Bokelskere.no

Jeg finner generelt sett skriving på dialekt en veldig uting. Mye fordi dialekt er en muntlig språkform, ikke skriftlig, men også fordi det gjør det tungt å forstå for mange. Innimellom når jeg leser bøker, så dukker det opp en setning på dialekt her og der, noe jeg egentlig ikke tenker så mye på, fordi det er såpass lite at det ikke gjør noe med helheten. Men flere ganger, har jeg gjort et tappert forsøk på å lese enkelte bokserier, og mange av de gangene, så er all teksten rundt historien skrevet på bokmål, mens alle dialogene er på dialekt. Nå sist lofotendialekt. Det er for meg helt håpløst å forstå, og jeg synes det ødelegger noe som kunne vært en ok bok. Hva er deres tanker om dialekt i bøker?

bor i Trøndelag, og der skriver og leser vi bokmål, men den del av den lokale litteraturen er på dialetkt, og der er det vanskelig pga at det er uvant...Skjønner jo hva som står etter å lest det to ganger...Ellers så sier en del bokmålsfolk at siden vi har en dialekt som er lik nynorsk. bør vi skkrive det. Synes heller at vi kan lære trøndersk istede..

At forfattarar brukar dialekt eller tilnærma munnleg tale er med på å gjere innhaldet meir truverdig, og eg synest det medverkar til å skildre miljøet personane er ein del av.
Dei mest særeigne dialektuttrykk bør sjeldan brukast, av forståelige grunnar, men det er no slik at vi skjønar det meste ut av samanhengen om det skulle vere eit ord vi ikkje får med oss i farta.

En morsom observasjon, tangentielt til denne diskusjonen, er at framveksten av sosiale media faktisk ser ut til å øke bruken av dialekt og sosialekt i skrift. Opplevelsen er naturligvis forskjellig avhengig av hvem du omgås, men stadig oftere ser jeg at man i meldinger bruker dialekt - og faktisk gjør et poeng ut av å bruke dialektord man minnes fra barndommen, ord som mer eller mindre har gått ut av bruk. Slikt er artig :-)

Sjølv likar eg det godt når der er innslag av dialekt i bøkene, men eg forstår godt at det kan øydelegge dersom ein ikkje får med seg innhaldet. Når det gjeld bokseriar, er det då ei forventning om at desse skal vere nokonlunde lettleste? Er dette bakgrunnen for at denne debatten tek utgangspunkt i bokseriar?

At den tok utgangspunkt i bokserier var rett og slett så tilfeldig som at det er kun der jeg har sett et så utbredt bruk av det. Jeg har lest mange bøker opp gjennom, men bortsett fra i bokserier, så er det bare en enkelt setning eller ord her og der som jeg har funnet på dialekt.

Bare nysgjerrig --- kan du nevne noen a de bokseriene du referer til, og hvilken dialekt som brukes i dem? På forhånd takk.

Ikke gitt at jeg kommer til å lese noen av dem bare på grunn av dialektbruk, men må innrømme at værhårene kribler litt :-)

Livets døtre, der klarte jeg ikke å plassere dialekta, men den var helt umulig å lese. Den siste nå var den nye serien Breidablikk hvor dialogene var skrevet på lofotendialekt.

Takk. Kanskje jeg tar en kikk på et ex "Breidablikk" når den dukker opp på den lokale Kiwi'n.

Deg om det. Du går glipp av en masse glitrende god litteratur, men det blir jo ditt problem.

Heldigvis finnes det masse glitrende god litteratur som ikke er skrevet på dialekt, til å holde det gående resten av livet. Språket har så mye å si for leseopplevelsen at hvis man misliker noe sterkt så ser jeg ikke poenget i å skulle tvinge seg gjennom det, selv om handlingen skulle være aldri så god. Som man jo da må basere sin opplevelse av boka på.

masse glitrende god litteratur som ikke er skrevet på dialekt

Sant nok. For min del sier jeg "Ja takk, begge deler!"

Denne debatten forundrer meg. At det å skrive på dialekt skal være en «uting». Her er jeg så imponert over bokelskere som leser engelsk, dansk og svensk som ingenting, ja endog tysk, fransk, spansk og gresk – og så skal norske dialekter være et problem... Jeg sier som Geitebukkskjegg, hva hadde norsk litteratur vært uten Duun, Prøysen og Falkberget, og som Steinar Sæther, Olav H. Hauge. Og Arne Garborg - og mange flere.

Når jeg leser Johan Falkberget, forstår jeg selvfølgelig ikke alltid den nøyaktige betydningen av hvert enkelt ord. Men ut fra sammenhengen har jeg ingen problemer med å forstå meningen. Det samme gjelder Olav H. Hauge, en annen av mine favorittforfattere. I fare for å bli litt skarp, jeg synes det er trist om vi ikke skal kunne lese vårt eget språk – i alle dets avskygninger - mens det er forventet at vi mestrer fremmedspråk (les: engelsk/amerikansk).

For meg går det på at dialekt er en muntlig språkform, ikke skriftlig. Vi har to offisielle skriftspråk (tre om du regner med samisk), og jeg synes man skal holde seg til dem. Da går det i det minste an å forstå hva som står der. Jeg synes det er mye lettere å lese på feks engelsk, enn å lese en eller annen dialekt jeg har lite forhold til. Engelsk møter jeg på alle området, på nett, på tv, i bøker og blader osv. Jeg kan ikke si det samme om skriftlig dialekt.

