Bokelskere.no

Ja, gåten er også her på sin plass, Kjell. Så absolutt her. Personlig kan jeg ikke tro at denne språkets mirakelmaker egentlig mener å stille slike små krav til dette. For meg virker det mer enn rart, og jeg mistenker ham her for faktisk å benytte sin siste bok til å "slenge dette ut" som en provokasjon , kanskje en indirekte selvmotsigelse. For: Den fascinerende ordkunst var hans kjennemerke og de raffinerte formuleringer var hans bord; selv kalte ham dem språklige lykketreff noe som i seg selv er uhyre godt sagt. Og begeistringen over et slikt lykketreff forlot ham aldri, jo mer velformet jo bedre.
Jeg tror ikke den forlot ham på noen sti, så gjengrodd ble den aldri.

Da jeg våget å legge ut dette sitatet i dag, var jeg redd for at dette kunne falle uheldig ut. Men at du sier det slik du gjør, viser at "budskapet" er oppfattet. At det ble deg på disse sider, Kjell k , forbauser ingen. Vil jeg tro.

Knut Hamsun betegnet Johannes V. Jensens språk som tette "snevær av sprogjuveler"
Uttrykket passer minst like godt på hans eget (i alle fall skjønnlitterære) språk.

Enig! I aller høyeste grad! Raust gjort av Hamun, skjønt de første gangene "høvdingene" i Kristiania (1897) og ikke minst i et fuktig øyeblikk i København i 1904 , kom de godt ut av det med hverandre, skjønt som personer skal de ha vært påfallende ulike. Møtet dem i mellom langt senere ,på Nørholm i 1925 var heller mislykket . Ingar Sletten Kolloen sier i "Svermeren" at det var fordi Jensen var blitt moralfilosof og Hamsun var blitt jorddyrker. Begge slet de med en vanvittig angst for ikke å kunne skrive mer." Men, det kunne de heller ikke snakke med hverandre om. "
Men betegnelsen fra Hamsun kan jeg både forstå og forsvare. I min omtale av Jensen's "Kongens Fall" her på bokelskere.no , ser jeg at jeg berømmer forfatteren bl.a for hans elegante, drivende språkføring. "Det jeg vil kalle skrivekunst." Det samme kunne jeg bukt ved å omtale mange, de fleste av Hamsuns romaner.