøfter også forhold som sosioøkonomisk status, utdanningsnivå, anmeldelsestilbøyelighet, høyere oppdagelsesrisiko hos grupper som overvåkes nøyere av politiet, diskriminering av enkelte grupper i straffesystemet, politiets prioriteringer overfor enkelte kriminalitetstyper (hvor enkelte grupper kan være overrepresentert i utgangspunktet), og hvor vanskelig enkelte type saker er å oppklare.

Noe av dette kan man korrigere for, men mye er ukvantifiserbart og forblir usikre estimater eller ignoreres helt i analysene. Med disse forbehold konkluderer likevel forskerne med at det er en reell overrepresentasjon av kriminalitet utført hos personer fra enkelte land.

Hvor reell er så denne overrepresentasjonen når man korrigerer for variabler som er vanskelige å sette en størrelse på? Flere slike diffuse faktorer er nevnt tidligere, men også ting som mental helse vil være relevant, spesielt da overrepresentasjonen ofte gjelder land med stor ustabilitet og krig.

Bosted er også av betydning, ettersom forholdsvismessig flere innvandrere bor i sentrale strøk hvor det generelt sett er mer kriminalitet, sammenlignet med øvrig befolkning.

Utlending eller asylsøker?
Et annet usikkerhetsmoment i disse dataene er for eksempel hvorfor gjerningspersonene har oppholdt seg i Norge. Statistikken sier ingenting om en person er asylsøker, langpendler, arbeidsinnvandrer eller annet. Merk dog at selv personer født i Norge grupperes basert på foreldrenes opprinnelsesland hvis de begge er født i utlandet, noe som gjør det meningsløst å knytte disse konklusjonene tydelig til for eksempel gruppen «asylsøkere».

Men også dette har man forsøkt å analysere. En ferskere rapport, «Asylsøkere, ulovlig opphold og kriminalitet – et marginalt problem?», utført av Oxford Research på oppdrag fra UDI i 2014 for å «styrke kunnskapsgrunnlaget om i hvilken grad utlendinger og asylsøkere er representert i det norske kriminalitetsbildet og slik bidra til en faktabasert debatt», gir oss nyttig tilleggsinformasjon.

Her kan vi lese at «asylsøkere og utlendinger uten lovlig opphold antakelig står for to prosent av alle registrerte siktelser» og videre at asylsøkere sannsynligvis ikke står for mer enn 0,5 prosent av siktelsene. Rapporten finner også at asylsøkere og utlendinger samlet sett har en kriminalitetsrate som ligger rundt to ganger høyere enn resten av befolkningen, men at denne overrepresentasjonen er usikker, og kan være vesentlig mindre grunnet en del usikkerheter knyttet til ulike estimater brukt i beregningene.

Her kan det være verdt å nevne at rundt én av tre innsatte i norske fengsler er folk fra land i Norden eller det tidligere Øst-Europa, altså primært arbeidsinnvandrere, ikke flyktninger. Folk som altså er «utlendinger» kun med midlertidig opphold eller som langpendlere.

SSB-rapporten viser også at forskjellen mellom innvandrere og øvrig befolkning jevnes betydelig ut etter én generasjon botid i landet. Den fant sogar at det var en svakt økende andel kriminelle innvandrere fra Norden i perioden de undersøkte, mens kriminaliteten hos innvandrere fra Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika var synkende.

For å sette det hele i perspektiv i absolutte tall: Rapporten slår fast at mens 97,1 prosent av innvandrere er lovlydige, er 98,3 prosent av øvrig befolkning det. Det er et viktig aspekt å ha i bakhodet før man begynner å generalisere om individer i ulike grupper.

Årsaker og løsninger
Rolness hevder at myndighetene i andre saker er opptatt av å definere risikogrupper. Bare ikke når det gjelder kriminalitet og innvandring, fordi det er for politisk betent.

Det er en merkelig påstand gitt at det som vist finnes flere slike rapporter hvor Rolness kan lese statistikker «brutt ned så mye som mulig», for deretter at risikogrupper defineres, slik han selv ønsker seg. De er ikke mange år gamle, og det er usikkert hvor mye nyttig informasjon vi får av å gjenta de samme analysene på nytt.

Vi vet i stor grad hva som øker risikoen for at et menneske begår en forbrytelse. Og det er de primært de samme faktorer som gjelder for Ola som for Ahmed.

Disse årsaksforholdene er også analysert i forskning gjort av FN og WHO.

