Bokelskere.no

'Skolens ansvar, tenkeevnenes forfall'.

("gørre greier", mumles det fra bakre benkerader?)

eller verd å utvikle nærmere.
Hva går det an å tenke om å tenke holdbart?

Et folk som blir motivert til å skygge unna å tenke i
egen regi, av egen overbevisning og drivkraft --
er ikke det noe av det skumleste vi kan ha løs?

Lønner det seg å mene annet enn hva vi får terpet inn,
i drypp fra et høyere, kanskje Autorisert apparat?
Om vi da vet hva 'autoritet' skal være for noe, hvem
skulle ha lært oss det?
I det hele tatt, hvorfor risikere å si noe som kan bli
upopulært, med eller uten vrangtolkning på torget.

Ganske presis dilemmaet Dorothy L Sayers så og fryktet,
fra forrige verdenskrigs etterspill av.

For å kunne tenke og forstå, trenger vi visse elementære
redskaper. Forstå språkets lovmessighet, hva som er
objektivt gyldige skjemaer i logikk og argumentasjon.
Dorothy utvikler dette Her, med god metode
(fulltekst Her)

Et helt universitetsfag egentlig, men ikke noe svakt essay
av henne.

Har føleri erstattet hele tenkningen?

En kan rettfrem møte mistenksom holdning til at det skal
kunne eksistere 'riktig' logikk --
fagriktige, til og med objektive prinsipper og skjemaer
i 'tenkefag':

Kan det eksistere slikt i det hele tatt, når skolen knapt
nevner noe av det fagområdet?
Komme her i Jante og mene en har forstått noe, hva?

Får en ikke lært grunnlaget i rimelig alder, hvordan skal vi
da kunne stole på oss selv -- mer enn på velsmurte politikere,
viktige fagfolk eller privatsynsere -- kan da forskjellen på
diverse slike være mer enn hva vanemakt og vilkårlige
følenyanser måtte diktére? Gateparlament og 'kjeftokrati'..
hvor kjøper vi gull som står for slitasjen?

Men skoleverket ble åsted for hodeverk. Om det hadde fylt sin
oppgave, var her vel ikke noen mangel på kyndige kandidater
til lederoppgavene i administrasjon og politikk.

Finner vi forvirring, oppgitthet, normløshet på det planet?
Direkte importert fra det impotente skolesystem, stadig
siden fru Sayers sluttet å bite i gresset?
Ble tillitsoppdrag noe de fleste lærte å ligge unna, avstå
til syntetiske, kampanjesponsede helter med mediatekke -
nærmest retningsløse produkter av samme kaosverk?

Går det an å kritisere fru Sayers, forresten?
Pådytter hun private kjepphester og vil smyge dem inn
under Kanonisk lære?
Hun kommer med et gammelt klassisk rammeverk, et 'fagverk' -
virker det for oppvarmet og ferdigservert? Eller er det vi
som er lettskremte og uvante med norm og tradisjon, og tror på
formløst vakuum som helt normal frokostservering.

Klassisk betyr nærmest 'gjenvalgt mange ganger', kanskje da
verd å se nærmere på, nok en gang. Ideen er at det virkelige
har en bestemt struktur, og kan granskes ut.
En vei ut av dilemmaet. Farligere var det ikke.

Visst finnes det propaganda, men har den forlengst bekvemligst
inntatt autoritetenes plass?
Etter å ha bedøvet skoleungdom gjennom en bedrøvelig årrekke?

"An Englishman's way of speaking absolutely classifies him."