Bokelskere.no

...det er mulig det bare er meg, men dette er noe jeg irriterer meg grenseløst over i bøker. Ser det spesielt i krimbøker. Der skjønner du raskt at en eller annen dame eller mann som er tilfeldig introdusert blir en romantisk eller seksuell interesse. Disse forholdene framstår som oftest platte og tilfører ikke historien noenting som helst. Det finnes unntak, for eksempel syns jeg Harry og Rakel i Nesbø-bøkene er et gjennomarbeida og stort sett interessant forhold. Nå har jeg akkurat begynt på "Blindgang" av Jørn Lier Horst, og allerede har jeg begynt å irritere meg over det som fra forfatterens side er et ganske åpenbart forsøk på romantikk i lufta/et trekantdrama mellom Wisting, Christine Thiis og Suzanne.

Jeg vil vite hvem morderen er, jeg driter i hvem detektiven ligger med.

Er dette bare meg? Det er noe som kan irritere meg så mye i bøker at jeg gir opp å fullføre dem, fordi det etterhvert tar så stor plass. Det er noe annet med bøker som er ment å handle om romantikk, men i veldig mange historier syns jeg det kun blir et forstyrrende element som forfatteren trolig kun har tatt med for å dra ut historien og dermed fylle antall sider forlaget krever.

For å ta den midtre setningen først: Herlig :-D

Så til sjølve saken. Jeg trur egentlig ikke det er vanskeligere enn at både forfatter og forlag veit at sex selger. Vi veit videre at pornoindustrien (dessverre) er en av verdens største økonomier og at såkalt husmorporno som Fifty Shades Of Grey selger som hakka møkk. Førstnevnte bivånes av flest menn mens kvinner leser i størst grad sistnevnte. Westernhelter som Morgan Kane og Longarm fikk sine kvinner i hver eneste bok. Og det skjer ting i utallige andre skjønnlitterære bøker.

Spekulative sexskildringer er for meg håpløst. Da gjør jeg som deg, hopper av. Men ofte har jeg avslørt bokas dårlige kvaliteter før jeg kommer dithen, kanskje allerede i butikken. Men det fins gode sexskildringer også og da er det helt greit for meg. Samtidig kan det hende at vi ser forskjellig på hva som er spekulative og gode skildringer. Som en slags konklusjon kan vi vel si at sex både samener og splitter mennesker. Temaet vil aldri dø ut.

Jeg synes egentlig det der er en lei tendens både i bøker, filmer og tv-serier. Men sex selger, så er vel kanskje derfor.

For å ta det siste først; jeg tror ikke noen forlag krever et bestemt antall sidetall for å gi ut en bok. Mange gode bøker, også krimbøker, er korte. Ditt behov for kun å få vite hvem morderen er, vitner om et sterkt fokus på en ting. Slik skriver også mange forfattere: konsentrert om ett fokus, ett tema. Andre forfattere er mer allsidige, kanskje lett flegmatiske og liker å trekke mange korte historier med i fortellingen, ikke nødvendigvis for å utfylle, selv om det nok også kan skje, men fordi det er slik de liker litteraturen, eventuelt oppfatter livet, for å si det litt banalt.

Jo, men altså, du forventer noe annet av en krimbok enn av en Knausgård-bok. At Knausgård utbroderer i det vide og det brede og trekker inn alskens småhistorier forventer du, det er en del av boka. Jeg syns mange slike bøker kan være bra. Såkalt "samtidslitteratur". Det ser du også om du ser på boklista mi. Så jeg syns ikke det å være allsidig er negativt i seg selv. Jeg syns bare forfattere skal slutte å oppføre seg som om boksjangre ikke finnes.

Jeg leser krim for mysteriets del, og fordi det gir innsikt i hvordan mennesker opplever sorg, traumer, vold osv.; og hvordan politietterforskere jobber. Jeg leser IKKE krim for å lese om alle detektivens skakkjørte forhold (som det ofte er mange av). Derfor blir jeg også mest fascinert av de etterforskerne som går så ekstremt inn i det de driver med, som Sherlock Holmes eller Saga fra Broen, de beste krimseriene er jo også dem der livet til detektiven faller helt sammen fordi de går så ekstremt inn i saken og arbeidet. Det er jo grunnen til at "Forbrydelsen" er så bra (og, personlig liker jeg kanskje den amerikanske versjonen enda bedre, "The Killing"). Jeg foretrekker ofte krim på TV/film framfor i bokform fordi det ofte er mer rendyrket i det formatet.

Når jeg leser krim, er det vanligvis godt dokumenterte hendelser fra virkeligheten. Så jeg kan ikke uttale meg så mye om hvordan krimbøker er, eller bør være. Tidligere var krim en betydelig mer avgrenset sjanger. I dag er krimforfattere veldig opptatt av at bøkene deres skal bli betraktet som litteratur, helst god litteratur, og det kan være en viktig årsak til at de utvider horisonten.
Selv mislikte jeg sterkt å lese beskrivelser av ytre omstendigheter. For meg spilte det ingen rolle hvilken by hendelsene skjedde i, hvordan byen var, hva gatene het, hvordan huset så ut, hvilken farge det var på tapetet, eller hva slags øyenfarge personene hadde. Men så leste jeg "Rebecca", og det slo meg hvor detaljert alt var beskrevet. Jeg så liksom med øynene til forfatteren hvordan hun tok til seg synet av omgivelsene ned til hver minste detalj. Og jeg likte det, fikk en slags oppvåkning må jeg si, og det var nok fordi hun var usedvanlig dyktig ikke bare på å skrive, men på å se. Noen mennesker er det! Så dette handler om kvalitet. Jeg tror generelt sett at det er få krimforfattere som er så dyktige på å skrive god skjønnlitteratur at de kan tillate seg disse sidesprangene du henviser til. Det ligger vel litt der, tenker jeg. Så er det jo bra også at du finner frem til dem som oppfyller dine forventninger, og lar de andre seile sin egen sjø.

Jeg tror dette med kvalitet er veldig sant. Det er mange forfattere som hylles her til lands jeg ikke syns skriver bra. Unni Lindell, for eksempel. Hun er veldig god på plot/gode historier, men skrivinga er på ingen måter like bra. Nå må jeg nok legge Horst til denne lista med folk som har gode historier, men ikke nødvendigvis klarer å formidle dem godt gjennom skriving. Jo Nesbø er litt motsatt, han skriver veldig godt men syns ikke nødvendigvis alle plottene hans er like bra (men mange av dem er det - Frelseren er min favorittbok av ham, han mestrer dette med "twists" til fingerspissene). :)