Mange av de moderne norske forfatterene har fått stempelet "naiv" skrivestil. Da særlig Erlend Loe, men også Tore Renberg og Frank Lande og man kan nevne en rekke andre.
Hva mener dere om bruken dette begrepet?
Og hva kjennetegner egentlig en "naiv" skrivestil?
For å forklare min forsåelse av begrepet så brukes det ofte om bøker som er enkelt, og lett skrevet samtidig som de har en dypere mening, ofte en dypere innsikt i menneskets sinn.
Men jeg er mye mer interessert i hva dere tenker om saken!
Viser 4 svar.
Hm, jeg er ikke helt sikkert på om jeg synes Renberg kan stappes i denne båsen... da er heller "Elling"-bøkene av Ambjørnesen mer slående eksempler.
Som Halvorsen påpeker under handler det om en en tilnærming til en absurd verden, for verden er, eller kan i det minste virke, absurd dersom man forsøker å finne fornuft i den. For å demonstrere at det er slik (umulig å finne fornuft i noe som er grunnlegende ufornuftig), brukes en barnlig tilnærming, et barnlig språk og utrykksmiddel, derav det naive.
Sagt på en annen måte: om du stiller et barns spørsmål til en komplisert virkelighet, er det helt på sin plass og i tråd med for filosofi (bare tenk på Sokrates), men om du svarer med en barns forståelse kombinert med et modent kunnskapstilfang, vil det i i lengden i beste fall oppfattes som sjarmerende og nettopp naivt.
Ja, det er underholdende... ja, det er morsomt... ja, man kan se på fenomen med andre øyne... men det er òg lett å bli litt lei (av grunner jeg ikke trekker fram her og nå).
Jeg forbinder ofte den naive skrivestilen til unge, frustrerte menn som sliter med å gjøre fornuft av denne absurde og fremmedgjorte verden. Mao. en greie som begynner å bli litt gammel og utslitt.
Sist sett
