Orlando er en vittig og velskreven bok på mange måter, men allikevel kjeder den meg. Hvorfor? Kanskje fordi jeg ikke bryr meg om hvordan det går med Orlando, for det er så åpenbart at dette ikke er en "levende" person? Normalt kan jeg leve meg inn i en bok, være i dens verden og føle at personen er ekte. Men ikke her. Jeg vet at historien skal gå over 300 år og to kjønn, bare det er forstyrrende. Forfatteren kommer stadig med vittige bemerkninger fra utsiden, trekker meg ut av historien. Det står jo at hun skrev den som en spøk, men også som et kjærlighetsbrev.. det hele er litt forvirrende. Jeg er på side 55 og i ferd med å gi opp, med mindre noen kan få meg til å se på boken med andre øyne? :)
Sist sett