Her ser vi at høy risiko for å begå voldtekt i de ikke-vestlige land som er studert primært skyldes faktorer som dårlig oppvekst med mishandling som barn, eller at man har sett kvinner bli mishandlet da man selv var barn. Det handler om depresjon og mye stress på jobb. Det handler om at seksualisert vold i for liten grad blir slått ned på av rettssystemet. Det handler om et maskulinisert samfunn hvor menn mener de har rett på sex. Det handler om rus og alkoholmisbruk. Det handler om fattigdom og sosioøkonomisk status. Det handler om manglende likestilling.

Enkelte av disse faktorene kan man argumentere for at er knyttet til et lands religion eller kultur, med ulik grad av vekselvirkninger, mens de fleste er felles også for kriminelle i andre land som Norge. Det er for enkelt å peke på én faktor, fordi det er mye mer komplisert enn det.

Forskerne bak WHO-studien oppsummerte årsakene til de nye overgrepsformene gruppevoldtekt, som er et relativt nytt fenomen i Norge, og «organiserte masseovergrep», som vi i senere tid har fått rapporter om fra blant annet Köln og enkelte svenske byer, slik:

Gang rape is associated more with poverty. There’s been quite interesting research to argue that men come together in gangs and then get involved in a whole range of violence and antisocial activities as a way of trying to assert their masculinity, to make themselves feel like strong and powerful men. The conditions of poverty that they live in prevent them from having access to more traditional manifestations of manhood, such as being a provider. Their energies get directed rather into demonstrating sexual success with women, demonstrating dominance and control over women, and fighting with other men.

Mye tyder altså på at disse overgrepene kan ha sitt utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.

Det gir oss en pekepinn på hvor skoen trykker, og hva vi kan gjøre for å motarbeide disse grusomhetene. Kvinnesyn vil også være en viktig faktor i denne type overgrep, men neppe utløsende alene. Derfor må vi igjen se på hva vi faktisk kan gjøre for å redusere problemet, altså se på de underliggende faktorer, ikke nøye oss med å sette merkelapper og tro at det løser noe i seg selv.

Dataene, definering av risikogrupper, og anbefalinger om forebygging finnes. Rolness må bare velge å føre en faktabasert og åpen debatt, så vil han også se dem.

Norsk statistikk og analyse
Så la oss se litt på hva virkeligheten er, i motsetning til den tåkelegging Rolness driver med.

Politiet ga som nevnt ut en rapport i 2011 med navnet «Voldtekt i den globale byen». I nevnte rapport får vi alle de harde råtallene. Men deretter drøftes disse, og de tolkes i lys av ulike sosiodemografiske forhold og andre relevante faktorer. Politiet skriver innledningsvis i rapporten:

De siste årene er det blitt lagt stor vekt på at personer med utenlandsk landbakgrunn har vært overrepresentert blant de anmeldte voldtektsmennene. I media har dette framstått som en slags mystisk forklaringsvariabel, som har vært ekstra egnet til å skape frykt. Lite dokumentasjon og forskningsbaserte teorier har blitt utviklet og/eller publisert om hvorfor denne egenskapen er knyttet til hendelsesforløp eller mellommenneskelige prosesser som ender med voldtektsanmeldelse. Monsterbilder av fremmede og uforståelige gjerningsmenn har dermed fått godt spillerom. I rapporten forsøker vi å komme bak overflaten av overrepresentasjon og beskrive nærmere både likhetstrekk, nyanser og variasjoner i hva personer med bakgrunn fra Norge, Europa og andre kontinenter anmeldes for. Målet er å erstatte feilaktige risikobeskrivelser med nøkterne vurderinger av empiriske data, samt åpne opp et rom for utvikling av testbare teorier om mekanismer bak voldtekt.

Rapportens forfattere skriver videre om voldtektsstatistikken for Oslo og ulikheter i risiko for å begå voldtekt basert på ulike landbakgrunn:

Variasjonene som uttrykkes her er i imidlertid basert på små tall og vil med all sannsynlighet forandres og forsvinne dersom større deler av mørketallet ble inkludert i materialet. Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.

La det synke litt. Rolness ønsker å fronte et syn om at det ikke nytter å skyve under teppet at religion og kultur er helt sentralt for hvor stor risiko det er for at noen skal begå voldtekt. Likevel finner vi at dette ikke er støttet i litteraturen som finnes på området. Skal vi føre en faktabasert debatt, må vi være ydmyke nok til å lytte til det disse rapportene sier.

