Bokelskere.no

sukk

Jeg tror det er viktig å utfordre seg selv som leser og har i mange år hatt som mål å lese to klassikere i året. Noen ganger er det virkelig store leseopplevelser (som da jeg leste Anne Karenina), noen ganger, not so much...

Jeg har forsøkt meg på flere bøker av Virginia Woolf, men jeg klarer bare ikke å lese henne. Det er noe med prosaen og skrivestilen som gjør at jeg rett og slett ikke kommer under teksten. Jeg er ikke dummere enn at jeg vet at hun har gjort et enormt bidrag til verdenslitteraturen og feminismen, men jeg får bare ikke til å lese henne.

Noen forslag eller innspill? Leser jeg henne på feil måte?

Som dere skjønner, jeg viiiil så gjerne like henne...

Jeg foreslår at du leser hennes dagbøker, eller hennes brev. Ellers er vel den letteste boken hennes "Flush." Handler om hvordan en hund oppfatter sin vertinne.

Jeg har hørt mye bra om dagbøkene, så det er mulig at jeg gir det et skudd:)

Hun skriver vanskelig, jeg kan forstå det, men mener likevel betegnelsen er teit. Slapp av når du leser. Det funker for meg, og det er måten jeg leser alt på. Jeg prøver ikke absolutt å forstå, da får man nemlig problemer. Det synes å være problemet mange har med klassikere: man tror det er en så jævlig til prestasjon og forventer både mye av seg selv og boka, når det egentlig bare er en (veldig) godt skrevet bok. Når jeg leser Woolf driver jeg på en bølge, jeg drømmer meg bort, tripper litt på språket, på samme måte som når jeg skynder meg gjennom poesisamlinger. Jeg hadde ikke fått til det hvis jeg hadde sittet med forstørrelsesglass hele tiden. Jeg slapper av, smaker litt, har det gøy. Praktisk tips: Mrs. Dalloway er kanskje mer tilgjengelig enn To the Lighthouse.

Jeg blir bare helt lost når jeg leser henne. Plutselig er vi der, nå er vi nedi gata, nå er vi i går, nå er vi for to år siden, nå snakker vi om noen jeg aldri har hørt om før, nå snakker vi med noen i gata. Jeg regner meg selv som en såpass bevandret leser til at jeg kan lese, likevel får jeg ikke tak.

Hvis jeg kobler av når jeg leser Woolf, begynner jeg bare å tenke på noe helt annet. Jeg mangler liksom en rød tråd, et kompass.

Jeg prøvde meg på To the Lighthouse også, forresten. Der ga jeg opp etter andre side.

Ser ut som om jeg kan ha punktert tråden din, jeg har vel en evne til det. Men jeg får bare erklære for verden: min snerpethet betyr altså ikke at jeg innehar sannheten. Det fins mange her som har langt bedre kjennskap til Woolf enn meg, og sikkert også mindre idiosynkratiske tips. (det her for tjene til en bump)

Haha, ikke tenk på det. Jeg tenker heller ikke at du innehar noen sannhet, nødvendigvis. Men jeg er genuint interessert i forfatterskapet hennes, jeg har bare ikke klart å få tilgang ennå.

Hvorfor er du interessert i forfatterskapet til V.W.? Har tidligere anbefalt deg dagbøkene hennes, men kom plutselig på en artikkel/essay hun har skrevet som er utrolig morsom, synes jeg da. Har den ikke her for hånden akkurat nå, men V.W. skriver der om snobberi hun ble utsatt for, fordi hun var forfatter. V.W. var ikke alltid like snill, noe som muligens er bakgrunnen for tittelen hos en annen forfatter (Who is afraid of Virginia Woolf.) Hun hadde en tendens til å latterliggjøre/baktale mennesker, underholde med sin treffsikkerhet osv. Så det bestemte essayet jeg tenker på, er veldig typisk for hennes ironiske/nedsettende humor. Kan se om jeg finner tittelen på det, hvis du er interessert.

Hmm, det er litt vanskelig å svare på hvorfor jeg er interessert i forfatterskapet hennes, men i korte trekk har hun påvirket litteraturen etter sin død på så mange måter, at jeg føler en enorm tiltrekkning til det hun har skrevet.

Dagbøkene nevnte du for meg, ja og de har jeg også hørt mye bra om.

Denne historien du nevner her har jeg ikke hørt om før. Hvis det ikke er for mye arbeid å grave opp titelen vil jeg gjerne høre mer:)

Jeg tror den står i "Indiskresjoner og andre essay." Det er mulig at det er den som bærer tittelen "er jeg en snobb." (men er altså ikke helt sikker.) Ja, når jeg går på universitetsbiblioteket, ser jeg at det er utrolig mange som har skrevet biografi om V.W. Min favoritt er "Bølgene," ikke fordi den er så veldig interessant, men på grunn av teknikken.