Bokelskere.no

«Om dette diktet vil jeg si at det første "verset" står seg suverent aleine også.»

Det kan du for så vidt ha rett i, selv om jeg ikke deler ditt syn. Det andre verset gir diktet en egen dybde gjennom å minne oss om vår forgjengelighet. Det er nettopp disse siste linjene som gjør at diktet ikke slipper taket i meg.

Lykke til med lesingen av Hans Børli.

Helt enig i at sluttlinjene minner oss om vår egen forgjengelighet. Men om jeg stopper før sluttlinjene, altså det siste verset, så kan jeg samtidig la det stå slik, men jeg kan også dikte min egen avslutning. Da er jeg jo inne på det uuttalte som hjernen kan kose seg med å bryne seg på :-)

Ja visst kan du tolke et dikt som du vil, og dikte din egen avslutning. La hjernen få noe å bryne seg på, som du sier. Det er jo nettopp dette god poesi gir oss!

Jeg synes Marit H. (innlegget under) sammenfatter Børlis poesi på en fin måte. Hans evne til å se det store og universelle i det lille og hverdagslige, til å skape undring og ettertanke over vår egen «plass på jorden». Det er noe av disse perspektivene du mister (etter min mening) ved å avslutte etter første vers.

Marits innlegg minnet meg på et av Børlis dikt som rommer lignende perspektiver, «Når menneskene har gått heim». Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg leste det for første gang som ung. Jeg har lest det flere ganger opp gjennom årene, og fortsatt vekker det denne undringen og ettertanken i meg.

Børli skrev egentlig om to ulike verdener. Den jeg først oppdaga var om livet i skogen, menneskene og deres gjøremål der, så som tømmerhogst - eller "bare" betraktninger rundt skogen og livet der generelt. Det andre er mer universelt som du og Marit H. så riktig poengterer. Når sant skal sies, og det skal det jo, brukte jeg mange år på å oppdage disse diktene. Gleder meg til å lese om Børli og hans tanker som ga utslag i så vakker og innholdsrik poesi - samtid som jeg har Børlis samlede ved siden av.

Jula er ei fin tid å bli klokere på :-)

Ikke to ulike verdener, Steinar. Skogen er en del av noe mye større, og jeg synes diktene hans som oftest gjenspeiler det. Men du har rett: Jula (og resten av året, for den del) gir alltid muligheter for å bli klokere.

Skogen er en betydelig del av verden slik som f.eks havet er, ingen tvil om det. For meg ser det ut som Børli skrev om disse tingene i ulike perioder(?), eller kanskje jeg bare blei lurt av rekkefølgen i hans samlede.

En blir så klart klokere hele året, men for min del har jeg disse knappe to ukene jula varer som den beste leseperioden i året. Bedre enn påsken!

Det fine med Børli er hans blikk og følelse for sammenhengene i universet. Den siste strofen i diktet minner oss om vår egen forgjengelighet, og dermed også om "det evige livet" som går videre uten oss.