Og det slutter ikke der:

Det er stor sannsynlighet for at forskjellene mellom gjerningsmennene forandres dersom anmeldelsestilbøyeligheten øker eller jevner seg ut mellom ofre for gjerningsmenn med norsk og ikke-norsk bakgrunn. Videre er det sannsynlig, ifølge ny forskning fra Sverige, at den samme forklaringen gjelder for begge gruppene, nemlig sosioøkonomiske faktorer hos foreldre og nabolag, men at dette rammer flere menn med utenlandsk landbakgrunn.

Når det gjelder dette med anmeldelsestilbøyelighet, en faktor som alt for ofte overses, skriver de videre:

I gjennomgangen ellers framgår det en forskjell knyttet til at de unge ikke-norske gjerningspersoner oftest anmeldes for voldtektstyper der partene er ukjente for hverandre, som i overfalls- og sårbarhetsvoldtekter samt i noen grad festvoldtekter.
[…]
Samtidig kan også en del av forklaringen være at anmeldelsestilbøyeligheten blant kvinnene er større når uønskede eller krenkende hendelser skjer i tilknytning til ikke-norske personer enn når norske menn står bak. Det er lettere å anmelde ”fremmede” enn personer man kjenner selv eller nettverket til.

Rolness mener at vi må vite gjerningspersonenes opprinnelsesland for å ikke havne i full 17. mai-stemning med en overdreven fellesskapsfølelse som skader statistikk og politikk. Men også dette finnes i eksisterende rapporter hvor gjerningspersoner nettopp er gruppert basert på landbakgrunn. Rolness glemmer i den sammenheng en viktig faktor: Landbakgrunn sier ingenting om hvorfor vedkommende var i Norge i gjerningsøyeblikket, noe politiet selv understreker:

Det presiseres at sammenlikning mellom populasjonen i rapporten mot befolkningen som bor i Oslo blir mangelfull og misvisende siden det til enhver tid befinner seg mange utlendinger i Oslo på midlertidig basis (som arbeidskraft, studenter, turister, konsulenter, kunstnere osv.)

I tilsvarende rapport som kom ut året etterpå, «Voldtekt i den globale byen – 2011», gjentar de dette poenget mer grundig:

Annen ”landbakgrunn” eller ”etnisk bakgrunn” henviser til geografiske røtter og ikke til eget fødested eller nasjonal identifisering. Det defineres ut fra Statistisk sentralbyrås begreper og viser da til en person der begge foreldre er født utenfor Norge. Gruppen inkluderer dermed både personer som har vokst opp i Norge, som opplever seg som norske og blir oppfattet slik av andre, og personer som nylig har ankommet landet og som selv identifiserer seg med annen herkomst. Oslo har som storby alltid vært et knutepunkt preget av mange tilflyttere og reisende. Oppdelingen i etnisk landbakgrunn gir stadig mindre mening i en tid med stor kommunikasjon over grenser. Variasjonene i kultur og mangfold er det som er Oslo politidistrikts identitet. Det må også understrekes at enhver ”overrepresentasjon” av enkelte grupper omhandler en vanskelig sammenlikning basert på bofast befolkning, mens byen til enhver tid brukes av et stort oppland og til- og gjennomreisende med ulike opphav.

Når man leser disse rapportene er det lite som peker i retning av noe tåkelegging eller uvilje til å drøfte opprinnelsesland. Tvert imot er det drøftet svært inngående, men gitt den øvrige forskningslitteraturen om risikofaktorer for kriminalitet og voldtekt, blir overfladiske faktorer som nettopp etnisitet og kultur relativt intetsigende.

Konklusjon
Norske kvinner er heldigvis vesentlig tryggere enn kvinner i mange andre land. Likestillingen, den kanskje viktigste faktoren for å redusere seksualisert vold mot kvinner, er blant den fremste i verden.

Vi kommer kanskje til å se mer overgrep og voldtekter som følge av høy innvandring. Likevel utføres det aller meste voldtekter av berusede, etnisk norske menn på fest, og selv om Rolness helst ikke vil snakke så mye om det, er dette fortsatt vår største utfordring.

Det betyr at vi må stille høyere krav både til oss selv, såvel som til våre nye landsmenn. Vi må jobbe mer for å utjevne sosioøkonomiske forskjeller. Vi må jobbe for mer likestilling. Norske menn må være enda tydeligere på at overgrep ikke er akseptabelt, og kvinnehat i kommentarfelt og sosiale medier må bekjempes. Vi må drive seksualundervisning og holdningsskapende arbeid rettet mot asylsøkere. Vi må være tydelige på de juridiske konsekvenser av overgrep og voldtekt. Vi må drive rusforebyggende arbeid.

