Bokelskere.no

Hele boken

Da er boken lest, og dere som vil lese videre i fred, upåvirket av min negative kritikk, er advart.

Jeg har mange ganger tenkt over hva som gjør at en bok griper meg, og en annen ikke. Jeg tror ikke det kun har å gjøre med at vi er forskjellige mennesker med ulike preferanser.

Middelsex burde ha alle ingredienser til å bli en slik gripende bok, «imponerende og medrivende» som det heter på vaskeseddelen. Her er dramatikk, storpolitikk, kjærlighet, familiebånd- og konflikter og ikke minste sjeldne og svært spesielle kjønnsvariasjoner. (min «stygge» antakelse er et det er nettopp dette siste som har gitt bokens dens berømmelse).

For meg lovet det da også godt – i del 1. Forholdene for den greske befolkningen i Tyrkia og hvordan de ble fordrevet der derfra, er etter min syn skrevet med hjerte og humor. Likeledes forholdet mellom Desdemona og Lefty. Jeg ble glad i dem og levde meg inn i deres kvaler.

Senere ble det verre. Jeg leste side opp og ned uten å bli hverken imponert eller revet med. Skal jeg være ekstra kritisk, fortonte svært mange av disse sidene seg som kjedelig fyllstoff. Boken tok seg opp omkring Calliopes pubertet, men kanskje mest fordi dette ga meg innblikk i temaer jeg hadde lite kjennskap. Calliopes historie, så vanskelig, til tider rå og brutal, grep meg ikke. Jeg hørte henne ikke, hørte ikke den såre, rasende stemmen til en unge pike som får hele sitt liv omkalfatret. Jeg led ikke med foreldrene i deres angst og fortvilelse. Jeg kom rett og slett ikke under huden på bokens sentrale personer.

Noen høydepunkter fant jeg, et par eksempler: Calliopes og «Gjenstandens» hemmelig utforskning av deres seksualitet, og Calliope/Cals gjensyn med bestemor Desdemona. Begge partier rørende og troverdig beskrevet. Språket er godt, men etter min smak, altfor ordrikt. Terningkast 4?

Og fortsatt klarer jeg ikke å besvare mitt eget spørsmål – hvorfor er denne boken så bejublet, også blant mange av dere – mens jeg sitter igjen med en stor skuffelse.

Kanskje kan delar av inntrykket ditt oppsummerast med forfattaren sine eigne ord? Frå side 225, eller første side i kapittelet som heiter "Værsgoher!"

Skal jeg komme rett til saken? Nei, i ro og mak, det er måten å gjøre det på.

En langsom tilnærming er absolutt etter min smak! Problemet med Middelsex ligger ikke der, men i at jeg syntes det forfatteren kaller en tilnærming «i ro og mak» i lange partier går på tomgang.

Uff da! Hvorfor har jeg gitt den en sekser? Sannelig om jeg vet. Jeg vil ikke karakterisere fortellingen som "gripende". Kanskje det nettopp var det jeg falt for: den nøkterne, distanserte fortellerstemmen, der tilbakeholdte følelser bare glimtvis kommer til overflata. For meg ble Cals opplevelse av besøket hos "spesialisten" et høydepunkt.

La de forøvrig merke til at under spesialistbesøket, i det Calliope har slått opp tilstanden sin i eit leksikon på biblioteket, korleis forteljarstemma slår om frå første til tredje person? Eg oppfatta dette som ein subtil måte å få fram korleis dei leksikale opplysningane skipla om på tilværet hennar på.

Det er så fortærende at boka står i feil hylle, langt utafor rekkevidde for meg. Jeg skulle gjerne ha lest den nå, ikke minst for å finne ut av sånne ting som du nevner her, Jostein. Jeg husker ikke hvorfor jeg beit meg merke i akkurat denne delen av boka. Et sånt skifte kan ha spilt en rolle. Men Calliope omtales fortsatt som ei jente etter denne episoden, eller -?

Dette skjer ganske tett innpå episoda der ho snikles i spesialisten sine papir. Men forteljarstemma har gått attende til første person under denne siste legetimen. Dei andre omtaler henne enno som jente, men det var det å slå opp hypospadi på biblioteket som fekk Cal til å forstå at ho var gut, og som utløyste distanseringa til tredje person. Spesialisten sine papir i neste scene stadfesta berre det ho alt hadde forstått.

På første sida i boka seier forøvrig forteljarstemma at han blei gjenfødd som gut på akutten ved Petoskey, altså etter traktorulykka. Rett nok var det her at legane blei merksame på den spesielle tilstanden, men i mine auge skjer "gjenfødinga" i det Cal sjølv innser at han er meir gut enn jente.

Du får trøste deg med at du er i godt selskap, Marit :-) Seksere og femere har haglet over denne boken.

«Kanskje det nettopp var det jeg falt for: den nøkterne, distanserte fortellerstemmen, der tilbakeholdte følelser bare glimtvis kommer til overflata.»

Jeg ser poenget; det reddet likevel ikke boken for meg.

Under lesingen kom jeg i tanker om Den vidunderlige kjærlighetens historie av Carl-Johan Vallgren. Også en bejublet og prisbelønnet bok - som skuffet meg. Jeg sakser fra min egen omtale: «En bok som denne burde gjøre vondt langt inn i hjerterøttene. Det gjorde den ikke, ikke i mine i hvert fall. Historien er fortalt i en nøktern og litt distansert stil. Antakelig et tilsiktet grep fra forfatteren. Etter min mening fungerte den ikke etter hensikten.»

Det gjorde den heller ikke i vår lesesirkelbok, ikke etter min mening.