Leseperiode:
Fredag 22. januar - Søndag 21. februar.
Alle som ønsker det kan skrive innlegg og kommentere boka, forfatteren eller andre relevante emner.
Syv fantastiske fortellinger er Karen Blixens debutbok, og den kom ut det året hun fylte 49 år, imponerende. Jeg er veldig spent på hvordan vi her i lesesirkelen reagerer på fortellingene, de er eksotiske eventyr og kompliserte historier med flere lag. Etter å ha lest en del omtaler på amazon.com og goodreads.com, er jeg ikke i tvil om at lesningen kan bli både forvirrende og utfordrende. Da er det godt at vi har hverandre.
Andre tråder:
Forslag til En4
Valg av En4
Hovedtråd
Velkommen med innlegg.
Viser 105 svar.
Dikteren
Spørs om eg skal bygge meg hus ute i ei tjønn eg også, så slepp eg å slå plen om sommaren.
Blixen berører i begynnelsen av Dikteren en historie som Per Olov Enquist skriver om i Livlegens besøk;
Kong Christian den VII's tyske lege Struensees forhold til dronning Caroline Mathilde. Sendt fra England bare 15 år gammel, stakkar, for å gifte seg med en "ikke helt god" konge. Det kunne ikke ende godt.
Ble ferdig med denne boka idag. Det har tidvis vært krevende lesing fordi jeg har måttet lese sakte for å få med meg alt. Vel få med meg alt er å ta litt hardt i, det tror jeg så absolutt ikke jeg har gjort. Men det er helt greit. Har hatt stor glede av å lese deres innlegg i denne tråden, selv om jeg ikke har bidratt stort selv. Syns språket er fint, men sitter som regel igjen som et lite spørsmålstegn når fortellingen er ferdig. Alt i alt har dette vært en grei leseropplevelse, men ikke noe mer enn det. Terningkast 3 kanskje. Likte aller best Veiene omkring Pisa og Syndefloden over Norderney.
Som enkelte andre er jeg ikke så flink til dette med sakte (og repeterende) lesning, så jeg har gått glipp av mange av poengene i disse fortellingene. Derfor fint å følge med på diskusjonene i felleslesingen, da har jeg skjønt litt mer!
Mange fine formuleringer og beskrivelser, men fortellingene ga ellers ikke meg så veldig mye. Jeg slet med å bli engasjert i de (stort sett) overklasseintrigene etc. som foregikk.
Ser det er mange forskjellige favoritter, jeg likte best det to siste, Drømmerne og Dikteren, kanskje aller best Drømmerne.
I motsetning til det meste av litteratur, hvor vi nødvendigvis ikke trenger forkunnskaper om verken forfatteren eller boka, vil jeg si at i dette tilfelle, så er det nesten alfa omega. Jo mer jeg leste om de forskjellige fortellingene og om Karen Blixens liv, jo mer forsto jeg og fikk utbytte av boka. En periode var jeg i ferd med å gi opp, jeg følte nærmest forakt. Så begynte jeg å lese de på dansk, samtidig som jeg leste det jeg kom over i to biografier og på nettet om henne og forfatterskapet, og følelsene mine endret seg drastisk.
Akkurat nå leser jeg den siste fortellingen på dansk, og jeg fryder meg over hvordan språket flyter. Jeg har begynt å kjenne K.B. såpass godt at jeg ser hvor hun bruker seg selv i teksten og jeg har stor respekt for den enorme kunnskapsmengden hun besitter, og jeg er ikke minst takknemlig for at jeg ga henne en ny sjanse. Det er hun verdt i mine øyne.
Så bra og så flink du har vært til å finne stoff og sette deg inn i det. Jeg har ikke tålmodighet til det akkurat nå, men sitter absolutt igjen med den oppfatningen at Karen Blixen er en stor forfatter og kommer helt sikker til å lese mer av henne senere. I bokhylla har jeg Den afrikanske farm og Babettes gjestebud. Og i Babettes gjestebud vil jeg få en reprise på noen av fortellingene i Syv fantastiske fortellinger, hvis jeg har forstår det riktig:-)
Den afrikanske farm er en helt annen type bok. Jeg likte den veldig godt, mens Babettes gjestebud ikke falt i så god jord hos meg. kanskje hvis jeg hadde lest den nå, men som dere andre er jeg ganske så mett nå, og ser frem til neste bok i lesesirkelen.
Syndfloden over Norderney og Et familieselskap i Helsingør står i den utgaven du tenker på.
Ja, det blir spennende å se hvilken bok som blir valgt nå. Mange gode forslag!
I denne tråden har det vore veldig mange veldig gjennomtenkte og veldig grundige innlegg med interessante synspunkt på boka eg kom med framlegg om . Dei var nyttige og har kasta lys over mangt og mykje.
Dette synes jeg er en svært vanskelig bok å vurdere. Mitt spørsmål er, hva skyldes oversettelsen og hva er forfatterens ansvar. Jeg har lest to av fortellingene tidligere, Syndfloden over Norderney og Et familieselskap i Helsingør. Da i Karin Bangs oversettelse i Babettes gjestebud og andre historier (Bokklubben 1977).
Denne gangen har jeg lest Trude Marsteins oversettelse, Gyldendal 2012. Når jeg sammenlikner de to oversettelsene (de to fortellingene) slår det meg hvor ulikt fortellingene fremstår. Karin Bang fører et noe mer gammelmodig og langt mer poetisk språk. Et språk som etter min mening kler stoffet utmerket. Egentlig er ikke forskjellen så stor, men du verden for en betydning valget av ord og formuleringer får. Teksten i Bangs språkdrakt flyter så mye lettere.
Jeg er enig i at det må graves i disse historiene for å få et fullt utbytte av dem. Dessverre fenger ikke historiene meg i den grad at jeg vil bruke mer tid på dem. Noen av historiene, som Apen som vi har diskutert en del, og Syndfloden over Norderney likte jeg godt. Mange nydelige formuleringer og fascinerende historier.
Alle forbehold tatt i betrakting lander jeg på en 4-er.
Jeg har fortsatt 2 fortellinger igjen. Det går litt trått. Jeg gleder meg over godt språk og stor fortellerglede, men går glipp av budskapet er jeg redd. Tusen takk til dere som analyserer og deler. Nå vet jeg iallfall hva apen handlet om! Del gjerne mer, så jeg forstår hva jeg har lest. Sukk!
Drømmerne
Hvem er du? eller kanskje viktigere; hvem er jeg, er kjernespørsmål i denne fortellingen. Og ikke minst, hvem er vi i forhold til de rundt oss.
Operasangerinnen Pellegrina føler at hun mistet identiteten sammen med stemmen sin i brannen, og er på leting, mens hun har tre menn som (for)følger henne.
