Bokelskere.no

Hadde sett fram til denne, men etter mi meining når den ikkje opp mot Drep ikke en sangfugl. Opplevde innhaldet som litt springande - men dei avsnitta som vart sett med barneauge var gode. Den konflikten som var mellom Atticus og Jean Louise fekk ikkje så mykje fokus at det vart det berande elementet i forteljinga.
Så- eg er kanskje tilbøyeleg til å vere enig med dei som meinte at denne like gjerne kunne ha lagt i skjul som før....
Men, det vart no trass alt terningkast 3, og mange har hatt meir glede av boka enn eg :-)

Ja, - nå har også jeg lest denne. Til tross for mange kritiske røster gikk jeg til den med åpent sinn, - eller til og med nesten omvendt forutinntatt: jeg ville i hvert fall ikke være negativ og kritisk! Men så må jeg jo innrømme at jeg ble skuffet allerede på de første sidene, - noe som imidlertid ga meg sjansen til å synes at den ble bedre etter hvert;-) Jeg var nødt til å finne frem "Drep ikke en sangfugl" og sammenligne innledningene, og denne falt gjennom med et brak, - den minnet om en middels, gammeldags ungpikebok med krampaktige forsøk på å være morsom.

Men samtidig var jeg jo så nysgjerrig på hvordan det skulle gå med Scout her i livet, og det var det som holdt interessen oppe. Da jeg leste "Barnepiken" for noen år siden, tenkte jeg at Skeeter minnet om en eldre utgave av Scout. Og til en viss grad gjorde hun det, men Scout var jo så mye mer forvirret! Og det er nok på en måte riktigere, - Skeeter var jo en rent litterær figur og mer konstruert rettlinjet. Jeg oppfatter imidlertid "Sett ut en vaktpost" som en nesten selvbiografisk - eller selvopplevd - bok, og Scout var nok derfor mye mer sammensatt.

Jeg opplevde det som negativt at boken var så springende og ujevn, - her blandes fortid og nåtid i overkant mye. Men jeg blir mildere stemt når jeg tenker på bakgrunnen for den. Det var denne Harper Lee skrev først, og jeg opplever den som hennes forsøk på å beskrive den traumatiske opplevelsen hun nylig hadde vært igjennom. Barndommen, som hun beskrev etterpå i "Drep ikke en sangfugl", hadde hun jo større avstand til, og hun klarte å derfor å formidle den bedre litterært. Men det nødvendige oppgjøret med barndom og en forherliget farsfigur er interessant og godt skildret, selv om forståelsen kom litt vel brått gjennom et helt reelt slag i ansiktet! Og tanker rundt rasisme, toleranse og ytringsfrihet er dessverre vel så aktuelle her hjemme nå som de var da denne boken ble skrevet.