Det vi ikke må gjøre er å banalisere debatten til å tro at dette kun handler om religion. Eller bare om kultur. Vi må heller ikke tro at det løser problemer å bygge murer, frata rettigheter, mistenkeliggjøre, støte ut, frata asylsøkere de trygdeytelser som kan utjevne sosioøkonomiske forskjeller, ikke ansette folk med rare etternavn, eller tro at norske kvinner blir mye mindre utsatt for voldtekt om vi stenger grensene.

Vi vet i stor grad hva som gjør folk til voldtektsforbrytere, og vi har gode analyser fra de siste 15 år. Men alt dette er ting som Rolness mener er å dekke over sannheten, fordi «virkeligheten er ikke rasistisk». Han har rett; den er ikke det. Men råtall er ikke virkeligheten. Skal man bruke statistikk til å si noe om virkeligheten, må man faktisk ta med de relevante forhold som forteller oss hvordan statistikken skal tolkes – i den virkelige verden.

Rolness vil altså ha tall og statistikker. Men når statistikkene blir analysert og justert for de forhold som er helt sentrale for at vi skal kunne identifisere risikogrupper og forebygge problemene, mener han at det straks gir grunnlag for konspirasjonsteorier og mistillit til eliten. Fordi en faktabasert tolkning av rådata er «aktiv tåkelegging».

Eller sagt på en annen måte: Damned if you do, damned if you don’t.

Det er ikke politiet som er uenig med Rolness.
Det er aktivisten og innvandringsliberalisten Marianne Sætre som er uenig med Rolness.

Artikkelen fra Tjomlid er kunnskapsløs og irrasjonell.
Hva med å lytte til kvinnene selv?

Vel talt igjen fra Rolness:

Tull med voldtektstall

Hvorfor er det så viktig å «pakke inn» hvem som voldtar mest? Og peke på alt annet enn kultur og holdninger?
Publisert den 3. feb 2016, kl. 22:42 av
Kjetil Rolness
Sosiolog og skribent

«GUNNAR TJOMLID er et interessant og typisk case», skrev jeg i min helgekommentar i Dagbladet om tåkelegging og bortforklaring av voldtektstall. Nå jeg villig til å ta hardere i: Tilfellet Tjomlid er fascinerende, nesten forbløffende. Men likevel bare et ekstremtilfelle av en utbredt faktavegring på den positive, liberale siden i innvandringsdebatten.

Her har vi altså en frisk og seriøs blogger som har skapt seg et navn som utrettelig faktasjekker, en fornuftens vaktbikkje mot alternativbevegelse, vaksinemotstand og annen tidsriktig humbug og bullshit. Men hver gang han skal «debunke» innvandringskritikk, går det i stå. Eller rundt grøten. Da bedriver han selv utstrakt «cherry-picking» av forskning og forholder seg så ukritisk til sine foretrukne kilder, at det tidvis bikker over i komikk.

«Mye empiri tyder på at å slippe inn mange flyktninger, såvel som immigranter, gir en positiv økonomisk effekt», skriver Tjomlid i en av sine bloggposter. Ja, hvis du tror Brochman-rapporten er knust av et makkverk fra NyAnalyse, og den flerkulturelle avisa Utrop er bedre på regnskap enn Finansavisen. Og sånt tror Tjomlid. Alltid med et nytt sitat, en ny tabell, eller en ny versjon av argumentet i forrige avsnitt. Som blogger vet Tjomlid å utnytte nettets ubegrenset spalteplass, og gir seg ikke før leseren ber om nåde. Drep meg, herre, men ikkje med graut!
OG NÅ HAR ALTSÅ Tjomlid brukt 3200 ord, eller over 20000 tegn, på å unnlate å besvare min kritikk. I stedet fortsetter han å se bort fra tallene som betyr noe. Og bare fokusere på «ikke-etniske» årsaker til ikke-vestlige overgrep. Her er Tjomlid om nyttårsaften i Köln og andre byer:
«Mye tyder altså på at disse overgrepene kan ha sitt utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.»

Stakkars overgripere. Tyskland og Sverige har ikke gitt dem pappaperm engang. Jeg kommer tilbake til årsakforklaringer. Men først min hovedanklage mot Tjomlid: Han henter tall ut av luften, og slenger om seg med påstander uten dekning.  Dette velger han av en eller annen grunn å ikke kommentere i sitt svar. Da er det fristende å vil følge hans eget motto: «La meg se litt nærmere på akkurat det...»

TJOMLID SKREV: «Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10000 voldtekter i året. Du vet sånn, norske voldteker. På fest i fylla. Mot partneren som sover.» Hvor har han dette tallet fra? Det skrev han ikke. I sitt eget kommentarfelt forsvarte han seg slik: «Hvis du tror at tallet 10000 er ren gjetning, synes jeg du utviser stor blindhet. Det er ikke gjetning, men et kvalifisert estimat basert på kunnskap om mørketall i anmeldelser.»