Identitetsspørsmålet og kjønnsroller er to av Karen Blixens kjepphester. Hvem er vi egentlig, kun i kraft av oss selv? Før i tiden ble gjerne kvinnens identitet og rolle definert i forhold til mannen, i forhold til familie og slekt. I seg selv uten familie, mann og barn, var hun ofte lite verdsatt.
Mennene på sin side, som beskrevet i Drømmerne, styrker sin identitet i forhold til Pellegrina. Hun blir bare sett og definert utenifra. Hver og en av de ser bare de egenskapene de selv har bruk for og ønsker å finne hos henne.
Der hvor Pellegrina med sine iscenesettelser blir et symbol på livets mangfold og en autentisk livsførsel, fremstår mennenes synsvinkel som begrensede og identitetsløse.
Jeg kan selv relatere meg til identitetsproblematikken, ikke i forhold til mannen, men i oppveksten i forhold til foreldre. Karen Blixen har uttalt at hun alltid skulle gjøres til noe annet enn den hun var, og det hun trodde var godt ved henne selv, kunne ikke moren og hennes familie akseptere. Faren tok livet sitt da hun var ti år gammel. Begge deler traumer som har satt spor i hennes eget liv og forfatterskap.
Interessante betraktninger du har om Drømmerne, synes jeg.
Jeg har tatt en pause i lesingen denne uka, men leste Drømmerne nå i helga. Synes det er greit å lese denne boka i små porsjoner, for jeg føler hun gjentar mye av tematikken og virkemidlene, så det er lett å gå lei. Som du sier, så er det mye om identitet og kjønn, og dualismen hos menneskene er en gjenganger.
Jeg bet meg merke i det Mira sier om peleroten:
...at hvis du bøyer peleroten idet du planter et kaffetre, så vil treet etter en kort stund begynne å sende ut en mengde små, fine røtter ved overflaten. Det treet vil aldri komme til å trives eller bære frukt, men det blomstrer sterkere enn de andre. Disse små røttene er drømmene til treet. Når det sender dem ut, trenger det ikke å tenke mer på den bøyde peleroten sin, det holder seg i live ved hjelp av dem – en kort stund, ikke lenge. Eller man kan også si at det dør ved hjelp av dem, for det å drømme, det er egentlig veloppdragne menneskers form for selvmord.
Kanskje dette er KBs egen stemme? Hun kunne jo blant annet ikke få barn på grunn av syfilisen hennes mann smittet henne med. Hun var selv en historieforteller som likte å spille ulike roller.
Pellegrina sier at Marcus er hennes skygge, og at hun har solgt seg til djevelen. Hun er kunstner, og han støttet henne med penger mens hun var en kjent operasanger. Dette vil hun ikke lenger tillate – hun vil ikke ha noe med skyggen å gjøre. Han dukker likevel opp med jevne mellomrom. Er det her snakk om å frigjøre seg fra økonomisk avhengighet og leve sitt eget liv som man vil?
Veldig interessant det du skriver. Jeg leste en biografi om Blixen for mange år siden, om at hun aldri tilga mannen som smittet henne med syfilis, fordi det forhindret at hun fikk barn. Kanskje det kan ha bidratt til hennes søking etter egen identitet. Det å skulle finne meningen i seg selv, eller for hennes vedkommende i sin litterære produksjon.
Artig at du la frem denne problematikken akkurat nå, omkring hvem vi er i forhold til andre. Et spørsmål jeg senest i går tenkte gjennom etter å ha lest at Sartre var sterkt opptatt av de andre sine blikk på oss. Jeg kjenner ikke noe videre til hans betraktninger, men tenker selv at som barn og ungdom er man jo nesten helt overgitt til andres bekreftelse, men etter hvert som man blir eldre, har møtene med andre mennesker vært så mange og variable at det ikke blir et bestemt blikk, men tusen ulike blikk, og da innser vi gjerne at det er på tide å finne sitt eget blikk på seg selv. Personlig finner jeg den tanken svært tilfredsstillende, at jeg kan se meg selv uavhengig av andres blikk, selv om mitt blikk da bare blir ett blikk ved siden av alle andre sine blikk på meg, men hvor jeg velger at mitt blikk på meg skal være det viktigste for meg.
Jean Paul Sartre var påvirket av Søren Kierkegaard, og Karen Blixen var helt klart opptatt av filosofi. Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche var to av de hun satte høyest.
Har kome like langt som deg, eg då. Blir nok ferdig i løpet av veka. Eg synest foreljingane er artige å lese, men eg også slit av og til med å fange opp ein eventuell bodskap.
Jeg skulle ønske at jeg hadde lest denne på dansk i Karen Blixens ånd med en gang i stedet for å kjempe meg gjennom Alf Harbitz' oversettelse, det ville ha gjort opplevelsen så mye bedre.
Etter at jeg fant ut at den danske versjonen ligger på nb.no, har jeg lest flere av fortellingene om igjen, og noe løsnet for meg. Jeg hadde nærmest avskrevet forfatteren, og så finner jeg ut at nok en gang, greier oversetteren å ødelegge en bok for meg.
Når jeg gikk Harbitz nærmere etter i sømmene, så viser det seg at han har følt behov for å skåne oss for Karen Blixens "usømmeligheter". Tekst er flere steder bevisst kuttet ut av den norske oversettelsen. Et sted forsvinner rett og slett sammenhengen. I tillegg, er språket minimalt modernisert i fra 1935-utgaven, men viktigst av alt, oversetterspråket er ikke flytende og godt. Selv har jeg Århundrets Bibliotekutgave fra 1991.
Trude Marstein har gjort en god jobb, her er ikke teksten kuttet, og hun har holdt flyten, allikevel føler jeg at Karen Blixens sjel og ånd går litt tapt i oversettelsene. Det ærverdige, høytidelige, nærmest aristokratiske språket hennes lar seg vel neppe gjendikte.
P.s. Trude Marsteins oversettelse fra 2012 ligger på bibliotekenes e-bokutlån.
Jeg måtte låne boka på biblioteket og endte først opp med Harbitz' oversettelse fra 1935. Siden jeg ikke likte de små bokstavene og oppsettet særlig godt, lånte jeg Trude Marsteins utgave fra 2012 i stedet etter å ha lest den første historien. Når jeg leser dine kommentarer, skjønner jeg at det var et lurt valg. Føler meg snytt når ting i originalteksten blir utelatt fra oversettelsen. Fint at du driver litt research, Gretemor!
Det er på en måte forståelig at en oversetter i 1935, kan fristes til å utelate visse ting, men at dette ikke er rettet opp i en utgave fra 1991, er helt uakseptabelt.
