Jeg vokste opp med en nabo som hadde en hjerneskade. En skjønn, snill gutt. Moren hans sa; jeg har aldri hatt problemer med at jeg har fått et barn med en hjerneskade. Problemet mitt har vært alt det merkelige andre sier til meg, og spør meg om.
Jeg kjenner to personer som har Asberger, en av hvert kjønn. De er begge unge. De har begge venner. De har begge kjærester. De har begge gode dager og dårlige dager. De har begge en eller annen form for jobb. De er begge svært hyggelige, kjekke å snakke med, utadvendte, meddelsomme. Av og til må man tenke igjennom hvor det egentlige problemet ligger.
Det betyr ikke at jeg ikke forstår at alle mennesker ønsker å være friske og raske både psykisk og fysisk. Jeg følger moderat med på vitenskapen på de fleste felt, og er opptatt av at det skal gå fremover, men dette er et enormt stort felt, som berører nærmest uoversiktelige problemstillinger.
Viser 2 svar.
ingen har sagt at det ike er utfordringer her...Men som vi vet, gjøres det store fremskritt innenfor hjerneforskning, og dette kan jo hjelpe enkelte i fremtiden. I dag kan du for eksempel. operere bort epilepsi til en viss grad, og mye nytt kan vi få vite om hjernenes funksjoner om en del år. Følger selv godt med på hva moser gjør i Trondheim, og kjenner noen som jobber litt med dem...
Jeg ser at flere nå nevner "Kallocain" av Karin Boye. Hvis den skal leses i lesesirkel, kan du jo delta. Boken handler om fremtidsvisjoner, om det å få sprøytet inn et serum i kroppen, slik at man da forteller sine innerste hemmeligheter. Dette var Karin Boye sin visjon for fremtiden. En medisinsk oppfinnelse som skulle gjøre verden bedre og åpnere. Gjøre menneskene sannferdige. På den andre siden var det en plage for henne at hun selv nettopp hadde et enormt erkjennelse- og bekjennelsesbehov.
Sist sett