Les det en gang til. Og du må gjerne le. Mørketall er et ord vi bruker om størrelser og antall ingen kjenner. Det er derfor det kalles mørketall. Tjomlid påstår altså at han baserer seg på kunnskap om noe man pr. def. ikke har kunnskap om. Han starter med å tenke på et mørketall. Og får det til å høres ut som eksakt vitenskap.

DET ANDRE MAN lurer på, er hvordan Tjomlid vet at samtlige gjerningsmenn bak sove- og festvoldtekter er norske. Det opplyser han heller ikke. Han har bare bestemt seg. Han medgir at det er en «massiv overvekt av ikke-vestlige innvandrere som er gjerningmenn i saker som omhandler overfallsvoldtekter». Men disse vil han ikke snakke om, selv om den er den klart mest brutale og skrekkinngytende formen for voldtekt. Han vil ikke snakke om «den unorske voldtekten». Han vil snakke om «de 99,5 prosent voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i».

La oss stoppe litt her, før vi ser på konkrete tall. Det er bra at Tjomlid snakker om over- og underrepresentasjon. Skal vi sammenligne forekomsten av et fenomen i og mellom grupper av veldig ulik størrelse, kan vi ikke bruke absolutte tall. De fleste som skader andre i trafikken er etniske nordmenn. Det betyr ikke at de er farligere bak rattet enn andre, bare at de utgjør et stort flertall blant sjåførene. Likens med voldtekt. Om vi ønsker å vite noe om voldtektsrisiko basert på gruppekjennetegn (kjønn, alder, landbakgrunn, tidligere domfellelser, osv.), må vi ta hensyn til mot gruppens relative størrelse. Vi må spørre hvor mange i gruppe X som voldtar i forhold til gruppens andel av den aktuelle befolkningen. Men det gjør ikke Tjomlid.

HAN VISER BARE TIL til en politirapport fra 2014 som sier at 73 prosent av de som er siktet eller mistenkt i voldtektssaker i Oslo er norske statsborgere. Denne statistikken skiller ikke mellom overfallsvoldtekter og andre voldtekter, som var Tjomlids poeng. Og heller ikke klart mellom innvandrere og etniske nordmenn. Andelen norske statsborgere i Oslo er 84 prosent. Det er en høyere andel enn 73 prosent. Altså er norske statsborgere underrepresenterte, og andre lands statsborgere overrepresenterte som voldtektstmenn i denne statistikken. Og 12 prosent av norske statsborgerne i Oslo er innvandrere. Noe som gjør nordmenn ytterlige underrepresentert. Tjomlid viser til et tall som sier det motsatte av hva han hevder.
I kommentarfeltet blir Tjomlid konfrontert med dette, og svarer: «Jeg skrev aldri at nordmenn var massivt overrepresenteret relativt til gruppetall. De er massivt overrepresentert i absolutte tall.»

Her må man i hvert fall le. Utsagnet er komplett meningsløst. Begrepet overrepresentasjon handler om andel, forhold, relative tall. Hva skulle det ellers handle om? Tjomlid skjønner åpenbart ikke hva han selv snakker om. Og det er ikke noe nytt at faktasjekkeren ikke skjønner statistikk. Han har tidligere skrevet to bloggposter der han avlører «myten» om at innvandring fører til mer kriminalitet, ved å vise til at kriminaliteten generelt har gått ned. Dette er på linje med å påstå at den økte fedmen i Norge ikke er farlig, fordi nordmenn lever lenger enn før. Innvandrere er overrepresenterte i krimstatistikken, og visse nasjonaliteter mer enn andre, uavhengig av Tjomlids tallmagi.

MEN HVA VERRE ER: Voldtektsforskere som kan statistikk, og som Tjomlid stadig vekk viser til, greier heller ikke bruke forholdstall, eller si tydelig hva tallene viser. Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal har studert landbakgrunnen til siktede/mistenkte gjerningsmenn i den omfattende politirapporten «Voldtekt i den globale byen» (2011). 99 av 152 hadde utenlandsk opprinnelse. Nesten halvparten stammet fra Afrika, Asia eller Midt-Østen. Dette er klare, talende tall. Men de ble aldri presentert så enkelt og greit.