Kanskje Harbitz har tatt Blixen på ordet, og gjort oversettelsen enda mindre forståelig, og dermed enda bedre enn originalen.
Enda mindre forståelig er jeg med på, men den er ikke bedre enn orginalen.
Jeg har lyst til å sammenligne Karen Blixens fortellinger med musikkstykker som ved første gangs gjennomhøring er ukjente og møter motstand. Men hvis du lytter igjen og igjen og igjen, så øker forståelsen, variasjonene, intensiteten. Enkelte av fortellingene har jeg lest tre og fire ganger nå, og jeg oppdager stadig noe nytt. Det å lese de på dansk utgjorde den store forskjellen for meg.
Leser Drømmerne
Tenkte jeg skulle lese ut boka denne uka, og deretter repetere litt for å kunne skrive en slags anmeldelse ved slutten av leseperioden.
Foreløpig er det ikke stort mer å si enn at fortellingene er temmelig infløkte og vanskelig å danne seg noen mening(er) om.
Tror jeg må ty til en del googling etter hvert. Og så er det jo interessant å se hva dere andre får ut av lesingen (én av grunnene til å være med på felleslesingen).
Noen ganger havner fortellingene helt ut på viddene, med historier inni historiene inni historien(e). Det er nesten som tittelen er misvisende.
Historier inni historier inni historier ... det blir omlag som i 1001 natt. Og Blixen kjem jo med eit ganske utilslørt hint til 1001 natt i siste setninga i den fjerde historia.
I Tone Selboes Karen Blixen kan jeg lese at Tales of Nozdef's Cook var tittelen Karen Blixen hadde valgt til fortellingene sine:
"Den refererer til Gogols Døde sjeler, der Nozdefs kokk lager mat av rester. På tilsvarende vis kan Blixen sies å koke sin høyst særegne litterære suppe på sitater og allusjoner fra verdenslitteraturen" skriver hun på side 34.
Da jeg leste dette gikk tankene mine til Gogols "Nesen" og "Kappen", som jeg husker med et smil, og siden "Døde sjeler" sto ulest i hylla, begynte jeg på den. På s 68 er vi hjemme hos Nozdrjov, som navnet staves i Verdensbibliotekutgaven:
"Middagen utgjorde åpenbart ikke livets midtpunkt for Nozdrjov, rettene spilte ingen større rolle, noe var svidd, og noe ikke kokt i det hele tatt. Kokken lot seg tydeligvis primært lede av en slags inspirasjon og helte oppi det første og beste han kom over. Hadde han pepper for hånden - så drysset han pepper, lå det kål der - så puttet han kål i, han stappet oppi melk, skinke, erter, - kort sagt likt og ulikt: Bare det blir varmt nok, så smaker det vel også på et vis. Til gjengjeld la Nozdrjov stor vekt på vinene:"
Jeg humrer meg gjennom sidene i "Døde sjeler", og må innrømme at humor er noe jeg savner i Karen Blixens fortellinger.
Da er jeg nettopp ferdig med den tredje historien, Apen. Jeg har med vilje ikke lest noen av deres kommentarer om denne underveis, og heller ikke kommentarer på nettet. Jeg ser nå, etter å ha lest deres kommentarer, at flere har gjort seg de samme tankene som meg om hvilken skandale Boris prøver å unngå.
Apens rolle i fortellingen er nesten som en spøkelseshistorie, men kanskje også en symbolikk på kjærlighetens ulike framtoninger? Den gamle greven begynte å snakke om de vendiske gudebildene fra samme land som slektens hans opprinnelig kom fra. "Kjærlighetens gudinne," sa han, "var sett fra forsiden en vakker kvinne, men når man snudde henne, var hun en flirende ape på baksiden." Athene spør så hvordan de kunne se hva som var foran og hva som var bak på kjærlighetsgudinnen.
Det er mange kontraster i denne fortellingen. Athene framstår for eksempel som "kjempens datter", mens Boris da han besøker henne og faren har et utseende som en engel, kjærlighetens gud ser ut som en ape på motsatt side, jomfruen stilles opp mot han som har levd ut sin homoseksuelle legning og priorinnen har også skikkelsen til en ape.
Til slutt la jeg merke til at Athene helt på slutten av historien for første gang erkjente ham som et menneske, og dette førte til at han selv også erkjente seg som et menneske for første gang i sitt liv - han som hele tiden hadde drevet skuespill. Den samme formuleringen finner vi igjen i fortellingen Den gamle vandrende ridderen, hvor han etter at Nathalie hadde forlangt betaling sier: Dette var det første sekundet siden jeg hadde møtt henne for noen timer siden at jeg så henne som et menneske...
Som flere av dere, så synes jeg fortellingene kan være forvirrende, men jeg henger med ennå. Hittil synes jeg Apen har vært den mest fascinerende historien.
Solid detektivarbeid! Endelig en bekreftelse av det jeg har hatt på følelsen mens jeg leser: Dette er ei suppe, komponert etter innfallsmetoden. Ingrediensene blandes inn etter hvert som man har dem for hånda. Mange av bestanddelene i suppa er fortreffelige, men smaken som helhet blir unektelig ganske sær. Takk for nyttig research, Gretemor!
PS: Jeg leste også Døde sjeler nokså nylig og hadde stor fornøyelse av det. Person- og situasjonsbeskrivelser var helt ubetalelige!
Å, nå fikk jeg lyst til å lese Døde sjeler:-)
Neste bok i lesesirkelen?
Absolutt et godt forslag! Er vi kommet til Eldre verdenslitteratur?
Da bør jeg kanskje prøve å legge den bort ...
En fengende bok godt egnet for diskusjoner!
Det er jo berre å forselå den når vi kjem så langt, skulle den vinne så kan ein heller tenke på praktikalitetar etterpå
Ja, jeg mener neste bok blir Ev5.
På ein måte håper eg dette blir neste bok, men på ein annan måte ikkje, sidan eg alt har lest den.
Les den sakte ved siden av "Syv fantastiske fortellinger."
Ja, den skal jeg jammen meg finne frem, vet at jeg har den et sted.... Den kan jeg kanskje krysse ut som en satire i leseutfordringen som jeg holder på med også:-)
Det kan du.
Idag har jeg omsider fått boken i hus, så nå begynner jeg også:-)
Er nå ferdig med fire fortellinger, og er veldig fornøyd med boken. Har prøvd å fundere litt over hvorfor jeg liker den, og har vel kommet til en slags erkjennelse.
Jeg liker alle småfortellingene, det er som en kinesisk eske hvor nye rom/historier stadige blir avdekket under den forrige. På et vis er selve novellen bare et ekstra lag med innpakning. Av og til blir det, for meg, litt usammenhengende og ulogisk overraskende, men igjen er det kanskje det som fenger. Historiene gir ikke helt slipp.
