Apropos "Syng nå, O Muse" frå innleiinga, på side 390 vitjar Calliope ein spesialist på kjønnsidentitet:
"Du må være Calliope." Han smilte, avslappet. "Husker jeg mytologien ordentlig, da, tro? Calliope var en av musene, ikke sant?"
"Jo."
"For hva da?"
"Elegien."
"Intet mindre", sa Luce.
Og er det ikkje nettopp ein serie elegiar Calliope framfører i løpet av boka? Elegiar over Smyrna, over Detroit, over Gjenstanden, over familien sin? Her har forfattaren etter mitt skjønn gjort eit elegant val av namn til hovudpersonen. Og eg skammar meg over at eg ikkje forstod det før på side 390.
Viser 1 svar.
En god observasjon, Jostein. Om du skammer deg for ikke å ha oppdaget denne sammenhengen før på side 390, kan det kanskje være en trøst at jeg ikke har sett den i det hele tatt. Tatt for oppklaringen!
Det er fullt mulig du har rett, at forfatterens intensjon har vært å skrive elegier over flere temaer. Med fare for å fremstå som en "surpomp" - i så fall hadde jeg forventet et mer poetisk språk.