I stedet fikk vi analyser som dette: «Den etniske profilen for alle voldtektstypene utenom overfallstypen, domineres av personer med norsk landbakgrunn, men er for øvrig varierende.» Jan Arild Snoen, en annen og mer tallsterk faktasjekker, har påpekt hvor tilslørende dette er. Nordmenn «dominerer» bare når de ikke-norske er splittet i tilstrekkelig mange grupper (Europa, Amerika, Afrika, Midt-Østen, Østen). Slår du sammen Afrika, Asia og Midt-Østen, dominerer denne gruppen over nordmenn i alle voldtektstypene, også festrelatert voldtekt, sårbarhetsvoldtekt og relasjonsvoldtekt.

I oppfølgingrapporten året etter, er presentasjonen enda mer misvisende: «For festrelaterte voldtekter, sårbarvoldtekter og "annet" er gjerningsmenn med norsk etnisk landbakgrunn i flertall, og utgjør henholdvis 40,7%, 37,9% og 45,%.» Hvordan kan nordmenn være i flertall, hvis de hele veien ligger under 50 prosent?

OG HER SNAKKER VI om absolutte tall. Hadde man tatt hensyn til at ikke-vestlige utgjør en relativt liten andel av befolkningen, hadde dominansen blitt mye større, men det gjorde aldri rapporten. Og ikke noe sted står det at etnisk norske gjerningsmen er gjennomgående underrepresentert i voldtektststatistikken. Christan Skaug og Nina Hjerpset-Østli i Document.no måtte gjøre jobben for politiforskerne:
«17,4% av befolkningen står altså for 48,9% av voldtektene, hvilket er en voldsom overrepresentasjon: Voldtektshyppigheten er mellom fire og fem ganger større hos gruppen av personer fra Afrika og Asia enn hos befolkningen forøvrig.»

DET ER PÅFALLENDE at to politirapporter med tittelen «Voldtekt i den globale byen» toner den globale dimensjonen ned, på tross av hva tallene i rapporten viser. Gang på gang advarer forskerne mot å anlegge «feil» perspektiv: «Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.» Det stemmer, men skal vi se bort fra at gjerningsmenn med en viss landbakgrunn dominerer statistikken, og ikke spørre hva det skyldes? Tydeligvis:
«Når overrepresentasjonen av "fremmede" lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene "menn" og "unge", har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.»

Ja, skjønte vi det ikke. Rapporten går til og med så langt som å avfeie den etniske dimensjonen: «Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.»
EN VENN AV MEG jobber som forsker på SINTEF, og er vant til å lese rapporter og tolke tall. Han skal få være anonym, men skriver på min Facebook-side: «Rapporten fra Sætre og Grytdal er noe av det rareste jeg har lest. Hadde dette handlet om trafikkulykker, hadde konklusjonen vært helt annerledes.» Og etter å ha lest Tjomlids blogg, kommenter han til bloggeren:
«Kan ikke se annet enn at du kjøper konklusjonen til Sætre og Grytdal rått, uten at du som faktasjekker går inn i tallmaterialet. Du skriver at de har "analysert og justert for de forhold som er helt sentrale", men det er jo nettopp det de ikke har. De justerer ikke voldtektstallene mot prosentandelene i befolkningsgrunnlaget de ønsker å studere. De sier heller ikke at de ikke gjør det, noe som er den største svakheten ved hele rapporten.»

Tjomlid refererer ikke selv til et eneste tall i rapporten, nevner ingenting om over- og underrepresentasjon, han bare siterer politiforskerne og mener jeg overser konklusjonene. Nei, jeg sier at konklusjonene ikke samvarer med fakta. Tjomlid velger pussig nok å snu på kritikken på hodet: Hør hva politiforskerne sier! Den som ikke aksepterer konklusjonene deres, aksepterer ikke fakta. Derfra går han videre til å raljere over innvandringskritikere som stoler mer på nynazistiske artikler på Facebook og nevøen som fikk frastjålet mobilen på Grønland:
«En sånn infantil tilnærming til en viktig debatt er kanskje å forvente av de bruneste kommentarfeltryttere, men jeg hadde ventet mer at den presumptivt oppegående debattanten Kjetil Rolness.»

