Alfred & Emily er en bastardroman, en episk uryddig selvbiografisk tekst, ikke i det hele tatt velkomponert eller spesielt godt balansert - men hva gjør det? Når jeg leser Doris Lessing, åpenbart en av sin tids største forfattere, får jeg den sjeldne følelsen av å lytte til et klokt menneske, å være vitne til en rik intelligens, et skarpsyn som forstummer alt omkring seg. Dama var nesten 90 da hun skrev denne! Respekt, woman! Da jeg la fra meg denne boken, tenkte jeg: "Jeg må faen ta skrive et brev til henne og si at hun er steinbra."
Viser 5 svar.
Har du skrevet et brev til henne? Hadde vært moro å hørt om du fikk svar en gang.
Shit, okei, var nå voldsomt, da, det var jo bare noe jeg sa, liksom .... Men her er brevet mitt, som jeg kanskje skal poste en dag:
Kjære Doris Lessing
Du er gammel nå. Du har vært med en stund. Du har sett folk komme og gå. Du har sett tidene komme og gå. Du har fått med deg det meste. Du vet hva som er hva. Jeg er ikke fullt så gammel. Jeg har ikke vært med så lenge som deg. Jeg har slett ikke fått med meg det meste, men jeg har sett noen komme og noen gå. Jeg vet ikke hva som er hva, men jeg vet dette: Du skriver knallgode bøker, og når du en dag er borte fra denne jorden, så skal jeg synge høyt om deg.
Med vennlig hilsen Tore Renberg (37) Forfatter og leser
He he, tenkte bare å legge litt press på deg. Men det hadde vært kult om du gjorde det da.
Åh. Fint! Så enkelt og så ærlig :)
Jeg syns også at det var en veldig god bok. Gjør alvor av å skrive til henne, det er for lenge siden jeg selv leste boka, så jeg klarer ikke hoste opp nok entusiasme til å gjøre det.
Sist sett
