Bokelskere.no

Eg las ein gong i Magasinet til Dagbladet at det var mange forfattarar som meinte at dei første linjene i ei bok var dei viktigaste, rett og slett for at desse setningane skulle lokke lesaren til å lese vidare (nett som eit anslag i ein film).

Då dei vart spurt kva slags linjer som hadde gjort inntrykk på dei, var det mange som nevnte både "Hundre års ensomhet" og "Kjærlighet i koleraens tid" av Gabriel Garcia Marquez og sjølvsagt "Sult" av Knut Hamsun.

Kva meiner du? Er dei første linjene så viktige? Kva er di favorittåpningslinje, og kvifor?

"Call me Ishmael"

Beste åpningslinjen i en bok jeg har lest

Kan ikkje dy meg. Her kjem 1.side frå "Jo fortere jeg går jo mindre er jeg" av Kjersti Skomsvold:

Jeg har alltid likt å bli ferdig med ting. Ørevarmere, vinter, vår, sommer, høst. Epsilons yrkesliv. Få det gjort. Og denne utålmodigheten fikk følger den gangen Epsilon ga meg en orkide til bursdagen min. Det var ikke en orkide jeg ønsket meg mest, jeg har aldri skjønt vitsen med blomster, de skal bare visne en gang uansett. Mest ønsket jeg meg at Epsilon skulle pensjonere seg. "Men jeg trenger et fristed fra..." og det så ut som han skulle si "tosomheten", men så sa han "nakenheten". "Er det meg du sikter til?" sa jeg. "Jeg nevner ingen navn," sa han.

Så jeg begynte å kle av meg for orkideen i stedet, og snart begynte knoppene å springe ut, den ble full av rosa blomster. "Skulle ønske du hadde samme effekt på meg," sa Epsilon.

Det fulgte med en bruksanvisning til orkideen, det stod at etter avblomstring skulle den klippes, og så ville blomstene komme tilbake etter seks måneder. Hver dag satt jeg og så på orkideen og lurte på om den ikke skulle blomstre av snart. Til slutt orket jeg ikke vente lenger, like greit å bli ferdig med det, sa jeg til meg selv og klippet av alle blomstene, det var bare to tynne stilker igjen.

"Hva er det som har foregått her?" sa Epsilon da han kom hjem fra jobb. "Det måtte gjøres," sa jeg. "Den ville ikke blomstre av. Men du trenger ikke bekymre deg, det kommer nye blomster om seks måneder, til høsten. Hadde jeg ventet lenger hadde vi risikert at den ikke blomstret før til vinteren."

Men det ble høst og vinter og vår, blomstene kom ikke tilbake, orkideen var død, og til min neste bursdag fikk jeg en pyntepute.*

Eg les alltid dei første linene, eller sidene, før eg kjøper ei bok. Dei seier så mykje meir enn allverdas anmeldingar eller bydande reklametekstar på omslaget. Skomsvold sin debut fall eg hovudstups for, tittel, omslag, og samtlege setningar i heile boka!

Virker som det hersker ganske bred enighet her om at en god åpning er fint men ikke avgjørende.

Jeg lurer på om det er en sånn forfatter-ting jeg? En sånn persfeksjonisme greie en forfatter legger på seg selv. Når en har ambisjoner om å skrive Den Store Romanen, så må jo alt være bra og stort og gi en klang av evighetens sus, og da sier det seg selv at åpningen må ha litt trøkk og sitte som et skøtt.

Du er ganske sikkert inne på noko der.

"Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv."

                    LSC, Maskeblomstfamilien.

"Så er jeg tvangsinnlagt igjen."

                    Bergljot Hobæk Haff, Skammen

"Eg såg nokon her inne som har lese tre bøker av samme forfattar og gjeve dei alle terningkast to. Det hadde eg aldri gidda!" Jeg var på sydentur det året Dan Brown var så populær, og hadde ikke pakket med meg nok bøker. Jeg tror jeg endte opp med å lese fem av bøkene hans (de var prikk like), for det var det eneste de hadde i kiosken.

