Selv om jeg for tiden har det temmelig travelt med diverse andre gjøremål enn romanlesing, vil jeg nok lese ut Kjærlighet i koleraens tid i løpet av uka. Har etthundreognoen sider igjen. Dessverre blir det ikke tid til så mye nærlesing og kommentarer, men heldigvis er det andre her inne som stadig poster innlegg, som både er interessante og lærerike. Takk til dere.
Denne romanen er stor. En handling med mye driv og en skrivestil som nesten tar pusten fra en.
Magisk realisme, ja. Det er det nok. Overdrivelsene ligner litt på nordnorsk humor. Det blir litt søkt å sammenligne med Vett og uvett, men jeg kom til å tenke på den av og til under lesingen.
Er det mulig å elske noen så høyt at man kjøper et speil der man engang har sett speilbildet av den man elsker?