Eller som han skrev på Facebook: «Jeg forventer ikke mer av et Nettavisen-kommentarfelt, men trodde vel Rolness lå noen IQ-poeng over det.»
Å BRUNBEISE OG IDIOTFORKLARE sine kritikere er hersketeknikker fra laveste hylle (aka «billighylla»). En annen teknikk er stråmannsargumentasjon og uredelig feilsitering. I resten av sitt utflytende tilsvar diskuterer Tjomlid årsaker til at innvandrere voldtar. «Det er for enkelt å peke på bare én faktor.» Ja, det understreket jeg også i min Dagbladet-kommentar. Men Tjomlid velger å gjengi meg slik: «Han skriver at etnistet, kultur og religion er de mest opplagte årsaker til ulikhetene.» Dette er det jeg skrev:
«Det kan være mange årsaker til visse innvandrergruppers overhyppighet, ikke bare de mest opplagte og "betente", som etnisitet, kultur eller religion. F.eks. traumer, krigserfaringer, overgrep i egen oppvekst, psykisk lidelse. Eller mangel på ressurser og utdanning (som gir høyere overrepresentasjon enn utenlandsk bakgrunn i noen undersøkelser). Men før vi kan analysere, tolke og forklare, må vi ha fakta.»

Altså: Jeg holder det åpent. Jeg tror vi trenger mange forklaringer. Som Sigmund Aas påpeker i et debattinnlegg i Dagbladet i dag: «Ti av ni» blir lurt av statistikk. Asylsøkere er overrepresentert i grupper som allerede utmerket seg negativt i kriminalstatitikken: Menn, unge, lav sosialøkonomisk status, psykisk ustabile. Vi må unngå å straks hoppe til at kultur og islam har skylden.

SSB-rapporten om kriminalitet og innvadrere fra 2011 ber oss også ta hensyn til demografi og sosioøkonomi. Likevel viser de norske tallene at enkelte innvandringsgruppers overrepresentasjon består, selv om man justerer for kjønn, alder, bosted og sysselsetting. Den danske statistikkener mer presis på dette punktet: «En indeks som korrigerer for alder, viser at kriminaliteten er 48 prosent høyere blant mannlige innvandrere, og 140 prosent høyere blant mannlige etterkommere med ikke-vestlig bakgrunn. Når det i tillegg korrigeres for sosioøkonomisk status, reduseres kriminaliteten til å være henholdsvis 22 prosent og 129 prosent høyere.»

EN BETYDELIG FORSKJELL består altså. Derfor vi må også unngå den motsatte grøften: Å diskvalifisere kulturbakgrunn som forklaringsvariabel i utgangspunktet. Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østli i HRS har tidligere skrevet en grundig kritikk av Tjomlid om dette. Og Preben Z. Møller skriver godt i boka «Voldtekt» om den politiserte og polariserte tanketradisjonen som Tjomlid skriver seg inn i.

«Høyresiden» (i løselig forstand) er rask med å peke på importert ukultur som årsak til voldtekt, mens «venstresiden» skylder på norsk kultur eller mannskultur generelt. Venstresiden liker å kulturforklare voldtekter utført av etniske nordmenn, men ikke voldtekter utført av ikke-vestlig menn. Det er litt underlig, for unge nordmenn er sosialisert inn i en (relativt sett svært) likestilt kultur, mens mange nye landsmenn har bakgrunn fra svært kvinnediskriminerende kulturer.
Men for Tjomlid er saken klar: Vi lever i en «norsk overgrepskultur» som ikke forvinner før «norske menn tør innrømme at vi selv har et massivt holdningsproblem». Og i tillegg et drikkeproblem. Innvandrere derimot, behøver ikke ta noe oppgjør med sine holdninger til kvinner. Ok, Tjomlid ser at «kvinnesyn kan være en viktig faktor» bak overgrep av Köln-typen, men det er uansett ikke så viktig som de «underliggende faktorene». Migrantene er først og fremst fattige, arbeidsledige, marginaliserte, rotløse. Og da må vi innfødte innrømme en ting til: Vi er ikke flinke nok til å integrere de fremmede. Har du hørt det før? Den hvite, vestlige mann har skylden. Alltid og uansett.

HER KUNNE MAN SI MYE om «the regressive left» og de lavere forventningers rasisme. Men før jeg fikk fordøyd Tjomlids tilsvar, kom han - dagen etter! - med nok en utflytende bloggpost om samme tema. Og med samme perspektiv: La meg se litt snevrere på akkurat det.... mens jeg later som jeg drar inn hele spekteret av faktorer. Tjomlid kan gjengi ubegrensede mengder med sitater og tabeller som bekrefter det han vet og mener. Men aldri annen forskning, slik som den ovennevnte fra Danmarks Statistik. Slagsiden blir enda tydeligere i måten han omtaler kulturvariabelen på:
«Så lenge folk er fantastisk opphengt i merkelapper som etnisitet, kultur og religion, vil vi få gjort lite for løse problemet. Det er først når vi våger å kikke bak disse merkelappene, innrømme hvorfor enkelte grupper har flere individer med slike merkelapper (sic!) enn øvrig befolkning (det de innvandringskritiske ofte så misforstått kaller "tåkelegging"), at vi kan begynne å jobbe konstruktivt.»

