Bokelskere.no

Jeg skal lese Verdensbibliotekets utgave av Sin egen herre. Jeg har allerede lest det innledende essayet, og jeg mener at det gir en fin introduksjon til forfatteren og romanen. Jeg kan ikke se at essayet røper noe om innhold og handling i romanen. I alle fall ikke nok til at det kan kalles spoilere.
Jeg har forstått det slik at flere av dere har VBs utgave, men jeg siterer likevel noen avsnitt fra essayet som fikk meg til å se fram til å lese denne romanen. Essayet er skrevet av den islandske forfatteren Einar Már Gudmundsson:

Folk trenger verken titler eller uniformer for at deres indre menneske skal komme i lys. Hvor de bor og hvor mange penger de har, er heller ingen målestokk på hvordan folk er.
Det er mange slike strenger i Sin egen herre. Medlidenhet er et av bokens hovedmotiver, og lengselen etter skjønnhet ligger der som en rød tråd, selv om scenen er rå på overflaten og det er denne virkeligheten som er fremtredende i verket. Samtidig har få fortellinger blitt et slikt speil på et lands eget sjelsliv som nettopp Sin egen herre.
(s. VI)

Hva skjer når en nasjon forvandler seg til et enkeltindivid som aldri gir seg, samme hva som dukker opp i form av motvind og uansett hvor lite fornuftig det er? Jo, i situasjonen finnes alltid muligheten for at David seirer over Goliat. Et eller annet sted dypt nede i sjelen lovpriser vi denne bonden som driver gården uten hjelp, og når vi går våre egne veier, sammenligner vi oss med Bjartur i Sumarhús. Det er dessuten også blitt sagt at Bjartur er den eneste islendingen som alle forstår, for han finnes i alle land.
(s. VII)

"Romanforfattere er krønikeskrivere i sitt hjerte og eventyrsmeder av ferdighet," skriver Halldór Laxness i sitt essay Personlige erindringsskrifter om romaner og skuespill. "For dem er sannhet et begrep fra metafysikken. Ordet sannhet inneholder i seg selv ubehagelige ortodokse begreper, som krever anerkjennelse en gang for alle i form av en slags monopolisering. I de tilfellene der sannhet ikke betegner en myte om kjensgjerninger, betegner den en myte uten kjensgjerninger. Begreper i det hele tatt, og da særlig ferdiggjorte definisjoner, er for gode romanforfattere lite maktpåliggende."
(s. VIII)

Bjartur i Sumarhús er ofte blitt sammenlignet med Don Quijote som person, selv om Gerpla er det verket av Halldór Laxness som er mest beslektet med tankegangen i Don Quijote.
(s. IX)

Men når jeg nå skriver om Halldór Laxness' fortellinger, må jeg også nevne at hans eget liv ikke var så ulikt er fortelling. Et eventyr. Sønn av en bonde og veiinspektør, og hans hustru, oppfostret ved sin bestemors fotskammel, en gutt som verken festet seg ved utdannelse eller jobb, men dro ung ut i verden, flakket rundt blant krigsruiner i et oppløst Europa, inntil han slo seg ned hos munker, konverterte til katolsk tro og tok helgennavnet Kiljan, skrev noen verk i denne troens ånd før han tok tak i den i et moderne oppgjør og skrev - da han var bosatt på Sicilia - Den store veveren fra Kashmir, som kom ut i 1927 og ofte regnes som en markering av starten på den islandske samtidslitteraturen, tilbrakte nesten to år i Hollywood med det for øye å rydde seg plass i filmbransjen, men vendte så hjem derfra som sosialist, og startet sin omflakkende reise rundt på Island, tok så en avstikker til Sovjet og gikk dem til hånde, som er så viden kjent, men det lyktes ham aldri å følge denne rettroenheten i romanene sine, til det var han altfor mye forfatter.
(s. XI)

I alle disse verkene er Halldór Laxness i uavbrutt samtale med verdenslitteraturen, og i Sin egen herre utfordrer han et bestemt verdensbilde, mest det som finnes i Knut Hamsuns Markens grøde. Bjartur er et sidestykke til Isak, hovedpersonen i Markens grøde, men uten forskjønningen av landlivet og antipatien mot framskrittet som kjennetegner Hamsuns begrepsverden.
(s. XII f.)