Jeg er også ferdig med fire fortellinger, og jeg både liker og misliker det jeg har lest.
Det jeg liker er handlingen og person- og miljøskildringene, men det er noe med stilen som jeg ikke får helt taket på. Det virker nesten som Karen Blixen går litt for langt når det gjelder å skrive gotisk/ fantastisk. Men det har helt sikkert noe å gjøre med denne leserens lesevaner og hans kunnskapsløshet når det gjelder denne typen litteratur.
Kanskje jeg burde lese flere slike bøker? Jeg har jo E.T.A. Hoffmann "Djevelens eliksirer"
ulest i hylla.
Når det gjelder Karen Blixen, leste jeg "Den afrikanske farm" for mange år siden. Synes å huske at den var veldig bra, og i en helt annen (under)sjanger enn "Syv fantastiske fortellinger".
Og så bør jeg vel lese "Babettes gjestebud" på nytt.
Jeg har Bokklubbens utgave (1998) i serien Mestermøte. "Illustrert med en billedserie av HÅKON BLEKEN. Oversatt av INGER HAGERUP".
Jeg er enig i dine vurderinger, Kjell. Liker skildringene av personene, landskap og vær. Synes Blixen skriver så jeg ser det hele for meg. Hør for eksempel: «Skyene hang lavt over vannet. Den lille båten som beveget seg tungt av sted, så ut til å gli fremover langs en smal, vannrett bane, inneklemt mellom oversvømmelsens tunge vann under den, og den tyngende vekten av den lave himmelen ovenfra.» (fra Syndefloden over Norderney, siden 144)
Som jeg har nevnt før, synes jeg hun har noen fornøyelige metaforer. Her er en: «Sjalusi, troløshet, forførelse, voldtekt, barnemord og senil grusomhet med alle de skrekkelige utslag som menneskelige lidenskaper kan gi, helt til de galante sykdommene som hun hadde godt kjennskap til – alt var søt konfekt for henne, som hun fornøyd plukket ut av sin sjels små gaveesker og knasket og koste seg med.» (samme fortelling, side 155)
Og jeg faller for passasjer som denne:
«Kjenner du noen kur for meg?
Ja, visst gjør jeg et, sa han, jeg kjenner en kur for alt: Saltvann.
Saltvann? spurte jeg.
Ja, på den ene eller den andre måten: Svette eller tårer eller det salte havet.» (side 169)
Men så er det alle disse innflettete historiene da. Jeg prøver å lese dem med et åpent sinn, åpent for at jeg ikke nødvendigvis må forstå alt. Jeg vet sannelig ikke helt hva jeg synes. Kjenner at det butter.
Syndefloden i Norderney og Et familieselskap i Helsingør står begge i boken Babettes gjestebud og andre historier. Det er derfor ikke så lenge siden jeg leste dem, uten at det ser ut til å hjelpe meg så mye …
Sitat fra En4:
Når de utbrøt: "Å, Hanne, er det ikke fryktelig det skal være så meget løgn og grusom falskhet i verden?" svarte hun: "Ja, hva så? Det ville vært enda verre, hvis det var sant alt det de sier."
Dypsindig.
Var litt fraværende under valg av bok og avstemning, men valget ser interessant ut, og bok er nå skaffa på biblioteket. Skal komme i gang når jeg får gjort meg ferdig med Trigger Warning av Neil Gaiman, den inneholder og fantastiske fortellinger!
Jeg har nå lest den første historien, Veiene omkring Pisa.
Min første tanke mens jeg leste var at dette minner mye om alle historiene som dukker opp i Don Quijote, og sannelig dukker han ikke opp underveis i «Historien om den leiede morder». Her finner vi en krangel om diktede personer kan være like virkelig som noe menneske. «Vet De ikke, elendige skeptiker, at det som Gud i virkeligheten vil skape, det er min Don Juan og Homers Odyssevs og Cervantes’ ridder? – Det er jo for dem Gud har gjort himmel og helvete i stand.» … «Menneske, de er jo lerret for den allmektige Gud, de er materialet hans, og vi, kunstnerne, er hans verktøy, sparkelen og meiselen. Og når statuen står ferdig i marmor eller bronse, hva han nå vil ha den i, så slår han oss alle sammen i stykker og feier oss vekk, og vi fortjener heller ikke bedre. Når de engang dør, monsignore, slukner De som et lys, og det blir ikke mer igjen av Dem enn av et lys som går ut, men i de evige boliger vandrer Orlando og misantropen og min stakkars ulykkelige donna Elvira.» Hos don Quijote blir også de oppdiktede ridderne mer virkelig enn de fysiske omgivelsene, og alle personene han møter på sin vei forteller sine livshistorier. Begge steder er det et svulstig språk, og det er ikke måte på skjønnhet hos personene – skikkelig eventyr!
Som flere av dere har vært inne på, er det mye om identitet og speil i fortellingen. Personene speiler seg i hverandre og påvirkes av hverandre, faktisk så mye at de forandrer utseende og ligner på hverandre. Det er mystisisme med en katt og fugleskrik, og det er tordenvær og slott, en svovelaktig farge og lukt i luften – mange av elementene som Jenny gjengir som kjennetegn på en gotisk roman.
Det er tydelig at forfatteren også liker å leke med seksualitet og kjønn. Den gamle damen ser først ut som en mann før hun får på seg parykken og hatten, og Rositas venninne, Agnese, kler seg og ser ut som en mann. Den gamle damen sier hun aldri i sitt liv for alvor har brydd seg om noen av hankjønn, og at hun har elsket bare tre mennesker, Rosina, Rosinas mor og en venninne som viser seg å være Augustus’ grandtante. Prins Potenziani lider av at «et innfall av naturen hindret ham i å bli noen kvinnes ektemann, eller elsker», og han «gjorde alt for å skjule sin hemmelighet». Antyder hun med navnet av han var impotent? Rosita fikk giftemålet annullert fordi ekteskapet ikke var fullbyrdet. Han sier selv at han ønsket seg barn, og det er ting som sies før duellen som får meg til å lure på om Giovanni ble sendt inn av Potenziani til det han trodde var Rosita for å voldta henne og gjøre henne gravid. Er det flere som lurer på hva den scenen betyr?
