Denne debatten forundrer meg. At det å skrive på dialekt skal være en «uting». Her er jeg så imponert over bokelskere som leser engelsk, dansk og svensk som ingenting, ja endog tysk, fransk, spansk og gresk – og så skal norske dialekter være et problem... Jeg sier som Geitebukkskjegg, hva hadde norsk litteratur vært uten Duun, Prøysen og Falkberget, og som Steinar Sæther, Olav H. Hauge. Og Arne Garborg - og mange flere.
Når jeg leser Johan Falkberget, forstår jeg selvfølgelig ikke alltid den nøyaktige betydningen av hvert enkelt ord. Men ut fra sammenhengen har jeg ingen problemer med å forstå meningen. Det samme gjelder Olav H. Hauge, en annen av mine favorittforfattere. I fare for å bli litt skarp, jeg synes det er trist om vi ikke skal kunne lese vårt eget språk – i alle dets avskygninger - mens det er forventet at vi mestrer fremmedspråk (les: engelsk/amerikansk).
Viser 1 svar.
For meg går det på at dialekt er en muntlig språkform, ikke skriftlig. Vi har to offisielle skriftspråk (tre om du regner med samisk), og jeg synes man skal holde seg til dem. Da går det i det minste an å forstå hva som står der. Jeg synes det er mye lettere å lese på feks engelsk, enn å lese en eller annen dialekt jeg har lite forhold til. Engelsk møter jeg på alle området, på nett, på tv, i bøker og blader osv. Jeg kan ikke si det samme om skriftlig dialekt.