Bokelskere.no

Det er uhyre sjelden jeg på forhånd , før en bok er utgitt , at jeg bestemmer meg for ikke å lese boken. Bare på grunn av sterke følelser. Tenk at en bok skal gi en sånn reaksjon, før jeg i det hele tatt har berørt boka.
Jeg har akkurat vært inne på en blogg og lest om Menneskebarnet av en forfatter som heter Carey. Det gjorde så inntrykk at jeg ble satt ut. Boken får bra terningkast, skrytes opp i skyene og er nok en spennende men grusom thriller. Og det er bare en bok.!....Alikevel, det handler om småbarn som blir utsatt for grusomme ting, og da er jeg allerede frosset.! Hva med dere, velger dere bort bøker , som blir for sterkt , for grusomt , som treffer dere for hardt.?

Å ja, jeg dropper bøker som blir for mye.. F.eks. avbrøt jeg "Bestialitetens historie" av Jens Bjørneboe.Som tittelen tilsier, handler jo den om bestialitetene menneskeheten har klart å komme opp med, og det i løpet av hele menneskehistorien. Det er jo et skjønnlitterært verk, dertil veldig godt skrevet og en klassiker, men den vekket så mye avsky mot menneskerasen at jeg tenkte på den i alle sosiale sammenhenger i en stund etterpå. Den var ikke direkte misantropisk, nei, rettere resignert over at mennesker er i stand til å gjøre så brutale ting. Men likevel, inntrykkene satt. Jeg avbrøt den fordi den inneholdt det ene etter den andre eksempelet på overgrep og mishandling og terror, og det som sagt gjennom hele verdens historie. Det hadde vært greiere med bare en begrenset historisk tid, på en måte, men å få presentert hele bestialitetens historie gjennom tidene var litt mye. Og så fortettet og nådeløst avdekket....

Nei, aldri faktisk.

Ja, det gjør jeg absolutt. Det føles nødvendig å skjerme seg i blant. Selv om det er snakk om bøker som har fått positive omtaler.

Særlig bøker der barn og unge blir utsatt for fæle ting lar jeg være å lese. F. eks. boken til Natascha Kampusch kunne jeg ikke orket å lese. Hadde blitt fysisk syk og grusomt uvel av det. Jeg ser ikke noe problem med å skjerme seg fra sånt så lenge man ellers er oppdatert og følger med i verden.

Når det gjelder spenningsromaner, så foretrekker jeg (psykologiske) thrillere fremfor hardkokt krim, mord og vold. Antydningens kunst kan dessuten være vel så besnærende som blodig krim.

På videregående leste jeg en bok av en overlevende fra utryddelsesleirene. Jeg føler (dessverre) i voksen alder at jeg har tungt for å skulle ta fatt på den type litteratur igjen - enda så viktige disse historiene er. Dog har jeg lyst til å ta fatt på faktabøker om 2. verdenskrig - spesielt i Norge, men også Europa.

Jeg bestemmer meg ofte for at jeg ikke prioriterer å lese bøker - selv før de er utgitt. Mest fordi jeg er litt lei av sørstatsromaner, eller kjærlighetshistorier fra andre verdenskrig, og noen andre temaer som går igjen ganske ofte.

Når det gjelder Menneskebarnet (som jeg har lest), så ville jeg ikke latt meg skremme av dette med at barna blir utsatt for grusomme ting. Fokuset er egentlig et annet: Forstå hvorfor de er der, og hva dette egentlig handler om. Den er verdt å lese - men les så lite som mulig om den før du starter! Jo mindre du vet, jo bedre!

Det er nok sant det, jeg leste om boka først......og forhåndsdømte den. Eller lot meg advare.!!

Mike Carey gjør normalt en god jobb.
Både på bøker og tegneserier. (OK, litt fanboy-fakter her, så jeg er kanskje ikke helt nøytral. Selv om han kanskje ER bedre på "ide" enn "gjennomføring")
Og jeg hadde ikke fått med meg at han hadde kommet med en ny bok, så... takk;)

Hva gjelder bøker jeg dropper...
Det er ikke mange bøker jeg har droppet opp i gjennom. Så langt bare 3. Det startet med krim, da jeg forsøkte å lese K Villun (Kjartan Fløgstad) sin "Døden ikke heller". som ikke holdt en side en gang. Fløgstad har heller ikke helt fenget etter det.

Etterpå forsøkte jeg av alle ting H. P. Lovecraft, alene hjemme som 12-åring, mens resten av familien var ute og ikke skulle komme tilbake før midnatt... DET var ikke et sjakktrekk. Jeg kom gjennom to noveller og har aldri rørt forfatteren igjen.

Så har vi den store, stygge, flaue. Jeg begynte å lese Shantaram, men kom ikke gjennom den. Jeg har lest rundt trehundre sider, men det eneste jeg leser er "og denne personen kom til å bli viktig for meg senere" eller "og denne personen jeg nettopp har fortalt instendig om, så jeg aldri igjen". Jeg får sterke fornemmelser av "Papillon" (som jeg fullførte som 13-åring) og "dårlig håndtverk". Vi får se om noen år, om jeg har blitt voksen og klarer å fullføre:)

Men jeg er rimelig altetende, litterært, og normalt når jeg leser en bok, så biter jeg tennene sammen og fullfører, uansett om boken er dårlig, skremmende eller annet.
Jeg velger bort bøker som ikke interesserer meg, selvfølgelig, men jeg velger dem ikke bort fordi jeg tror de blir for "intense".
Selv om jeg den dag idag lurer på om ikke det å droppe Lovecraft hadde vært en god ide...

Jeg synes det er veldig fint at du velger bort bøker du føler vil gripe deg for sterkt. Det vitner om et sunt og normalt følelsesliv. Mange lar seg ikke berøre av det de leser, enten fordi de ikke engasjerer seg følelsesmessig/leser kun med tankene, eller fordi de distanserer seg. Jeg har opplevd å hoppe over sider, men det er spesielt en bestemt film som jeg angret veldig på at jeg så.

Ja , spesielt har man ofte utsatt seg for filmer / bøker da man var i tenårene, da man liksom ikke er redd for noe.
Husker da jeg i tenårene ikke fikk lov av mine foreldre å se en film , som alle vennene mine hadde sett......jeg lånte boken , ville i det minste få med meg handlingen og snakke med de andre om dette. Jøye meg som den gjorde inntrykk. Jeg ble så redd , fikk ikke sove og angret på at jeg leste dette. Hvordan filmen var, turte jeg ikke tenke på .