Boken dreier seg om de fem siste dagene i Snorre Sturlassons liv, og den blir kalt "en vakker og forunderlig bok", så jeg trodde jo at den var noe for historieinteresserte meg. Men det merket jeg dessverre fort at den ikke var. Jeg klarer ikke å lese historiske romaner hvor forfatteren går inn i hodet på kjente mennesker og dikter frem deres tanker og følelser, - jeg merker at jeg bare blir provosert! Der var Tore Skeie forbilledlig i bøkene "Alv Erlingsson" og "Jomfruen fra Norge", - han skrev alltid at hovedpersonene kunne ha tenkt noe, men han innrømmet at han ikke visste. Hvis Thorvald Steen ville skrive en bok om maktbegjær og vår moralske styrke, så kunne han latt det handle om noen oppdiktede personer, - for det er vel ikke bevart noen kilder til Snorres tanker de siste dagene han levde, eller? I tilfelle trekker jeg kritikken og leser boken med glede, - men nå avbrøt jeg den! Jeg orker ikke kaste bort tid på bøker jeg ergrer meg over!
Sist sett
