Bokelskere.no

Knut Hamsun betegnet Johannes V. Jensens språk som tette "snevær av sprogjuveler"
Uttrykket passer minst like godt på hans eget (i alle fall skjønnlitterære) språk.

Enig! I aller høyeste grad! Raust gjort av Hamun, skjønt de første gangene "høvdingene" i Kristiania (1897) og ikke minst i et fuktig øyeblikk i København i 1904 , kom de godt ut av det med hverandre, skjønt som personer skal de ha vært påfallende ulike. Møtet dem i mellom langt senere ,på Nørholm i 1925 var heller mislykket . Ingar Sletten Kolloen sier i "Svermeren" at det var fordi Jensen var blitt moralfilosof og Hamsun var blitt jorddyrker. Begge slet de med en vanvittig angst for ikke å kunne skrive mer." Men, det kunne de heller ikke snakke med hverandre om. "
Men betegnelsen fra Hamsun kan jeg både forstå og forsvare. I min omtale av Jensen's "Kongens Fall" her på bokelskere.no , ser jeg at jeg berømmer forfatteren bl.a for hans elegante, drivende språkføring. "Det jeg vil kalle skrivekunst." Det samme kunne jeg bukt ved å omtale mange, de fleste av Hamsuns romaner.