Den bibelske landnåmsscenen er riktignok den samme hos Halldór Laxness og Knut Hamsun, men den peker også fremover mot verk som Hundre års ensomhet av Gabriel García Marques.
[ . . . ]
Det skal ha vært Hamsun som var den første forfatteren som kledde denne myten i nåtidsdrakt og fikk den ned på jorden i en roman, da han ledet sitt folk over fjell og heier på jakt etter markens grøde i et eller annet nybrott. Senere reiste det seg et lite bruk på dette forjettede landet, noen sommerhus som legges øde etter oppgangstider og blodskam og syndefloder i menneskenes sjeler. Diverse forfattere har gjentatt dett temaet fra Det gamle testamente med utallige variasjoner og ujevnt resultat. Fortellertemaet har vært spesielt kjært for land som en gang var en ny verden, men som nå er blitt fordervet. Dette er familiehistorier fylt med ren luthersk ånd eller kommunisme, som på spesielt, degenerert vis fikler med synden og på samme tid har som mål å være et nasjonalt symbol, et ris bak speilet og en kjærlighetserklæring til fedrelandet. De mest kjente forfatterne av slike kjærlighet-hat-historier er Hamsun, Faulkner, Laxness, Rulfo og García Marques.
(s. XIII)

Jeg vil nå gjøre en lang historie kort og fortelle at med de tre romanene som her nevnes, som sagt Salka Valka, Sin egen herre og Olafur Karason, starter Halldór Laxness sin inntreden i det store fortellertradisjonens kloster. Han som på en måte begynte sin forfatterbane med å gjøre opprør mot , banket nå på dets dør, rede til å legge seg på kne for de gamle mestere, men uten å glemme sin egen samtid. Modernismen føyer seg sammen med sin episke sammenheng eller den episke sammenhengen sluker modernismen.
Eller - det må man også spørre seg - var tradisjonen så sterk at den slukte opprøret og passet det inn etter sine behov? I dag leser vi Halldór Laxness' romaner som en fornyelse av en fortellertradisjon istedenfor et forsøk på å bryte den ned. Tradisjon og fornyelse er noe som må gå hånd i hånd, og de verkene av Halldór Laxness som han hadde til gode å skrive, og som jeg ikke har nevnt her, slike som Islandsklokke, Gerpla, Land til salgs, Brekkukotkrønike, Det gjenfunne paradis, Kristenrøkt under jøkel, Bygdekrønike og Guds gode gaver, beveger seg ikke mindre i den retning.
(s. XV)

Gabriel García Marques har beskrevet hvordan han gikk deprimert rundt i gatene i byen Bogotá. Da han leste Forvandlingen av Franz Kafka, den første setningen, der Gregor Samsa våkner som en bille, tenkte han: Det er mulig.
For samtidens islandske forfattere er Halldór Laxness et slikt eksempel: Det er mulig. Ingenting behøver å være til hinder: ikke språket, ikke det lave folketallet og fortellertemaene, de befinner seg i luften, eller du kan grave dem opp med en ordspade, i evig lære, i evig søken.
(s. XVI)

P:S Kjell. du har ikke fått et nytt medlem, mariann har blitt til sommerogsol:-)

????
Finner ikke sommerogsol på bokelskere.no

Finner mrk52.

Jeg forandret nicken min i noen få dager . Fordi jeg ikke er medlem av noen andre sosiale medier, forbandt jeg en veldig ubehagelig telefonsamtale med at denne personen hadde "sett" meg her på bokelskere. Hadde derfor lyst til å være anonym fremover, men dessverre kunne jeg ikke det, ble noe kluss på en annen tråd her inne,
Så jeg er altså den samme gamle røya mariann rygh kvinlaug!
Beklager ekstra arbeidet for deg!