Det er mye å ta tak i fra denne fortellingen, så i likhet med Kjell K føler jeg at jeg skulle ha lest den flere ganger for å få bedre tak i hva som skjer, se sammenhenger og forstå hva som er «forfatterens idé». Tror likevel jeg nøyer meg med en gjennomlesing denne gangen, så får jeg heller lese hva dere andre synes. De to lukteflaskene som dukker opp i første og siste kapittel har en tekst som vel betyr noe sånt som «Oppriktig vennskap», og tilfeldighetene har dermed bundet de fantastiske historiene sammen. Han forteller ikke om dette sammentreffet til den gamle damen. «… det var en følelse av at det i alt dette lå noe mer enn hun kunne forstå og som bare var bestemt for ham, en livsverdi, en hemmelig dybde, ja et tilfluktssted som han ikke kunne dele med andre mennesker, likeså lite som en kan dele sine drømmer med dem.» Som Lillevi er inne på, så ser han seg kanskje inn i speilet til slutt og lurer på om dette har forandret ham.
Jeg tror jeg må lese andre ting imellom disse fortellingene for ikke å bli "matlei" - det kan bli litt overdose å lese alle i ett strekk. Det er dermed ikke sikkert jeg kommer til å følge deres leseplan, men jeg vil droppe innom etter hvert som jeg leser.
Det du seier om leik med seksualitet og kjønn er interessant. No har eg lest berre dei tre første av fortellingane hittil, men dette ser ut for å vere ein fellesnemnar, i større eller mindre grad, i alle tre. I Veiene omkring Pisa har du jo alt gjort greie for det. I Den gamle vandrende ridderen så nemner den gamle baronen at elskerinna hans tok rolla til Othello, og ektemannen hennar rolla til Desdemona. Og i Apen så gjerast det eit ikkje reint så lite nummer ut av dei maskuline eigenskapane til Athene.
Takk for at du ansporet meg til å lese fortellingen en gang til. Nå fikk jeg atskillig mer ut av den. Når det gjelder Giovanni og Agnese, så tenkte jeg i begynnelsen at han handlet på eget initiativ, men så ble noe sagt som snudde opp ned på den antagelsen. Og nå slår det meg at det kanskje er det som er meningen fra Karen Blixens side. Jeg synes teksten åpner for begge mulighetene: både at han ble sendt inn av Potenziani(artig navnevalg) og at han handlet på eget initiativ.
Se historien som prins Potenziani forteller, den begynner med: "I Pisa, mine venner", siste linje s 28 i min Århundrets Bibliotekutgave. Hva den handler om, hvordan den fortelles og til hvem den rettes, og ikke minst Giovannis reaksjon, fikk meg til å tenke at den gamle prinsen ikke hadde noe med det å gjøre. Men så blir ting sagt i etterkant, som kan tyde på at det hele var avtalt spill. Blant annet der han ber Giovanni om unnskyldning.
Jeg tenker at historien er om ham selv, og at Rosita er den vennen som har tilføyd ham den grove fornærmelsen som "ville gjort ham håpløst latterlig i alles øyne hvis den var blitt kjent". Selv om han sier "han", så er vel det for å kamuflere litt hvem det egentlig gjelder, og at det var sin kone han ville drepe. Mordet forstår jeg som en talemåte for det som egentlig virker som en bestilt voldtekt. Da Agnese forteller at hun hadde byttet plass med Rosita, beklager han jo, og det burde det vel ikke være noen grunn til hvis han ikke visste hva som hadde skjedd.
Det burde ikke være noen grunn til å beklage, hvis han ikke visste, jeg er enig i det. Men jeg må innrømme at resten av den historien fortsatt forvirrer meg, så nå legger jeg fortellingen fra Pisa bak meg og går videre.
Ja, det er ikke nødvendig å forstå alt :))
Jeg er mektig imponert over hvor mye du har fått med deg. Jeg skal gå tilbake til den scenen du nevner med Giovanni for å se om jeg finner noe av det du antyder.
Angående lukteflaskene. Først så hadde han en med et bilde som det viste seg var fra Pisa, så får han helt på slutten en med et bilde av hjemmet sitt. Jeg leser det som et tegn på at det er på tide og komme seg hjem.
Vi møter Augustus igjen i den siste fortellingen, så vi får se hvordan det går med ham.
Godt poeng om motivene på lukteflaskene, Gretemor!
Som du skriver i hovedinnlegget: "lesningen kan bli både forvirrende og utfordrende".
Det stemmer i alle fall for min del, etter å ha lest de tre første fortellingene.
I fortsettelsen kommer jeg til å prøve å finne ut noe (googling) om de enkelte fortellingene før jeg leser dem.
Noen andre som "jukser litt" (Ingrid Espelid)?
Jeg ser på det som hjelp, ikke juks.
ja, kanskje litteraturforskning er litt juks --
som å bruke regnestav eller krystallkule.
Praeterea censeo, burde ikke verdens biblioteker
legges ut til offentligheten i fulltekst -
så var der mer enn bare nymoderne meninger å søke i ?
Jeg likte Apen godt! (OBS fare for spoilere)
Jeg leste Apen (etter Quijotes anvisninger, ha, ha) som et eventyr, ikke som en historie med klar tematikk. I den grad jeg fant et tema, må det være en hyllest til den sterke, unge kvinnen som ikke lar seg herse med.
Jeg ble fascinert av de to standhaftige jomfruene, den gamle og den unge, og av den unge mannen som, etter eget utsagn, nærmest dinglet hjelpeløst som en marionettdukke i trådene mellom dem. Jeg synes det var driv og spenning over fortellingen, gode personskildringer – og ikke minst flotte, billedskapende skildringer av landskap og naturkrefter.
Også i denne fortellingen dukker speil og scener (livet som en scene?) opp, uten at jeg går nærmere inn på det.
Stemmer det at apen er helt borte før den plutselig dukker opp mot slutten? Hva er det Boris møter under rittet tilbake til klosteret den stormfulle og uhyggelige natten:
«Idet han svingte inn den lange alleen som førte til klosteret, skinte vognlyktene plutselig i et par øyne. En bitteliten skygge løp tvers over veien og forsvant i de enda svartere skyggene i priorinnens busker.»
Et forvarsel? Hva som er symbolikken med apen, vet jeg ikke (har unnlatt å google noe som helst). Er den bare et gjennomgangselement som skal forsterke mystikken i fortellingen?
Den forunderlige slutten fant jeg egentlig komisk. Et pek til oss fra forfatteren! Og skjedde virkelig denne metamorfosen, eller var den et produkt av de to unges fantasi etter alt det andre uvirkelige de hadde gjennomlevd i løpet av ett døgns tid? Eller er det som du Kjell er inne på, en dypere forbindelse her?
Den forunderlige slutten ble nøkkelen til "apemysteriet" for meg. Hvem er det som tar regien over de to unge? Ingen av dem har egentlig lyst til å gifte seg, men den ene synes han må for å gjenopprette sitt gode navn og rykte, den andre har ingen interesse av menn i det hele tatt.
