Bokelskere.no

Jeg har nå lest den første historien, Veiene omkring Pisa.

Min første tanke mens jeg leste var at dette minner mye om alle historiene som dukker opp i Don Quijote, og sannelig dukker han ikke opp underveis i «Historien om den leiede morder». Her finner vi en krangel om diktede personer kan være like virkelig som noe menneske. «Vet De ikke, elendige skeptiker, at det som Gud i virkeligheten vil skape, det er min Don Juan og Homers Odyssevs og Cervantes’ ridder? – Det er jo for dem Gud har gjort himmel og helvete i stand.» … «Menneske, de er jo lerret for den allmektige Gud, de er materialet hans, og vi, kunstnerne, er hans verktøy, sparkelen og meiselen. Og når statuen står ferdig i marmor eller bronse, hva han nå vil ha den i, så slår han oss alle sammen i stykker og feier oss vekk, og vi fortjener heller ikke bedre. Når de engang dør, monsignore, slukner De som et lys, og det blir ikke mer igjen av Dem enn av et lys som går ut, men i de evige boliger vandrer Orlando og misantropen og min stakkars ulykkelige donna Elvira.» Hos don Quijote blir også de oppdiktede ridderne mer virkelig enn de fysiske omgivelsene, og alle personene han møter på sin vei forteller sine livshistorier. Begge steder er det et svulstig språk, og det er ikke måte på skjønnhet hos personene – skikkelig eventyr!

Som flere av dere har vært inne på, er det mye om identitet og speil i fortellingen. Personene speiler seg i hverandre og påvirkes av hverandre, faktisk så mye at de forandrer utseende og ligner på hverandre. Det er mystisisme med en katt og fugleskrik, og det er tordenvær og slott, en svovelaktig farge og lukt i luften – mange av elementene som Jenny gjengir som kjennetegn på en gotisk roman.

Det er tydelig at forfatteren også liker å leke med seksualitet og kjønn. Den gamle damen ser først ut som en mann før hun får på seg parykken og hatten, og Rositas venninne, Agnese, kler seg og ser ut som en mann. Den gamle damen sier hun aldri i sitt liv for alvor har brydd seg om noen av hankjønn, og at hun har elsket bare tre mennesker, Rosina, Rosinas mor og en venninne som viser seg å være Augustus’ grandtante. Prins Potenziani lider av at «et innfall av naturen hindret ham i å bli noen kvinnes ektemann, eller elsker», og han «gjorde alt for å skjule sin hemmelighet». Antyder hun med navnet av han var impotent? Rosita fikk giftemålet annullert fordi ekteskapet ikke var fullbyrdet. Han sier selv at han ønsket seg barn, og det er ting som sies før duellen som får meg til å lure på om Giovanni ble sendt inn av Potenziani til det han trodde var Rosita for å voldta henne og gjøre henne gravid. Er det flere som lurer på hva den scenen betyr?

Det er mye å ta tak i fra denne fortellingen, så i likhet med Kjell K føler jeg at jeg skulle ha lest den flere ganger for å få bedre tak i hva som skjer, se sammenhenger og forstå hva som er «forfatterens idé». Tror likevel jeg nøyer meg med en gjennomlesing denne gangen, så får jeg heller lese hva dere andre synes. De to lukteflaskene som dukker opp i første og siste kapittel har en tekst som vel betyr noe sånt som «Oppriktig vennskap», og tilfeldighetene har dermed bundet de fantastiske historiene sammen. Han forteller ikke om dette sammentreffet til den gamle damen. «… det var en følelse av at det i alt dette lå noe mer enn hun kunne forstå og som bare var bestemt for ham, en livsverdi, en hemmelig dybde, ja et tilfluktssted som han ikke kunne dele med andre mennesker, likeså lite som en kan dele sine drømmer med dem.» Som Lillevi er inne på, så ser han seg kanskje inn i speilet til slutt og lurer på om dette har forandret ham.

Jeg tror jeg må lese andre ting imellom disse fortellingene for ikke å bli "matlei" - det kan bli litt overdose å lese alle i ett strekk. Det er dermed ikke sikkert jeg kommer til å følge deres leseplan, men jeg vil droppe innom etter hvert som jeg leser.

Det du seier om leik med seksualitet og kjønn er interessant. No har eg lest berre dei tre første av fortellingane hittil, men dette ser ut for å vere ein fellesnemnar, i større eller mindre grad, i alle tre. I Veiene omkring Pisa har du jo alt gjort greie for det. I Den gamle vandrende ridderen så nemner den gamle baronen at elskerinna hans tok rolla til Othello, og ektemannen hennar rolla til Desdemona. Og i Apen så gjerast det eit ikkje reint så lite nummer ut av dei maskuline eigenskapane til Athene.

Takk for at du ansporet meg til å lese fortellingen en gang til. Nå fikk jeg atskillig mer ut av den. Når det gjelder Giovanni og Agnese, så tenkte jeg i begynnelsen at han handlet på eget initiativ, men så ble noe sagt som snudde opp ned på den antagelsen. Og nå slår det meg at det kanskje er det som er meningen fra Karen Blixens side. Jeg synes teksten åpner for begge mulighetene: både at han ble sendt inn av Potenziani(artig navnevalg) og at han handlet på eget initiativ.

Se historien som prins Potenziani forteller, den begynner med: "I Pisa, mine venner", siste linje s 28 i min Århundrets Bibliotekutgave. Hva den handler om, hvordan den fortelles og til hvem den rettes, og ikke minst Giovannis reaksjon, fikk meg til å tenke at den gamle prinsen ikke hadde noe med det å gjøre. Men så blir ting sagt i etterkant, som kan tyde på at det hele var avtalt spill. Blant annet der han ber Giovanni om unnskyldning.

Jeg tenker at historien er om ham selv, og at Rosita er den vennen som har tilføyd ham den grove fornærmelsen som "ville gjort ham håpløst latterlig i alles øyne hvis den var blitt kjent". Selv om han sier "han", så er vel det for å kamuflere litt hvem det egentlig gjelder, og at det var sin kone han ville drepe. Mordet forstår jeg som en talemåte for det som egentlig virker som en bestilt voldtekt. Da Agnese forteller at hun hadde byttet plass med Rosita, beklager han jo, og det burde det vel ikke være noen grunn til hvis han ikke visste hva som hadde skjedd.

Det burde ikke være noen grunn til å beklage, hvis han ikke visste, jeg er enig i det. Men jeg må innrømme at resten av den historien fortsatt forvirrer meg, så nå legger jeg fortellingen fra Pisa bak meg og går videre.

Ja, det er ikke nødvendig å forstå alt :))

Jeg er mektig imponert over hvor mye du har fått med deg. Jeg skal gå tilbake til den scenen du nevner med Giovanni for å se om jeg finner noe av det du antyder.

Angående lukteflaskene. Først så hadde han en med et bilde som det viste seg var fra Pisa, så får han helt på slutten en med et bilde av hjemmet sitt. Jeg leser det som et tegn på at det er på tide og komme seg hjem.
Vi møter Augustus igjen i den siste fortellingen, så vi får se hvordan det går med ham.

Godt poeng om motivene på lukteflaskene, Gretemor!