Bokelskere.no

Uff da! Hvorfor har jeg gitt den en sekser? Sannelig om jeg vet. Jeg vil ikke karakterisere fortellingen som "gripende". Kanskje det nettopp var det jeg falt for: den nøkterne, distanserte fortellerstemmen, der tilbakeholdte følelser bare glimtvis kommer til overflata. For meg ble Cals opplevelse av besøket hos "spesialisten" et høydepunkt.

La de forøvrig merke til at under spesialistbesøket, i det Calliope har slått opp tilstanden sin i eit leksikon på biblioteket, korleis forteljarstemma slår om frå første til tredje person? Eg oppfatta dette som ein subtil måte å få fram korleis dei leksikale opplysningane skipla om på tilværet hennar på.

Det er så fortærende at boka står i feil hylle, langt utafor rekkevidde for meg. Jeg skulle gjerne ha lest den nå, ikke minst for å finne ut av sånne ting som du nevner her, Jostein. Jeg husker ikke hvorfor jeg beit meg merke i akkurat denne delen av boka. Et sånt skifte kan ha spilt en rolle. Men Calliope omtales fortsatt som ei jente etter denne episoden, eller -?

Dette skjer ganske tett innpå episoda der ho snikles i spesialisten sine papir. Men forteljarstemma har gått attende til første person under denne siste legetimen. Dei andre omtaler henne enno som jente, men det var det å slå opp hypospadi på biblioteket som fekk Cal til å forstå at ho var gut, og som utløyste distanseringa til tredje person. Spesialisten sine papir i neste scene stadfesta berre det ho alt hadde forstått.

På første sida i boka seier forøvrig forteljarstemma at han blei gjenfødd som gut på akutten ved Petoskey, altså etter traktorulykka. Rett nok var det her at legane blei merksame på den spesielle tilstanden, men i mine auge skjer "gjenfødinga" i det Cal sjølv innser at han er meir gut enn jente.

Du får trøste deg med at du er i godt selskap, Marit :-) Seksere og femere har haglet over denne boken.

«Kanskje det nettopp var det jeg falt for: den nøkterne, distanserte fortellerstemmen, der tilbakeholdte følelser bare glimtvis kommer til overflata.»

Jeg ser poenget; det reddet likevel ikke boken for meg.

Under lesingen kom jeg i tanker om Den vidunderlige kjærlighetens historie av Carl-Johan Vallgren. Også en bejublet og prisbelønnet bok - som skuffet meg. Jeg sakser fra min egen omtale: «En bok som denne burde gjøre vondt langt inn i hjerterøttene. Det gjorde den ikke, ikke i mine i hvert fall. Historien er fortalt i en nøktern og litt distansert stil. Antakelig et tilsiktet grep fra forfatteren. Etter min mening fungerte den ikke etter hensikten.»

Det gjorde den heller ikke i vår lesesirkelbok, ikke etter min mening.