I dette eventyret, som jeg velger å kalle det, finner vi god, gammeldags trolldom. Hvem er apen? Hvem er "den snille tanten"? To utgaver av samme vesen, mener jeg. Fortsatt skjønner jeg ikke bakgrunnen for at tante tar rollen som giftekniv - vil hun nevøen sin til livs, og i så fall hvorfor? Slutten forteller ikke hvordan de to unge forholder seg til hverandre i fortsettelsen, men Athenas drapstrussel ligger jo der uimotsagt.
Flere spørsmål enn svar, men historien fascinerte meg likevel, på en ganske ekkel måte.
Eg oppfatta tanta sitt motiv for å koble dei to til å vere å sikre velstand for nevøen. Ho får eit brev, som vi aldri får vite innaldet i, rett før ho anbefaler Athene for Boris. Når Boris kjem fram til Hopballehus har greven nyleg fått brev frå sakføraren sin om at han ar vunne retsstriden om store eigedomar. Seinare få vi vite at denne sakføraren har ein ape av same slag som priorinna, begge var endåtil frå Zanzibar. Dette siste tek eg som eit teikn på ein forbindelse mellom sakføraren og priorinna, og at brevet ho fekk var eit bod frå sakføraren om kva som vart utallet av prosessen.
Tenk om det simpelthen er den samme apen?
Tror kanskje du er inne på noe der, ja. Det var jo en ape som forsvant med jevne mellomrom for så å dukke opp igjen. For priorinnen må det ha vært bekvemt å bytte ham med apen hver gang hun ville leve ut en annen side ved seg selv utenfor klosterets vegger.
Det er ikkje utenkeleg. I det minste ikkje i ei slik forteljing.
Jeg mener å huske at priorinna hadde et voldsomt hastverk med dette giftemålet. Det skulle helst ha skjedd i går, og jeg tolket det som et forsøk på å stanse rykteflommen om nevøens homoseksuelle utskeielser, som også Lillevi er inne på. Men hun ser sikkert også muligheten for å slå to fluer i en smekk; både velstand og familiens ære.
“Fortsatt skjønner jeg ikke bakgrunnen for at tante tar rollen som giftekniv - vil hun nevøen sin til livs, og i så fall hvorfor?”
Innledningsvis får vi vite at den unge mannen, priorinnens yndlingsnevø, har vært involvert i en moralsk skandale. Nonnene tisker og hvisker og får gjennom klosterets bibliotekar vite at det har med det gamle Hellas å gjøre, «med de romantiske kystene som hittil hadde beveget hjertene deres med inntrykk av høy skjønnhet og klassisk harmoni. De husker sine unge dager da alt gresk hadde vært på moten (…) à la greque det aller mest attråverdige, og de spurte seg selv undrende: Kunne dette uttrykket også brukes til å betegne noe som i liten grad stemte overens med ungpikedrømmene deres om romantikk, ridderlighet og god tone?»
Ligger hunden kanskje begravet her?! I det gamle Hellas’ andre side når det gjelder seksualitet og kjærlighet? Og at et ekteskap er det som må til for å gjenopprette familieæren.
Ellers synes jeg du har en morsom løsning på apen og metamorfosen. Kan absolutt være som du sier. Ha, ha!
Takk for respons, Lillevi. Jeg tar den enda litt lenger og tenker meg at priorinnen simpelthen vil ha nevøen ut av verden. Etter sigende kjenner hun jo jenta godt og vet hva hun står for, og insisterer likevel på å prakke på henne et ekteskap hun ser på som motbydelig.
Når det gjelder metamorfosen, har vi jo paralleller i norske eventyr: Kvitebjørn kong Valemon er for eksempel menneske om natta og bjørn om dagen. Hos Blixen har vi et vesen som tidvis er priorinne, tidvis ape - og som til slutt ikke makter å skille mellom de to rollene.
Selv takk, Marit! Men da gjenstår jo fortsatt spørsmålet, hvorfor vil priorinnen ha denne yndlingsnevøen ut av verden? Jeg holder fortsatt en knapp på at han har vært involvert i en homoseksuell affære, deri ligger den moralske skandalen som kun kan rettes opp gjennom et ekteskap.
Nå satser jeg på at de som er med i denne felleslesingen, er kommet så langt at vi kan snakke rett ut :-)
Akk og ve for mitt uskuldsreine sinn. Eg må le litt av meg sjølv fordi eg ikkje forstod før etter at eg hadde lest ferdig forteljinga kva den moralske skandalen var. Det heng i beste fall saman med at eg sjølv ikkje ser på det som ein skandale, i verste fall med at eg er ein treiging. Og skandalen sin natur forklarar kanskje kvifor Boris ikkje blir skremt av, men kanskje heller litt betatt av, Athene sin maskuline framtoning.
Jeg visste det var noe, derfor skrev jeg "fraværende nesten hele tiden".
Og jeg tror nok det er apen Boris møter ("en bitteliten skygge").
En dypere forbindelse?
Jeg skal ikke røpe noe her, men googlingen ga meg i alle fall noen aha-opplevelser.
Apen
Jeg har akkurat lest den ferdig, og må innrømme at jeg forstår svært lite. Dette er noe av det merkeligste jeg har lest. Karen Blixen skal ha uttalt at det ikke er meningen at vi skal forstå alt. Skal se om jeg finner igjen hvor jeg leste den uttalelsen.
Jeg fant i grunnen ut mye om Apen på nettet, men de som har skrevet om den der, har jo også fortolket fortellingen på sin måte.
Kanskje "merkelig" er en (minst) like god oversettelse av "gotisk" som "fantastisk"?
Har ikke Karen Blixen uttalt at en fortelling der leseren forstår bare halvparten, er en god fortelling? Eller noe sånt?
Ja, det kan sikkert stemme. Det er nok der jeg har det fra, men jeg er høyst uenig i det utsagnet.
Vi kan google apen, det kunne man ikke for noen tiår siden.
Den neste Syndfloden over Norderney tror jeg er mer forståelig enn Apen.
Fra Drømmerne, Karen Blixen:
«Du må forstå så meget som du kan, og la resten være. Det er ikke noen dårlig egenskap ved en fortelling at en bare skjønner halvparten av den.»
Den svenske litteraten Olof Lagerkrantz: «Man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om».
Jeg oppfatter at begge disse utsagnene henspiller på at leseren vil alltid vil tolke boken på sin egen måte. En bok (eller en fortelling) som ikke utgir seg for å gi et endelig svar, men som etterlater meg i undring, vekker min fantasi og mine tanker, er for meg en god bok. En historie som lever videre i meg etter at siste blad er vendt.
Eg kom også til dette sitatet i Drømmerne no i kveld, og det er jo ei høveleg rettleiing frå forfattaren til lesaren.