Merkelapper, altså. Eller «overflatiske identifikatorer (sic)». Det er Tjomlids perspektiv på en sosial dimensjon som gir mening, verdier, tilknytning og felleskap for mesteparten av jordens mennesker, ikke minst migranter til Europa. Fredrik Barth snur seg allerede i graven.

Altså, rapporten til Sætre var en politirapport. Du kan ikke avfeie hele hennes standpunkt med at hun er "innvandringsliberalist". POLITIET har bestilt rapporten, og bruker den. Det ville de ikke gjort om innholdet var tull fra ende til annen. Jeg klarer ikke engang forholde meg til Rolness, han ser jeg kun som en komisk figur med oppblåst selvbilde.

Nå har du fått boltre deg fritt her inne i ukesvis under dekke av at "denne diskusjonen" har med bøker å gjøre. Personlig synes jeg det er på tide at du tar meningene dine og flytter over på debattfora som er mer relevante enn bokelskere.no.

Jeg synes at bokelskere blir misbrukt. Det er hyggelig når noen forteller hvor de drar, eller hva de koser seg med i helgene, men når det blir masse religion og politikk, som ikke handler om å diskutere, men om å vise hvor mye man kan, hvor rett man selv har, og hvor lite andre vet og forstår, så synes jeg det vitner om lite respekt, ikke bare ovenfor andre sine holdninger, men også i forhold til det å ta plass på dette forumet. Det går an å skrive artikler inn til avisene, melde seg inn i politiske partier, og diskutere i settinger som er ment for opphetede debatter. Dette handler ikke om ja eller nei til ytringsfrihet, men om hvordan bokelskere skal bli et sted hvor vi møtes for å ha det litt hyggelig sammen, fremfor å kjempe mot hverandre, tenker jeg.

Ingen har da ymtet om at hyggelige pratemøter må
utvises ? vær trygg for det...

"plass på forumet" blir det aldri noen nød på, så
her er det nok HJERTEROM det handler om.

Men hva gjelder "hyggelig" og "god tone", så har du
nå i akkurat dette lille innlegget, gitt nedsettende
ord om medmennesker,

karaktersverting om 'respektløshet' og behov for
å "vise seg" mv. - hvor respektfullt var det?

Her taler du om ditt behov for å trenge andre ut !

Interesse for saklighet og faglitterære emner er
hverken hovmot eller retthaveri --?

Men det er spørsmål om hva du kan tåle at andre
får lov å være opptatt av og diskutere.

Du bidrar her til å sverte noen som ikke har
anklaget deg i det hele tatt, men det ligger an til at
de må bære usaklige bebreidelser.
Uten grunn etser du da på medmenneskers omdømme og
rykte, var det hva du ville oppnå ?

Emosjonelt diktatur trenger vi ikke mer av, men
det ligger dessverre i tiden

_

....allerede besvart av deg:

Tiltredes!

Iblant mumles krav på at Nå må vi ha Utvoterings-
dummokrati!

Det er ikke bare freidig mobbokratisk så
også pubertetsungdom må bli betenkte,

men ofte ignorant eller sensuristisk mot
viktige faglitterære emner og interesser -

som fortjener sin plass hos 'boklesende' folk,

ikke minst mot urolige og forvirrende tider.

'Bøker' er hovedsaklig faglitteratur, som
bibliotekenes Dewey-system vitner om -
underholdningsprodukter regnes å stå utenfor.

La gå at noen bare vil ha underholdning og
bestsmellere, noen hater faglitteratur eller
frimodig journalistikk -

da skulle det være enkelt å velge å la være
å lese det.
Må det hates til taushet, står ytringsfriheten
under angrep

og frihetsfiender scorer seg poeng og går videre.
_

Gymnaslærere hadde svar i sekstiåtter-tida:
"Javel så Reis til Vietnam, da vel!"

Uanstrengt finner dere raskt en rekke land som vil
besvare deres følelser om at ytringsfrihet bare
fører med seg upassende friksjoner,

enda til motstand mot folkets 'seierrike fremgang'.

Gymnaslærerne var på ingen måte mindre tolerante
enn emo utmobberne.

Viktig notat om tidens diskusjonsklima her

I en voldsom jungel av mer eller mindre faktabaserte artikler og ytringer av fagfolk og mørkemenn (og kvinner) i media og på nettet, er nok denne den aller beste jeg har lest. Flott at du delte, Jenny :-)

Å, jeg liker statistikk når den blir satt inn i en sammenheng.