Bokelskere.no

"Sannheten har hårde kår, i tider da alt kan være sant!"

om Stanislaw J Lec, Jahn Otto Johansen forteller:

..slik uttrykte Lec det da jeg møtte ham over et bord
på kunstnernes kafé, Spatif - tidlig i 1960-årene. ...
//

Stanislaw Jerzy Lec. Født i Lvov, hans jødiske forfedre
kom fra Spania -- dengang den spanske katolske inkvisisjon
gjorde slutt på en jødisk høykultur som jødenes semittiske
brødre, maurerne ikke bare hadde tolerert, men stimulert.

Juriststudent i Wien i sin ungdom, Dr.juris.
Debuterte tidlig som forfatter og skrev for den politiske
kabaret. Tilhørte den polske venstrebevegelse.
På høyresiden var det ikke plass for jøder.

Da tyskerne okkuperte Polen, kom Lec snart i en utsatt
stilling. Ikke bare var han jøde, han gikk tidlig inn i
motstandsbevegelsen. Lec var ettersøkt både av Gestapo og
NSZ, den polske fascistbevegelse som av og til sloss mot
tyskerne, men hadde størst glede av å ta livet av jøder og
kommunister.
Lec ble angitt. Av hvem visste han ikke.
Han kom til dødsleiren Tarnopol, lyktes i å flykte like før
han skulle henrettes. Fangene var oppstilt langs et dike
de selv hadde måttet grave. SS-soldatene gikk fra mann til
mann og gav dem et nakkeskudd. Tross alt en human metode
til SS å være.

Udødelighetens første vilkår er døden, siterer Lec seg selv
der han gir meg sin krigskrønike.
Sekunder før døden rev Lec og en gruppe seg løs og slapp
unna. De kom seg tilbake til den rømte leir, der alle spor
skulle utslettes før den røde armé ankom. Lec iførte seg
en SS-uniform som han tidligere hadde byttet til seg.
Deretter stilte han opp sine fangekamerater og marsjerte
med dem ut av leiren.
De ble stanset i vakten, men fikk et kort "Unnskyld, passer!"
da vaktmannens lommelykt fant SS-uniformen.
Lec gav sin ordre: "Jungen vorwärts!" og med sine kamerater
marsjerte han ut i friheten.

Lec sluttet seg til den venstreorienterte folkearmeen -
Armija Ludowa. Han ble partisanmajor, skrev kampsanger og
redigerte en soldatavis.
Etter krigen arbeidet Lec en tid i den polske utenriks-
tjenesten, som kulturattaché i Paris. Men da den kalde
krigen frøs til, søkte han avskjed og dro til Israel.
To år i Israels varme overbeviste ham ikke om at dette var
løsningen, ihvertfall ikke for ham. Egentlig kjente Lec
seg aldri som del av et jødisk kollektiv. Hans fellesskap
var større, hans menighet uten etniske, religiøse eller
politiske avgrensninger.

I 1952 vendte Lec tilbake til Polen, men hadde skriveforbud
i tre-fire år. 1957 kom den første samling aforismer,
fra da av var Stanislaw Jerzy Lec et begrep.
Lec døde i 1966, ennå en mann i sin beste alder. Det var
prisen for å slippe å oppleve den antisemittiske bølge
som snart slo over hans by og hans kaféer.

Hadde han likevel forutsett det som skulle komme?

..jeg husker fra hans munn:
Jeg foretrekker skilter med ADGANG FORBUDT heller enn
INGEN UTGANG.

Konsentrasjonsleirenes og ghettoens innestengte mentalitet
slapp aldri helt taket i denne, kanskje mest kosmopolittiske
av Polens etterkrigsforfattere.
//

Det gikk med Lec som med så mange østeuropeiske jøder som
i sin ungdom søkte til den sosialistiske bevegelse:

Maktens byråkrati og vilkårlighet, maktens middelmådighet
fratok ham etter hvert alle illusjoner.
Drømmen om det sosialistiske Utopia endte i denne beskrivelse
av det sosialistiske samfunn:

Sesam, åpne deg -- jeg vil ut!

Ut kom Lec først ved sin død, men da hadde han alt formulert
de mest bitende aforismer om frihet og makt:

Frihet kan ikke simuleres.

Man kan ikke spille frihetens sanger på overmaktens instrument.

Allerede selve paragraftegnet ligner et torturinstrument.

Stakkars de diktatorer som tror de er frihetsvenner.

//

I Polen, i en kort periode kunne disse aforismer tross alt
publiseres som 'Ufriserte tanker'.

Boken kom ut i Praha, men ble umiddelbart inndratt og makulert.
Om sensurens middelmådigheter ikke oppdaget alle de dype bunner
i Lecs aforismer, så sanset de vel at der var dobbeltbunner som
de ikke skjønte. Det var samfunnsfarlig nok.

...den svenske forfatter Folke Isaksson skrev om aforistikeren:
..har muligens et kafébord som utsiktspunkt, og ser likevel
lenger enn vi. Finnes han ikke i et samfunn, er det sykdomstegn.

//

(sitert etter Jahn Otto Johansen i 'Min jiddische mamma', 1980)