Jeg googlet ("the monkey, karen blixen") litt, og fant flere tolkninger og forklaringer på nettet.
Jeg lar likevel innlegget stå.
Då har boka endeleg kome i posten, ei veke etter bestilling. Så då er eg snart med i tråden.
Eg er forøvrig litt undrande til ei formulering i forlaget sin omtale av boka:
"... forfatteren gjemte seg bak det mer kjønnsnøytrale navnet Isak Dinesen, ..."
På kva måte skulle Isak Dinesen vere kjønnsnøytralt?
Så bra at du er med :)
Isak er vel så lite kjønnsnøytralt som det kan få blitt.
Karen Blixen er opptatt av speil. 21 ganger er ordet nevnt i fortellingene (nb.no talte for meg).
Noen som har noen tanker om det?
Noen strøtanker ut fra den første fortellingen, Veiene omkring Pisa.
Allerede på første side ytrer August, fortellingens jeg-personen: «… vennene mine lo av meg fordi jeg hadde for vane å betrakte meg selv i alle speilene jeg gikk forbi, og jeg hadde mange speil hjemme i rommene mine. De mente det skyldtes forfengelighet, og at jeg hadde høye tanker om mitt eget utseende. Men det var ikke slik det hang sammen i det hele tatt. Jeg speilet meg for å få vite hvordan jeg så ut. Et speil – det sier oss jo sannheten om oss selv.»
Vel, det må i så fall være en sannhet med modifikasjoner. Høres ut som tankene til en svært umoden mann, nærmest i puberteten. Eller er dette ironi fra Blixens side?
Litt lenger ned på samme side fortsetter jeg-personen: «Det er jo slik (forvrengt som i et speilkabinett, min anm.) vårt vesen blir gjenspeilet i bevisstheten til ethvert menneske vi møter, og slik blir det alltid fordreid til en karikatur, som likevel aldri er helt uten likhet med vårt virkelige jeg, og som gir seg ut for å være sannheten om oss selv.»
Her snakker Blixen om identitet, hvordan den formes i samspillet med de menneskene vi møter. Hvordan vi leter etter oss selv (i et speil) og i andre menneskers sinn og uttrykk. Er August kanskje ikke så umoden likevel?
«Men sjelen til en sann venn som Karl,» fortsetter jeg-personen. «Den er et oppriktig speil, og der inne står vårt sanne bilde.» Tja, finnes det virkelig ett sant bilde av oss selv?
Fortellingen avsluttes med at August tar et lite speil opp av lommen. «Han holdt det i sin hule hånd og så tankefullt inn i det.» Det er nærliggende å tenke at August lurer på om alt det underlige som har skjedd, alle de spesielle menneskene han har møtt, har forandret han.
Refleksjoner over vår identitet, er vel det nærmeste jeg kommer «forfatterens idé» når det gjelder dette med alle speilene.
Andre synspunkter!
Jeg støtter deg på dine refleksjoner, og så fant jeg en interessant artikkel som tar for seg speilets historie.
Karen Blixen har nok hentet inspirasjon både fra gresk mytologi, gammel overtro, eventyrene ol.
Denne boka begynte jeg på i fjor en gang, men la den bort. Nå husker jeg hvorfor: Jeg hadde ventet meg noe mer fantastisk, tror jeg. Noe i retning av eventyr, magisk realisme eller noe sånt. Den gangen steg jeg av på et vertshus på veien til Pisa og lot resten av fortellingen fortsette uten meg. Nå skal jeg ta meg sammen og lese seriøst, skjønt dette er en sjanger jeg ikke har særlig trening i å fordøye. Så langt har jeg registrert at fortellingen består av en rekke ubegripelige sammentreff; hele handlingen baserer seg på at greven befinner seg "på rett sted til rett tid".
Har lest de to første fortellingene. To ganger hver, men fremdeles er det mye som er uklart.
Jeg er imponert over hvor mye handling, referanser, person- og miljøskildring Karen Blixen får med på bare noen få sider.
I "Den gamle vandreridder" refererer hun til (minst?) tre av Shakespeares skuespill: Macbeth, Othello og Romeo og Julie.
Jeg er ikke sikker på om fortellingene er fantastiske, men de er i alle fall fantastisk godt skrevet.
Forresten: Er 'fantastisk' en bra oversettelse av 'gothic'?
Det virker som disse fortellingene er temmelig infløkte og mangefasetterte, så det er nok best å lese dem med stor konsentrasjon og gi seg god tid underveis. Må sikkert hoppe tilbake av og til; Litt kjedelig å måtte lese hver fortelling to (eller flere) ganger for å få med alt.
Jeg har ca. 300 sider (de fem siste fortellingene) å lese de neste fire ukene.
Har en plan om å lese 10-12 sider hver dag.
Sakte.
Referert fra wikipedia:
SitatGotisk roman (engelsk gothic novel) er en litterær sjanger som tilhører romantikken og har alltid stått sterkt i Storbritannia hvor den begynte med The Castle of Otranto (1764) av Horace Walpole.
SitatSjangerens etterfølger er moderne skrekklitteratur – såkalte «nygotiske romaner» – som har ført til at den nåværende betydning av ordet «gotisk» har kommet til å bety mørkt, forskrekkelig og gruoppvekkende.
SitatTypisk for en gotisk roman er trekk som mystikk, det overnaturlige, spøkelser, hjemsøkte bygninger, slott, dommedag, død, forfall, galskap, arvelige forbannelser og så videre. Bøkene tar for seg tilværelsens gode og onde krefter. De gotiske bøkenes helt(inn)er bekjemper tyranner og grusomme skurker og spøkelser.
SitatGotiske romaner kjennetegnes av en fascinasjon for alt mystisk, mytisk og middelaldersk. Bøkene tar for seg tilværelsens gode og onde krefter, mørke makter, det overnaturlige, og er henlagt til storslåtte slott og ruiner i ville, øde landskaper. De gotiske bøkenes helt(inn)er bekjemper tyranner og grusomme skurker og spøkelser.
SitatKarakteristiske trekk for denne type bøker er piskende regnvær på øde heder, torden og regn, mektige krefter og golde ruiner, stemmer i natten – og en ensom helt(inne) som står opp mot overmakten.
Når det er sagt: Både Jane Eyre og Rebecca regnes som gotiske romaner, uten at noe overnaturlig skjer i dem (det gjelder definitivt også andre bøker). Fellesnevneren her er settingen (slottet) og hemmelighetene - En stemning gjennom historien. Så gotisk trenger ikke å være fantastisk, som i overnaturlig, men det hender ofte.
Karen Blixen forklarer sjangerangivelsen ”Gothic Tales” med at gothic tidfester historien og antyder noe som både er ”ophøjet og kan slå over i Spøg og Spot, i Djævlerier og Mystik”.
