Bokelskere.no

Eg har ikkje lest mange dystopiar, så eg har litt tynt grunlag for å uttale meg. Men inntrykket mitt er at nyare dystopiar i større grad tek for seg skildringar av eit post-apokalyptisk verd (Veien/Cormac McCarthy, Fiolinane/Jan Roar Leikvoll), rett nok enkelte med element av diktatur (Hunger Games/Suzanne Collins, Silo/Hugh Howey). Dei eldre bøkene eg har lest i sjangeren (i tillegg til dei tre nevnt over: Iron Heel/Jack London og Prosessen/Kafka) har ikkje ei altomfattande katastrofe som ein del av bakteppet, berre ei undertrykkjande statsmakt.

Jeg har kanskje enda mindre grunnlag for å uttale meg enn det du har, men jeg har det samme inntrykket.

I flere av disse nyere bøkene antydes det at en miljøkollaps er grunnen til at det har gått dårlig. Kanskje dette kan skyldes at forurensning og trussel mot miljøet har blitt ett tema først de seinere tiår, rundt 1940 var totalitære stater et mye større tema i samfunnsdebatten enn det er nå?

Post-apokalyptisk er tydelig undergruppe der.
Vår Elin Brodin har brodert endel på det temaet..

Der vil vel ofte diktaturet skimtvis være i bakgrunnen på en
bortforkortet måte: Da har det allerede gjennomført
sine drastiske forsetter, utløst 'det forferdende ord'
og den universoppløsende krig..
deretter følger vi mul. fremveksten av nye sivilisasjons-
liknende trekk, - og oppkomsten av nye Orwellske tilstander,
en ny kamerat Napoleon?

Nevil Shute var vel med på designerlaget med 'On the Beach'?
der er mordet på menneskeheten ferdig gjort før handlingen
starter. Kun meteorologiske egenheter gir sydlige halvklode
en kort frist - og hva gjør vi mens vi venter på giftskyen?

Morderen var nok igjen diktaturet, galningene på toppen av
verden - der ville vel et reelt folkestyre ha betenkt seg
på å utløse det forødende ord: når den avtrekkende part selv
nødvendigvis vil omkomme, faller mye av vitsen bort ved å ha
utryddet en rekke skadelige eller unødvendige folkeslag.
Bare Overmennesket har råd til å se bort fra slike sentimentale,
uheroiske forestillinger, menneskeverd og slikt.
Shute portretterer aldeles ikke skurken, bare gjerningenes spor
antyder dramaet som er skjedd før teppet gikk opp.