Det er jo et pluss om første setning virkelig slår til og overrasker eller er knakende god på ulike vis, men det er ikke så viktig for min del. De bøkene jeg vil lese leser jeg uansett hvordan den første setningen er. Men det er jo ingen ulempe heller, akkurat ;)

Det er nok mer det første kapitlet, eller de første kapitlene, som er viktigst for meg. Selv om jeg strekker meg langt for å lese ferdig en bok, og liker å gi sjanser selv om starten skuffer eller er treg.

For meg er det ikke de første linjene som er avgjørende for om jeg kommer til å lese videre i en bok eller ikke. Kreative "påfunn" om en slående første setning trenger overhode ikke å bety at resten av boka er fantastisk. Men FOR en glede når det faktisk gjør det ...

Den første setningen f.eks. i Hamsuns "Sult" og Tolstojs "Anna Karenina" er jo blitt helt udødelige. Det spesielle med de første setningene i disse bøkene er også at de faktisk rommer hele romanens høyere mening - alt konsentrert I en eneste setning!

Min erfaring er at bøker bør kunne gi meg noe etter svært kort tid. Men jeg har også ikke helt sjelden opplevd at det kan ta opp til 100 sider før det virkelig løsner. Jo høyere "status" eller verdi en bok har i den litterære verden, jo mer skal det vanligvis til før jeg avbryter en påbegynt bok.

Jeg tror faktisk at det er den første linjen i “Anna Karenina” som er min favorittåpningslinje: “Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.”

Hear hear! Einig so einig. Og godt eksempel på åpningslinje! :)

Jeg elsker Stig Dagerman, og etter min mening er åpningen på "Bröllopsbesvär" den beste åpningen: "Sakta i backarna – sån gjorde gud snigeln, eller vem det var som gjorden. Men vem som gjorden så gjorde han det bra. För vad behöver snigeln fart till? Var han trampar så är det hans. Vart han sej i världen vänder står byggningen på egen mark. Så inte behöver han springa bena av sej för att hinna hem till exekutivauktionen eller utmätningen eller tvångsslaktningen. Snigeln, han bär sitt hus på ryggen han. Sån rygg skulle man ha."

Har det på mange måtar som deg, har eg bestemt meg for å lese ei bok, så blir den som regel lest. Men det finst jo sjølvsagt unntak. Uansett så er det som nevnt eit pluss med ei god åpning, og den du kom med var interessant :)

Første setning er utrolig viktig, synes jeg. Den setter tonen for resten av boka. For meg er det som regel åpningen og slutten som sitter sterkest igjen etter å ha lest. Men som noen sa: de fleste holder vel ut de første sidene før de gir opp uansett. En av mine favoritter er Gaarders Sirkusdirektørens datter : "Hodet koker".

"Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker." Wow! Forlokkende. Et eksempel på første setnings viktighet, kanskje?

Dei forfattarane frå artikkelen i Dagbladet sa at det var den første og den siste setninga som var viktigast, sjølv om der var nokon som meinte at den eine var viktigare enn den andre. Uansett er det eit stort pluss om begge delar er gode. Og "Sirkusdirektørens datter" er eit godt eksempel! :)

"It was the day my grandmother exploded."

The Crow Road av Iain Banks.

Bokstavelig talt en pangåpning på en bok med fantastisk herlig svart humor. Og det beste? Eksplosjonen hadde en helt naturlig forklaring.

Helt enig! Fantastisk åpningssetning, og fantastisk historie! Her skal dere få åpningssetningen fra en annen kanskje ikke så mye lest bok her i Norge: "Nothing ever begins. There is no first moment; no single word or place from which this or any story springs." Det er fra "Weaveworld" av Clive Barker. En definitiv favoritt!