Eg syns òg skriving på dialekt vanlegvis er ein uting , og som deg syns eg det er uproblematisk å lese td svensk.
Likevel er to av mine språklege favorittbøker dei siste åra "precious" og "alle utlendinger har lukka gardiner". Hadde desse vore skrevne på reint bokmål (eller nynorsk) ville dei rett og slett ikkje vore så bra. Særskilt "precious" var i starten ein kamp å komme seg gjennom, men makan til bok!

Eg konkluderer med at eg får prøve å møte neste dialektbok med eit opnare sinn...

Jeg er enig i at boka blir tyngre å lese hvis mesteparten er skrevet på dialekt, og er heller ikke noe glad i det. Jeg forstår det meste, men liker ikke å lese på dialekt. Derfor styrer jeg unna bøker hvor mye er skrevet på dialekt. Jeg har gjort et tappert forsøk på å komme meg gjennom bøker jeg har startet på hvor det aller meste er skrevet på dialekt (jeg misliker å avbryte bøker også), men noen ganger blir det bare for mye. Dette skjer heldigvis svært, svært sjelden.

Enig i at hele bøker, fortrinnsvis romaner, da kan være tyngre å lese, og om bøkene inneholder vanskelige dialektiske ord vil mange slite med forståelsen. Dypdykk i lokale ord vil bli for tidkrevende og ekskluderer oss "vanlige dødelige". Samtidig fins det unntak slike som Geitebukkeskjegg henviser til i et tilsvar. Fabelaktige forfattere som er tilgjengelige for de fleste av oss. Og vi må ikke glemme lyrikerne. Olav H. Hauge er et praktekesempel i så måte med sin Ulvik-dialekt, som bokmålsmannen meg ikke har problemer med.

Jeg kan ellers irritere meg over (særlig) oversatt litteratur som er penneført i et perfekt vestkantspråk. Da kan gode bøker bli paddeflate for min del...

Helt enig i at tekster blir vanskelige å lese om de har en overvekt av lite tilgjengelige (lite brukte) dialektord. Men i slike tilfelle har forfatteren gjerne en mening med akkurat denne ordbruken. Det finnes nok også eksempler på at dialekt kan brukes for å rette en tekst kun mot et spesielt, innforstått publikum. Et slående eksempel er byråkratdialekten ;-) Men her snakker vi om et ytterpunkt på skalaen. Bedre er antagelig å diskutere hvor mye dialekt en tekst "tåler", heller enn om dialekt bør helt unngås.

Spørs hva man mener med å "skrive på dialekt". Finteller man ord for ord er det vel nesten bare oversettelser og sakprosa som skrives på helt korrekt bokmål/nynorsk/riksmål. Og bare noen få språkfantaster som skriver "ren" dialekt. Skjønnlitteratur er nødvendigvis farget av hvordan folk virkelig snakker/har snakket/kan komme til å snakke - uten at det sjenerer andre enn enkelte korrekturlesere.

Midt i mellom disse ytterlighetene finnes det bredt segment av forfattere som skriver/skrev tilpasset bokmål/nynorsk preget av egen dialekt. Blant dem noen av våre aller største. Hva hadde norsk litteratur vært uten Duun, Prøysen, Falkberget --- for eksempel?

Sjøl mener jeg vel at dialektbruk beriker litteraturen. Tror ikke det noen gang har sjenert meg. Vi leser jo svensk ganske problemfritt?

Et ord her eller der, eller en setning her eller der, er ikke for meg noe problem. Det som du sier med at alle bærer preg av noe dialekt, blir kanskje naturlig. Jeg vet selv at jeg bruker mye a-endinger f.eks når jeg skriver, fordi det er vanlig her. Men dog ikke på ord hvor det ikke er lov å bruke. Men det er en lang vei derfra til at halve bøkene er skrevet på en eller annen uforståelig dialekt for de fleste som ikke er fra området. Ironisk nok, så er jeg stor fan av Prøysen, og har egentlig aldri tenkt over at han skrev på dialekt før du sa det her. Jeg synes historiene er vanskelige å lese, men sangene hans... Du verden som jeg elsker dem!

For min egen del liker jeg ikke å lese svensk. Da velger jeg heller engelsk eller dansk hvis boka ikke er tilgjengelig på norsk. Som oftest finnes boka på engelsk, og da synes jeg det er bedre å lese den på et språk som er helt annerledes bokmål enn svensk og dansk. Dansk er bedre enn svensk, synes jeg, siden skriftspråket har flere likheter med bokmål enn svensk. Jeg tror jeg misliker å lese på dialekt (hvor nesten hele boka er skrevet på dialekt), svensk og dansk fordi det har likheter med bokmål, men samtidig så er det ikke det.

Blæh!! Jeg liker jo Prøysen, så jeg innser at jeg var litt brå... Der er det sjarm. Men serier, det gjør boka dårligere i mine øyne.

Kom plutselig på at dette ikke er min tråd, tusler ut igjen.

Og det har ingenting med at jeg ikke forstår, for la oss innse det: Min dialekt er vel heller ikke særlig ryddig? :P Men det er slitsomt å lese, og jeg antar de gjør det for å få mer liv i dialogene, men for meg har det motsatt virkning, det blir et irritasjonsmoment.

Som regel blir det så stort irritasjonsmoment for min del, at jeg ikke leser mer av den forfatteren. Det er meg knekkende likegyldig hvor bra bøkene er, om de ikke kan benytte et av de to skriftspråkene vi har. Det er kun i seriebøker jeg har sett det, og da blir det ikke lest mer enn den ene boka.