Bokelskere.no

Jeg kjenner mitt innestengte sinne begynner å koke lett, med tanke på de som kommenterer på en bok angående denne såkalte "helten" som skal redde alle til slutt. For faktumet er den, at det er svær lite sannsynlig at en 17-18 år gammel gutt eller jente ikke har følelser som er med i spillet. Jeg leste en kommentar angående en bok som heter Red Queen, og jeg ble sjokkert når jeg leste at karakteren var selvopptatt, redd og ett følelsesmessig rot. Jeg får lyst å skirke høyt! Hadde jeg vært en Rød, tvunget inn i ett ekteskap med en som er sølv, for derreter starte en revolusjon og en rebellgruppe fra innsiden, pluss at jeg sammtidig tilfeldigvis var blitt giftet bort til selveste prinsen! Og har følelser for en annen, og har min sultende familie å passe på... Jeg hadde ikke overlevd en dag. Det er greit å være ett følelsesmessig rot, det er lov å ha en karakter som føler noe, som har motstridende følelser, som ikke helt vet hva hun eller han skal gjøre til en hver tid. Det er normalt, men for en eller annen grunn, er dette teit for noen... Har de hørt om ordet antihelt? Tror ikke det. En karakter kan ikke være 100% bestemt og stabil på seg selv. Det er ikke normalt. De er ikke Gud, da hadde saken vær en annet. Nei, dette handler om unge menn og kvinner som utkjemper en kamp som til tider er umulig. De bør føle seg ødelagte og som ett rot. Vær så snill og ikke si jeg er den eneste som føler dette? Hva mener du?

Jeg må si meg veldig enig i det Ingrid skrev under:

"Jeg tror vi mennesker elsker å bli forført av tanken på den ene fantastiske superhelten som er perfekt. De skal se perfekte ut, føle perfekt, oppføre seg perfekt osv. Det er sånn vi kanskje innerst inne drømmer om at vi er selv også. Det er jaget etter alt vi ikke er selv."

Å skrive en sånn helt er derimot ikke helt enkelt, hun eller han må nødvendigvis være velfungerende og troverdig i bokens univers. Og som Ingrid sier så er hele poenget med en slik karakter at den representerer vår drøm om å være bedre på alle måter.
Et par eksempel på slike karakterer er Clive Cusslers Dirk Pitt, Ian Flemings James Bond og kanskje i litt mindre grad Jørgen Jægers Cecilie Hopen.

En karakter leseren skal kjenne seg igjen i er et helt annet vesen. Den er full av svakheter og problemer og er ikke perfekt på noen måte. Men da er det som sagt vår identifisering med karakteren som er hele poenget. Klarer forfatteren å skape en karakter som er passe svak, men kanskje med noen positive kvaliteter i tillegg, skapes det ofte et følelsesmessig bånd mellom karakter og leser som igjen påvirker lesingen. Man ønsker så inderlig at det går bra med helten, men føler seg slett ikke sikker på at det kommer til å ende godt.

Gunnar Staalesens Varg Veum syns jeg er et greit eksempel på en sånn karakter fra krimens verden. Paula Hawkins' Rachel fra "The Girl On The Train" kan også nevnes i den sammenhengen.

Selv setter jeg stor pris på begge typene hovedpersoner (eller helter om du vil) så lenge forfatteren lykkes med å gjøre dem levende uten at det blir parodisk i det universet fortellingen beveger seg i.

Akkurat den boka har jeg ikke lest, så der skal jeg ikke uttale meg. Men jeg hadde en lignende opplevelse første gangen jeg leste Harry Potter bøkene. I bok 5, så synes jeg han var fryktelig lite sympatisk. Jeg satt mesteparten av boka og irriterte meg over oppførselen hans, og var sekunder fra å gi opp hele serien. Da jeg leste den igjen noen år senere, så forstod jeg plutselig hvorfor han var sånn i den boka. Bakgrunnen, følelsene og tankene han satt med. Og i stedet for å bli irritert, så ga det karakteren bare mer dybde.

Jeg tror vi mennesker elsker å bli forført av tanken på den ene fantastiske superhelten som er perfekt. De skal se perfekte ut, føle perfekt, oppføre seg perfekt osv. Det er sånn vi kanskje innerst inne drømmer om at vi er selv også. Det er jaget etter alt vi ikke er selv. Jeg tror ofte at jo yngre man er, jo mer viktig er den biten. Fordi man er mer sårbar, og ofte kanskje forstår mindre av helheten på ting. Ellers er jeg enig med deg. Jeg synes heltene skal få lov til å være mennesker de også.

Jeg leser ikke denne type bøker selv, men tenker at enkelte mennesker, spesielt unge mennesker ønsker seg en helt som er overjordisk, guddommelig. Noen mennesker lever i situasjoner og i omstendigheter som gjør at de tror/føler at det eneste som kan hjelpe dem og redde dem er en person som er en slags gud. De trøster seg med slike bøker.
Er det slik at du har lest en bok nå som du mislikte? Jeg synes du skriver godt, er reflektert og setter spørsmålstegn ved sentrale ting i det du leser. Det er veldig flott!
Jeg hadde en venninne fra Kina, og når hun fortalte meg om sitt liv, om familien, om opplevelser, om hvordan de tenkte, og følte, kjente jeg meg ikke igjen i noe nesten. Hun hadde lært at man aldri skal gi fra seg noe vondt. Bare godt. Derfor kunne jeg aldri være sikker på hva hun egentlig mente. (hun døde dessverre.) Så hun var bare snill og god, hele tiden. Helt til jeg en dag gjorde noe hun misforstod. Da forhørte hun meg i en time, som om vi befant oss i en rettsal.
Den type bøker du refererer til er vel ikke ment å være spesielt realistiske, samtidig med at det finne mange slags realiteter rundt omkring på jorden. Men skjønner godt hva du mener.