Hehehe! Fekk lyst å lese boka kun på bakgrunn av den linja! :D

Det bør du så absolutt! Boka er min definitive favoritt, og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor den ikke er bedre kjent her i Norge. Den er... geniaaaaaaaal :)

Ofte når jeg vurderer å lese ei bok leser jeg den første setninga. Noen ganger gjør den at jeg må lese videre, andre at jeg legger boka fra meg for godt.

Min absolutt favoritt er fra Johan Harstads Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet:

"Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker."

Heilt sant! Denne starten er særs fascinerande. God bok og :)

Enig med dykk her! Skal nok mykje til for at nokon legg frå seg ei bok etter dei første linjene. Har nokon forresten lest "Hvis en reisende en vinternatt" av Italo Calvino der boka startar med store bokstavar på framsida av coveret for so å bli mindre og mindre etterkvart som den fortset på baksida av coveret til den til slutt enda opp med vanleg skriftstorleik. Veit ikkje heilt kvifor, men begyndelsen på den boka gjorde at eg seriøst ikkje fekk sove skikkeleg om natta, så eg måtte rett og slett avbryte lesinga! Skal dog prøve att ved eit seinare høve ;)

Ikke de første linjene, men de første sidene. Litt tålmodighet har jeg heldigvis :-))

De færreste legger vel fra seg en bok hvis den første setningen ikke fenger, vil jeg tro.

Det er et pluss, men på langt nær en nødvendighet :).

Hmm. De første linjene, jeg vet ikke. Jeg leste en barnebok som heter "Navnet på denne boka er hemmelig." Og innledninga i dennne er genial, treffende og gjorde at jeg ønsket å lese hele boka i et jafs. Så får forfatteren til "førstesettninger" som er geniale så er jo det et pluss. Men for meg har mer det første kapittelet i sin helhet den ultimate betydningen for om jeg skal orke å lese ferdig boka. En historie er jo delt inn som oftest i en begynnelse, hoveddel og slutt. Og begynnelsen som i de fleste bøker er det første/de første kapittlene, skal presentere sentrale personer, steder og hinte til hva boken går ut på og hva som vil være den røde tråden i historien. Hvis jeg ikke har fått vite det jeg ønsker å vite i begynnelsen(med mindre bokens tidslinje med vilje er forvrengt), så blir det en nedtur for meg og da legger jeg som regel fra meg boka.

Eg trur ikkje eg er så einig i at dei første linjene er så viktige, eg. Har lese fleire bøker der eg har syntest at starten har vore heller treig, men så har boka blitt kjempegod likevel.

Men uansett så har eg ei favorittopning: "Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig...." - frå Garman & Worse av Kielland. Synest rett og slett det er heilt nydeleg sagt! Eg elskar havet!

Jeg blir litt ekstra glad, litt ekstra gira på å lese når jeg leser åpningslinjer som setter seg skikkelig i magen. Hva som er en god åpningslinje er derimot veldig subjektivt, men egen smak kan også variere. Noen ganger er det de tunge, tankefulle setningene som griper tak, mens andre ganger er det de enkle, men allmenngyldige. En favoritt, hentet fra Incontro av Anne Gjeitanger:

"Så mange mennesker som lever livene sine overalt, som bare får det til."

Gode eksempel begge to!

Nokon som har fleire?

Ikke viktig men det er flott hvis åpningen er spesiell slik som Dostojevskij i "Opptegnelser fra et kjellerdyp". Det er en begynnelse som har mye å si for resten av boka. Fantastisk!

"Jeg er et sykt menneske...Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom og vet ikke så nøye hvor jeg er syk".

Så flott at du tok med denne innledningen! Jeg hadde nesten glemt denne fantastiske åpningen, som satte stemningen for resten av boka.

For meg har det ikke noe betydning i det hele tatt. Men kommer man over en bok hvor de første linjene er bra ja så er ikke det å forakte som f. eks
"It was the best of times, it was the worst of times; it ws the age of wisdom, it was the age of foolishness; it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity; it was the season of Light, it was the season of Darkness; it was the spring of hope, it was the winter of despair; we had everything before us, we had nothing before us; we were all going directly to Heaven, we were all going the other way."