Hei,
Håper du ikke får mer ubehag ved å være med i lesesirkelen/bokelskere.no :-)

Takk for oppklaringen og rask tilbakemelding.

Da kommer du med i lista over lesesirkeldeltakere som jeg legger inn i
LESESIRKEL 14/15s hovedinnlegg ganske snart.

(Bare for å ha en slags oversikt over hvem som til enhver tid(?) er med, spesielt når det gjelder forslag til og valg av bok).
Lista vil bli oppdatert når noen melder seg på eller noen melder seg ut.

Fortsatt god helg.
Kjell

Fortsatt god helg til deg også, du er god som står på her inne for at vi andre skal ha det bra, lesesirkelen er jo det mest positive som skjer her inne, så du gleder veldig mange med tilrette legge alt så greit for oss. Jeg synes aldri at jeg kan få takket deg nok:-)

Jeg fikk mitt eksemplar av verdensbiblioteket sin utgave i posten i dag. Stolte på deg at det ikke var noen "spoilere" i essayet, så leste det nettopp, kjempeglad for det!
Essayet begynner med et dikt som heter Halldòr Laxness, og det er skrevet av broren til Einar Màr Gudmundson, han som har skrevet essayet. Han het Pàlmi, og hadde psykiske problemer. Han og en kamerat som også hadde samme problemer gikk på besøk til Halldòr. De satt lenge og pratet, og de andre i hjemmet undret seg over hvor nært forhold forfatteren hadde til gjestene. Det skrives videre at få forfattere har beskrevet mennesker utenfor samfunnets hovedgate med større følsomhet enn nettopp Halldòr Laxness.
Jeg synes dette fortalte meg veldig mye om forfatteren,det var en flott måte å starte et nytt bekjentskap på! Gjengir noen strofer av diktet, slik at dere også kan få hilse på Laxness;-)

                     Halldòr Laxness

               I Gljùfrastein bor han
               den veneste av menn
               den store poeten
               jaja sann
               tenk det ja

              Hjem til ham jeg gikk
              med min venn
              i 14 graders frost

              Inn ble vi bedt
              slo av en prat
              jaja sann
              tenk det ja

              Bedre menneske
              finner man ei
              den gode dikter

              Ga oss kaffe
              sigarer og kaker
              smilte så blidt
              og fortalte historier
              jaja sann
              tenk det ja

Lykke til med lesingen alle sammen, tror vi får en god fornøyelse;-)

Mitt eksemplar kom også i posten i dag. Eg får alltid eit lite anfall av, eg finn ikkje ordet, men ein mellomting av ærefrykt og angst, når eg skal til å starte på ei forholdsvis voluminøs bok og som eg mistenker kan vere litt krevjande. Derfor er eg glad for at vi er fleire som skal lese den saman.

Hvem har skrevet dette forordet, kjell? Sånt liker jeg å vite...

Jeg er veldig glad i HKL - har ikke lest denne, men jeg rekker ikke å bli med på samlesingen denne gangen heller, dessverre. Men det gikk et lys opp for meg da Karin Jensen opplyste (innlegg nedenfor i denne tråden) at boken først het "Frie menn" på norsk - den romantittelen har jeg forholdt meg til før. Og jeg kan ærlig talt ikke se den helt store grunnen til å skifte norsk tittel, selv om det (antagelig) dreier seg om en nyoversettelse!

Her er for øvrig bind I av "Frie menn" fritt tilgjengelig på bokhylla.no - oversatt av Wilhelm Kaurin, utgitt i 1954. Bind II ligger selvfølgelig også der.

Beklager,
Essayets forfatter heter Einar Már Gudmundsson (f. 1954). Regnes som en av de fremste islandske forfattere i sin generasjon.
Skal legge dette inn i innlegget mitt.

Å ja - ja, ham har man da hørt om. Ikke lest noe av - men absolutt hørt om. Takk!