Boka er utlest - igjen. Og har ikke tapt seg siden sist. Dette er ei bok som med fordel kan leses flere ganger, iallfall av såpass raske og utålmodige lesere som jeg.
Denne gangen sitter jeg igjen med blant annet et utall eksempler på situasjonskomikk som jeg ikke har festet meg spesielt ved tidligere. Tenk bare på Florentinos skattejakt-ekspedisjoner med "proffdykkeren" som lurer ham trill rundt - ubetalelig! Og den pertentlige, men avfeldige Juvenal Urbino som stavrer seg opp gardintrappa med en bortfløyen papegøye nesten innen rekkevidde - det er jo til å le seg skakk av. For ikke å snakke om Ferminas forsøk på opprydding i heimen (jeg kjenner meg litt igjen der!).
Filmen har jeg ikke sett, og det er jeg faktisk glad for. Nå har jeg fått mine egne bilder på netthinna.