Bokelskere.no

Helt klart.
Jeg er skeptisk til religiøse skoler. Det blir feil vei å gå.
- Uansett hvilken religion det handler om, så skaper slike skoler grupper som segregeres fra det jeg vil kalle "normale" skoler. Eller fellesskapsskole som du kaller det.
Undervisning, kunnskapsformidling og skolering bør være så nøytralt som mulig når det gjelder religion og livssyn.

Både barnehagebarn og skolebarn har rett til å vokse opp uten å bli påprakket en spesiell religion fra de blir født. De har rett til å lære å tenke selv.

Jeg har selv jobbet ved en kristen, privat grunnskole, og det er klare retningslinjer for hva elevene skal lære, uavhengig av om skolen er kristen eller ikke (og privat/offentlig). Elevene skal lære det samme, og det er vel mer rammene rundt skolen mer enn det faglige innholdet som er annerledes, slik jeg har opplevd det. Vi hadde noe mulighet for en tilrettelagt KRL-undervisning tidligere, men jeg er usikker på hvordan det er nå etter "Kunnskapsløftet". For øvrig var det blant annet både kristne, ikke-kristne og muslimer som gikk ved den skolen, så skolen ekskluderer ingen på bakgrunn av hvilken trosretning de har, og det er ingen forsøk på å endre elevenes trosretning. Tror det er få lærere som er interessert i å prakke på elever en religion, man har jo full respekt for om folk (og barn) tror på noe annet enn en selv, uansett om man selv er kristen eller ikke?

Min erfaring er at små, private skoler kan være et godt alternativ for flere elevgrupper, og at det er positivt at det finnes alternativer til den offentlige skolen. Ikke alle passer inn under det "normale", og jeg tør påstå at det i svært liten grad har vært religiøs påvirkning ved den skolen jeg har jobbet ved. Fokus har heller vært å skape et godt læringsmiljø for elever, både faglig sterke elever, og faglig svakere elever. Alle blir sett, og lærerkontakten er mye tettere ved en liten skole med små klasser, enn i store klasser. Elever som kanskje tidligere har vært mobbet og plaget i offentlig skole, kan plutselig blomstre og gjøre det sterkt på en mindre skole, hvor det kanskje er mer rom for å være "annerledes".

Jeg er også skeptisk til religiøse skoler, men mener at når man først tillater kristne skoler må man også tillate skoler for andre trossamfunn, det være seg muslimske eller hinduistiske (eller human-etiske, den første human-etiske skolen i Norge åpna i Oslo dette skoleåret).

Her er forøvrig en link: - De fleste norske muslimer er ikke så religiøse

Artikkelen viser at bare rundt halvparten av innvandrerne fra muslimske land er med i muslimske/religiøse trossamfunn.

Ikke alle fra muslimske land er muslimer, og ikke alle muslimer er aktive muslimer. Noen klarer også å bli eks-muslimer, selv om dette ikke er lette valg å gjøre for de det gjelder. Både fordi de kan bli utstøtte fra miljøet de har vært i, og fordi de kan få trusler (til og med dødstrusler) fra både venner og slektninger.
For meg føles det helt feil å opprette grunnskoler på grunnlag av tro, uansett om det er kristne, muslimske, katolske, hinduistiske, jødiske eller andre slags skoler basert på tro. Det blir også helt feil å kalle små barn kristne, jødiske, katolske, hinduer eller muslimer, så lenge de er altfor unge til å forstå hva det vil si å tro, hva en religion er, og er altfor unge til selv å kunne ta et standpunkt om de vil tro på en religion, eller om de velger å ikke tro på en religion i det hele tatt.
Barn som vokser opp med foreldrenes tro tredd nedover hodet på seg, og attpåtil går på en skole som er basert på nettopp denne religionen, har i realiteten svært få muligheter til å gjøre egne livssynsvalg.
Slike skoler (og eventuelle barnehager basert på en spesiell tro) skaper segregerte grupper, og er ikke akkurat med på å skape integrering og fellesskap.

Kultisk press kontra personlig overbevisning:
En viktig forskjell å ha i minne.

Vi finner en nær parallell på det 'politiske plan':
"Har Politikken noen levende sjanse" til å lykkes,
eller står den for avskaffelse?

En indre makt-dynamikk i apparatet kan aldeles
klare å lamslå konstruktivitet og folkestyre,
utforme kriser og umuligheter og krig til oss..
hvem makter med de rådende makter.

