Bokelskere.no

Interessant, Lillevi - dette hadde jeg ikke fått med meg! Personlig kan jeg tenke meg dummere ting å bruke statlige midler på - uten at jeg har gjort meg opp en endelig mening, tenker jeg at det ikke er en dum ide (ingen apostrof fra pc, nei - så vi er tilbake der. Sukk.) å arbeide for å bli hovedland på Frankfurtmessen. Og så må jeg fordøye litt bedre hva jeg skal mene om finansieringsspørsmålet.

Men når du spør om det der med at vi har "nok av verdensstjerner å ta av" - tja. Jeg vet ikke helt om vi har nok å ta av - men jeg pleier jo gjerne å legge turen innom en bokhandel eller fem når jeg er i utlandet. Og på de mest uventede steder finner jeg gjerne flere norske forfattere i hyllene. Iblant tar jeg bilde av det jeg finner, men de bildene ligger på en annen pc enn den jeg skriver på nå. Men for eksempel i en bokhandel i Kairo i 2010 fant jeg både Jo Nesbø, Karin Fossum og andre norske forfattere - riktignok i engelsk oversettelse; hadde det vært på arabisk hadde jeg ikke klart å lese meg frem til hva jeg stod overfor. (Men nå har jeg lært meg det arabiske alfabetet, så nå skal jeg forhåpentlig snart kunne klare å stave meg frem til en Nesbø, en Fossum, en Petterson, en Solstad i hyllene for arabisk litteratur, om de finnes der... Hvis jeg nå en dag skulle komme tilbake til et arabisktalende land, altså. Det vet man jo aldri.) Altså - der ute i dagens "globale samfunn" er det utvilsomt interesse for litteratur fra eksotiske Norge, akkurat som norske lesere er mottagelige for litteratur fra Langtvekkistan. "Alle" (og da mener jeg virkelig (nesten) ALLE) ute i verden kjenner jo til Ibsen, og at det da er interessant "hva Ibsens etterkommere driver med", er vel ikke unaturlig. Jon Fosse er jo også et verdensnavn... Og nylig ble den unge norske forfatteren Ida Hegazi Høyer en av tolv europeiske forfattere som mottok EUs litteraturpris - her er presentasjonen av Hegazi Høyer på nettsidene til European Union Prize for Literature.

Bra at du responderte på dette, annelingua. Jeg har, som deg, hverken konkludert på spørsmål en eller to.

Ang. punkt en – ja, det finnes dummere ting å bruke penger på, og uten tvil også bedre. Litt overflatisk sagt begynner jeg å bli lei av at Norge skal være «verdensmestre» på alle områder. Mitt provokatoriske spørsmål er – hvem tjener på at Norge blir hovedland på litteraturmessen i Frankfurt; den alminnelige leser, forfatterne, forlagene … Artikkelen peker på «betydelige ringvirkninger for næringslivet og turismen». Tja, jeg vet lite om dette, men har mine tvil.

Og siden punkt én var begrunnet i punkt to, at vi har litterære «verdensstjerner» i fleng, ble dette enda mer tankevekkende. Til dels utløst av en tråd der Solbjørg S.S. etterlyser god, norsk samtidslitteratur, og knapt har fått respons.
Det at f.eks. Jo Nesbø selger i bøtter og spann i inn- og utland oppfatter jeg mer som et resultat av en bevisst og langsiktig forlagsstrategi, enn at han er en litterær verdensstjerne. Dristig av meg å si, siden jeg kun har lest en bok av Nesbø. Men jeg har lest en grundig artikkel i Dagens Næringsliv om hvordan forlaget har bygd han opp.

Selvfølgelig har vi mange gode samtidsforfattere, men hvem gjør seg fortjent til benevnelsen «verdensstjerne», og hva innebærer det egentlig?
Du har sikkert rett i at Solstad, Petterson og Jon Fosse (sistnevnte har jeg ikke lest) hører hjemme her. Og Ida Hegazi Høyer har jeg (rødme, rødme) ikke hørt om, et interessant tips. Jeg leser altfor lite nyere, norsk litteratur.

Uansett interessant å lufte noen tanker om disse spørsmålene.

Jeg leste den samme artikkelen. Selv om det er mange gode forfattere i Norge, som jeg heldigvis har lest noen flere av de siste par årene. For eksempel Helga Flatland, Britt Karin Larsen og det er mange flere, i tillegg til de du nevner. De har potensiale, ja, som forfattere i alle land har. Men gjør vi ikke norske forfattere en bjørnetjeneste ved å bruke alle disse (olje-)pengene i Frankfurt? Det blir litt som å være helikopterforeldre, alltid svive rundt og bruke ressursene uten egentlig å se seg selv i en større sammenheng. Det er mange land, mange forfattere der ute, ikke fullt så mange verdensstjerner.

Jeg blir litt matt av all opphausingen, og synes i grunnen at den amerikanske læreren som skrev boka "Du er ikke unik!" har sagt det best. David McCullough var navnet.
Hans tale til avgangsklassen der han underviste har gått verden rundt, både på Youtube og som tekst. Det er mye vi ikke vet om ros og oppmuntring i pedagogisk praksis fortsatt, men noe vet vi, og David McCullough oppsummerer problemet med ros og forventninger elegant.

Som forfatter fra Norge må det vel være litt ubehagelig, eller flaut, eller ubekvemt i hvertfall, å stå der, på en slags hovedscene i Frankfurt, og så allikevel ikke bli en verdensstjerne. Jeg ser av og til forfattere som selger sin første bok for millioner av kroner, men jeg tenker at det er bissniss, bøker som følger en suksessformel, som Jo Nesbø gjør. Det er akkurat som om du blir god, fordi du er i alle kanaler, eller boka ligger i stabler i bokhandler og andre butikker. Kanskje det er det som er en verdensstjerne for noen, en forfatter som selger best.

I motsetning til dette, var det artig å lese om Dag Solstad som var i New York på grunn av en amerikansk forfatter som leste hans siste, litt utilgjengelige bok på norsk og lærte seg språket gjennom det. De hadde en felles opptreden, der han selv leste fra en av bøkene sine, på norsk fordi han aldri har tatt seg bryet med å lære andre språk.

Jeg leste markedsføringshistorien om Jo Nesbø også, som du refererer til, og det er et velsmurt maskineri som står bak suksessen, ved siden av hardt arbeid. Dag Solstad ble som en klovn ved siden av, men jeg vil ikke gjøre den ene bedre enn den andre.

Nå om dagen, etter at jeg leste innlegget til Marit H om bokomslag og formelen for hvordan de ser ut, har jeg sett disse skyggefigurene over alt, og i dag avbestilte jeg en bok fordi den hadde en slik figur på forsiden. Da venter jeg heller til biblioteket åpner igjen, i kulturhuset her, og kulturhus er vel nok et eksempel på det samme.Ting som det går inflasjon i, fordi vi ikke er unike.