Jeg synes "fantastiske fortellinger" er en grei oversettelse.
Leste den første fortellingen med det i bakhodet at hun hadde utgitt den under mannsnavn. Må ha vært forunderlig for samtiden at en mann skulle ha fremstilt disse sterke kvinneskikkelsene og disse, til dels, litt narraktige mennene.
Ellers syns jeg de enkelte historiene var vevd fint sammen og dannet til slutt et vakkert bilde.
Har fordøyd den første fortellingen litt til og scenene har begynt å fremstå som manuskript til en marionetteforestilling. Litt overdrevne personer, scenario og handlinger. Nærmest som en farse. Og selvfølgelig den siste utløsende scenen.
Tror nok innpiskeren til den forestillingen ville ropt fantastisk, og jeg ville klappet og jublet etter siste teppefall.
Det tok ikke mange uker før Karen Blixen var avslørt. "Seven Gothic Tales" kom ut 9. april 1934, og 30. april kom dikteren Tom Kristensen med en anmeldelse som var full av beundring, Dagen etter brakte avisen Politiken et intervju.
Den gamle vandrende ridderen
Jeg elsker originale og talende metaforer. Hør på disse to!
«… da hun hadde fått ropt ut dette, inne i det blekblå budoaret, som var så velkjent for meg, en av disse silkepolstrete, duftende eskene der damer fra min tid med jevne mellomrom lukket ned skjønnheten og elegansen sin, som smykker i et smykkeskrin …» (side 65)
«Hun tok sine elskere som hun tok sine hindringer: De var hennes trofeer i kappløpet med den mannen hun elsket.» (side 67)
Denne gangen skal jeg lese litt mer disiplinert - med 2 fantastiske fortellinger i uken.
Veiene omkring Pisa
Jeg har akkurat lest ferdig den første fortellingen i Karen Blixens debutbok, og min umiddelbare tanke var at jeg måtte lese den om igjen.
Hva handlet den egentlig om? Dette var en svimlende labyrint av historier.
KB skriver om forfatterens idé på s 37 i Århundrets Bibliotekutgave:
"Sannheten er at vi alle spiller med i en marionettkomedie. Og det som det især gjelder i en marionettkomedie, mine barn, er å holde forfatterens idé klar."
Og da undrer jeg meg over hvilke idéer KB hadde med denne fortellingen.
Jeg kan ikke unngå å legge merke til at hun bringer på bane mange livsfilosofiske spørsmål,; gudstro, eksistensielle spørsmål som tiden/alder, identitet, kjønn, roller, masker, løgn og sannhet. Er det disse spørsmålene som spiller hovedrollen i fortellingen?
Se også denne listen til Bjørg L med artig informasjon om vår bok!
I Judith Thurmans biografi kan jeg lese på s 92:
Sandhedens hævn er essensen av Tannes visdom som nittenåring. Hun omarbeidet det igjen i 1912 og i 1925, da som en marionettkomedie. Mens stykkets innhold ikke forandret seg merkbart i årenes løp, blir ironien mer dempet. Senere ble det lille skuespillet oppført ved Det Kongelige Teater og på dansk fjernsyn. Ved en av disse oppførelsene, i 1960, ga forfatterinnen instruks om at Amiane, heksa, skulle se ut som "Karen Blixen."
Når skuespillet ble oppført hjemme på Rungstedlund, spilte hun selv rollen som heksa: s 91:
"Hun var en heks, en gammel sigøynerkvinne som viser seg i første akt og avbryter en krangel mellom skurken, en gjerrig krovert og hans medhjelper Mopsus, mens de planlegger å rane og myrde en ung lykkejeger.
Hun advarer dem og sier at skjebnen er klokere enn de er, og hun kaster en forbannelse over kroen: Alle løgner som blir fortalt under dens tak i løpet av natten vil bli til sannhet når det lysner av dag"
Jeg leste den første fortellingen i går kveld - og min reaksjon er veldig lik din. En masse historier som tilsynelatende ikke henger sammen. Noterte meg, også som deg, at forfatteren bringer flere eksistensielle spørsmål på banen.
Og tenkte at denne novellen må jeg lese en gang tid, i håp om å fange Blixens idé med den. Som du vel sa i ditt første innlegg i denne tråden -- sannelig godt at vi har hverandre :-)
PS: Kom i tanker om Gösta Berlings sagas, som vel også besto av en rekke tilsynelatende løsrevne fortellinger flettet i hverandre?
Har sett interessante tankar om tekstene (liknar på mine eigne). Trur det er viktig å hugse at dette er forteljingar, ikkje noveller, og da blir den gode, erfarne lesarens krav til tematikk mindre. Det blir stemninga, miljøet, handlinga eog tankane som kjem i sentrum.
Jeg har veldig god erfaring med elektroniske bøker, og denne gang skal jeg bruke e-bok jeg har lånt på biblioteket. Boken er utgitt av Gyldendal og er oversatt av Trude Marstein, utgitt 2012.
Hvis du ikke har forfatterheftet som fulgte med Århundrets Bibliotekutgave, finner du det her.
Vil det si at Syv fantastiske fortellinger er med i Århundrets bibliotek? Det ser ut som om det trikset med ulike utgaver her inne ikke fungerer i dag?
Jeg har Århundrets bibliotek-utgave. Kjøpt for noe år siden på Fretex for 30 kroner. Forfatterheftet fulgte ikke med, så det er fint å kunne lese det på nettet.
Hva mener du med at "trikset med ulike utgaver her inne ikke fungerer i dag"?
Forfatterheftet (papir- eller digitalutgave) kan jo leses av alle, uansett hvilken utgave
av Syv fantastiske fortellinger man leser.
God helg :-))
Saken var at hvis denne boka finnes i huset her, så er det fordi den var med i Århundrets bibliotek. Mange av bøkene mine er fortsatt i kasser (venter på den perfekte bokhylla), og dermed skulle jeg sjekke først gjennom å se på omslagsbildene her, men de viste bare et bilde i går, og det var det jeg lurte på. For de pleier jo å vise flere ulike bilder. God helg.
Hvis du har alle i serien Århundrets Bibliotek, så har du også denne. På min profil finner du omslagsbildet.
Takk for svar.
Har du funnet den?
Nei. For mange bøker i dette rommet. Flere har nevnt for meg at jeg kan gi bort bøker. Det var nok den innerste esken, og jeg har ikke alle bøkene i den serien heller. Mer irriterende at vi var på biblioteket uten å tenke på Karen Blixen. Da ble jeg ergerlig på meg selv etterpå. Men det er lenge siden jeg ga opp forestillingen om total kontroll.
Sist sett
