Av NATALIE NORMAN
«Sjakalen» gjorde ham verdensberømt nesten over natten, uten at han helt forsto hvorfor. Ikke før forleggeren forklarte at det var tre ting ingen hadde gjort før, som var årsaken til at «Sjakalen» slo så godt an.
For det første hadde han brukt en hovedperson man aldri fikk vite navnet på. For det andre hadde han brukt virkelige personer i dialog med sine oppdiktede karakterer. Og for det tredje hadde han gjort så utrolig mye research. Hvis han nevner et våpen i en bok, da vet han at et slikt våpen eksisterer. Dette er en oppskrift han har brukt med stort hell siden den gangen.
Forsyth jobbet som journalist i mange år før han ble forfatter ved en ren tilfeldighet.
Tilfeldighet
Jeg sov på sofaen til en kamerat. Noe måtte jeg jo finne på, sier han med et smil. «Hevneren», den siste boken hans, har akkurat kommet ut på norsk og fikk terningkast fem av VGs anmelder. Ingenting overlates til tilfeldighetene når han skriver.
Jeg kan jo ikke sitte der og ikke vite hva som skal komme etterpå, da kunne jeg ikke skrevet.
Det er derfor jeg gjør så grundig research på forhånd, forklarer han.
Stemmer det at du hater å skrive?
Ja, selve prosessen med å sette ord ned på papiret er en svært kjedelig jobb. Det må gjøres, men det er kjedelig.
Han bruker opptil to år på å gjøre research, noe som innebærer å snakke med eksperter, reise til alle steder han bruker i historien, og aldri skrive om noe han ikke vet hva er.
Hva kommer først, research eller idé?
Ideen kommer alltid først, ellers vet jeg ikke hva jeg skal gjøre research på. Ideen til «Hevneren» kom da jeg tilfeldigvis fikk vite om en liten, hemmelig lov som ble vedtatt i USA, og som sier at hvis en amerikansk statsborger blir drept utenfor USA, kan myndighetene hente gjerningsmannen og bringe ham for amerikansk rett hvis de føler at det andre landets rettssystem ikke fungerer. Jeg kombinerte den ideen med krigsforbryterdomstolen i Haag, og sånn kom jeg på tanken om en serbisk krigsherre som dreper en ung amerikaner med en innflytelsesrik bestefar. Resten er bare et spørsmål om «hva hvis».
Radikal endring
I «Hevneren» er han innom annen verdenskrig, Vietnamkrigen, krigen i Bosnia og ellevte september.
Visste du at «Hevneren» skulle ende som den gjør da du skrev boken?
Nei, ikke i det hele tatt. Da angrepet i USA skjedde, forsto jeg at nå kom verden til å endre seg radikalt. Jeg vurderte å gjøre det om til en al-Qaida-greie, men bestemte meg for å beholde den serbiske drapsmannen.
I stedet ga jeg leseren kunnskap om noe som skal skje, nemlig ellevte september, noe som ingen i boken aner noe om, nesten som en spøk, egentlig. Og derfor ender boken som den gjør.
Forsyth jobbet i sin tid i Øst-Berlin som reporter for Reuters, og fikk intimt kjennskap til østtysk politi og kommuniststatene.
Forsyth tenker:
Problemet er at vi ikke kan forhandle med disse menneskene, de er ingen regjering, eller en nasjon, de er gale. Etter at de kastet ut russerne fra Afghanistan, antok Vesten at nå var det fred for alltid, mens disse folkene forberedte seg i det skjulte og nå har ti års forsprang. Vi når dem heldigvis sakte igjen.
Det er mye snakk om at terroristene blir provosert til å gjøre det de gjør. Forsyth rynker pannen.
Det kan være at disse menneskene bare bruker Irak som en unnskyldning for noe de ville gjort likevel.
EU på feilspor
Tror du Norge er blitt mer utsatt nå da det er kommet frem informasjon om at vi lånte ut utstyr til USA før invasjonen av Irak?
Nei, det tror jeg neppe. Mange tror at disse menneskene trenger provokasjon for å angripe, men det stemmer jo ikke. Bombene deres dreper uskyldige mennesker, se på Bali og Madrid, hva hadde de gjort? De er ute etter å ødelegge for ødeleggelsens skyld.
Det viktigste man kan gjøre, er å være oppmerksom, passe på grensene sine, og hvis noen med et arabiskklingende navn kommer inn, være ekstra oppmerksom. Spesielt hvis de søker opptak på flygerskole! ler Forsythe.
Hans engasjement i EU-debatten er ikke blitt mindre med årene, og han roser Norge som holder seg utenfor unionen.
Dere som står utenfor EU, kan i det minste styre som dere selv vil, ikke sånn som Brussel dikterer. Han rister på hodet.
Et siste spørsmål før vi skilles er nødvendig.
Hvor mye av det du skriver er sant?
Alt er sant, ja, bortsett fra det jeg finner på selv, selvfølgelig.