Maktproblemet er vel totalt urelatert til våre
spørsmål hvorvidt den oppgaven å administrere et
samfunn, kan ha en rimelig og forståelig løsning som
lar seg diskutere og kartlegge intellektuelt.
Løsningen kan eksistere, trass i 'samarbeids'-
problemer, despoti eller iherdig subtil sabotasje..

[vi skal bare ikke være kjappe til å utnevne skurk..]

"Alle må ta i og være solidariske [med Oss] nå --
i en så avgjørende tid."
så kvedes det av politiske kulter, samt religiøse.
Alle er de helt alene om å besitte hele sannheten.
Ikke kan de stort mer enn å sitte? -men da det er
Akkurat nå det gjelder, kan ufint maktspill tas i bruk.
Bist du nicht willig, dann...

dette blir dog ikke så forenklet forelagt som å
avstemme om politikk og religion bør nedfinnes,
[til fordel for hvem?] eller kan reddes [av hvem?]

Kultiske maktapparater finnes i enorm flora,
både i politisk og religiøs 'sektor' - men det spørs
om de noensinne har bidratt til å styrke noens
ærlige erkjennelse og tenkeevne - eller snarere
har til faktisk formål å motvirke sådan 'uorden'.

Tilnærmet utrolig at det obskurante apparatverk
i den grad har fått eie og monopolisere tanke og
kultur - en konstant reaksjonskraft gjennom
årtusener. Det vitner vel om hvor vondt det gjør
å resonnere og vurdere, selv i tider da det er tillatt?

Vi er så naive til å tro at alt stortalende fasadeverk
må være hva det skilter og utgir seg for..
smart nok av Hitler-partiet å bli et 'arbeiderparti',
ikke sant..

Maktstrukturene kan være rått sterke, om enn listig
subtile. Minoriteter lever farlig der,
sultne på å komme ut av sosial isolasjon, dem kan du
dressere til hva galskap du vil, om du er endringsagent
med innsikt i faget.

Hvem er 'Vi'? Det kan bli avsporende å lage debatt om
'vi' skal tillate foreldreautoritet, foreninger med formål
[andre enn 'våre'], avprogrammerings-klinikker for
kultofre [med formål, andre enn 'våre' totalt nøytrale... ]

er 'vi' annet enn hva Rådende tidsklima har programmert
oss til å tro er den pure objektivitet -- hvem skal dømme 'oss'?

Ikke alle spørsmål er så enkle, som det rådende presseapparat
ønsker å veilede oss. De må nøstes opp i sin naturlige orden,
tankelåser de er. Hvem vil helst låse tankene våre...

Er det vi som driver samfunnet, eller er dette idag
stilt på hodet?
Kan løsningene eksistere, om vi leter på mer egnede steder?

'Ikkeno nytter'-fraksjonen kan se farlig framgangsrik ut,
men uansvarlig og snart nok suicidal.
Tro ikke enhver megafon.
I oldtiden måtte de frie menn lære seg forskjellen på visdom
og dens ondartede parodier, 'sofismer'.

Se etter en togakledd på gaten, med lampe på høylyse dagen..?

eller etter gjennomarbeidet personlig overbevisning,
som ikke br forveksles med antatt kultisk gordisk tilknytning

(forts.ev. på torget)

"Hvem vil helst låse tankene våre", ja, - se det er nettopp det store spørsmålet...

ja, vi kan ofte være verre tankelåste enn vi tror -
om en ikke har lært seg til stadig å spørre: Hei,
tenk om dette egentlig var helt annerledes, hvordan
ville det fungere da.
Vi kan ha våre innprylte emosjonelle blokkeringer,
og tro de er tenkning, eller logiske regler!

Enda falskhet er noe vi ofte ser i bruk, eller overser
med generøse innekserserte blinde flekker --
falskhet forekommer jo til og med i offentlig liv og
stormaktspolitikk?
-så vanetenkes det atskillig på det temaet at fienden
må formodes alltid å være helt hederlig på visse
fundamentale, men akk så unevnte måter.

Det skal finnes regler som gir berørte parter rettigheter
i krigførsel -- er det litt pussig? Hvem skal yte oss sånt,
når krig går ut på konstant nedbrytelse av autoritetens
strukturer. Når 112 er ute, "full krig". Enda litt pussigere,
så åpner krigens "lover" for at det er helt greit å operere
i fiendens uniform -- Det er bare skyting i sivilt antrekk
en kan bli skutt for!

(videreføres i sivil kontortid, men ordet fritt naturligvis)