Bokelskere.no

Min katt heter Turbo (og han fyller fjorten år i juni)

I år skal jeg ikke feire 17.mai. Ikke i år heller. Har aldri hatt noe forhold til 17.mai siden jeg var barn. Det var da det ble feiret, men nå så bryr jeg meg ikke noe om det (skal bare henge opp flagget) og for det andre er jeg ingen fest eller sosialmenneske heller. Så holder meg hjemme istedet. Hvis det blir oppholds skal jeg sette meg på verandaen og se på toget og folka som går i tog rett utenfor leiligheten min, og da skal jeg sitte i joggebukse og drikke kaffe mens andre er finpusset. Så jeg får sitte der som en boms og se på de andre feire dagen, haha. Men orker bare ikke å pynte meg bare fordi det er nasjonaldag og ikke skal bort noe sted. Skal til mine foreldre senere den dagen og spise middag og jeg får heller slenge på meg noe bedre da.

Jeg leser for tiden: Nyanser av svart (historien om norsk black metal) av Harald Fossberg. Og som nattlektyre leser jeg: The woman in black av Susan Hill. Kommer vel til å bli ferdig med den i natt. Og når jeg blir ferdig med den kommer jeg nok til å begynne på Minnesota og støvet av Kjartan Hjulstad. Så det blir variert lesestoff denne helga også.

I går (fredag) var jeg og handlet med foreldrene mine (som sagt så kan jeg jo ikke dra bort eller gjøre noe på egenhånd når jeg er borte og har kjøreforbud for jeg kan jo bli svimmel og besvime når som helst med disse svimmelhetsanfallene jeg sliter med.) Følte meg ekstra dum i dag da jeg trillet handlevognen inn i butikken og måtte sette meg ned på gulvet fire ganger under handleturen uansett hvor dumt det ser ut. Men når man nesten ikke ser noe og det føles ut som at kroppen visner, da må jeg bare sette meg ned eller bøye meg fremover hvis jeg rekker det. Har fått blackouts før. Også vil jeg gjerne klare å gjøre ting selv, selv om jeg sliter med dette. Har med foreldrene mine som en slags støttekontakt om det skulle skje noe og det er bare pappa som har bil av foreldrene mine, så derfor er begge ofte med meg når vi skal noe sted.

Sånn sett er jeg lettet for å ha med meg foreldrene mine, men du verden jeg savner å kjøre selv og dra bort selv enkelte ganger, men den friheten har jeg ikke foreløpig så har lånt bort bilen min til noen andre foreløpig. Men gleder meg til den dagen jeg slipper å slite med svimmelhetsanfall både når jeg er hjemme og borte slik at jeg kan få livet mitt tilbake og få komme meg i jobb igjen, men det kan jeg bare se langt etter foreløpig:/

Enn så lenge har jeg jo bøkene, men som sagt så vil jeg gjerne ha et liv som alle andre har også, men, men. Man kan ikke få alt.

Spent på hvordan du liker Til Jacobs forsvar. Den leste jeg i fjor og likte overraskende godt. Håper å få en tilbakemelding på hva du syns om den til slutt. Det er en av de få krimbøkene jeg har lest som har gjort inntrykk.

For min del er 17. mai for de som er eller har barn egentlig, for oss andre synes jeg det er litt oppskrytt.

Det er mulig at du synes det er litt drastisk eller at du ikke er klar for det, men har du vurdert å få tak i en rullestol? Det høres ut som det kunne vært et greit hjelpemiddel for deg. Synes du er kjempesterk som fortsatt holder fast ved det du klarer, selv om det koster deg.

Så langt er Til Jacobs forsvar veldig bra, men jeg har fortsatt 1/4 igjen. Skal se om jeg klarer å stable sammen noen ord når jeg er ferdig :-)

Jeg har også blitt for gammel til å feire 17. mai og har ikke forhold til det selv. Men litt korpsmusikk en dag i året skader jo ikke ... Har sluttet å feire med å gå i tog for flere år siden og det vil aldri skje igjen, men familiemiddag på den dagen skader jo ikke så det ble det i år også. Så var hos foreldrene mine senere på dagen og spiste middag hos dem. Er et tradisjonsmenneske som kommer fra en tradisjonsfamilie. Liker ikke påske eller jul heller, men en tradisjon er en tradisjon.

Hverken rullestol, krykker eller gåstol kommer ikke på tale. Over mitt lik:) Jeg vil klare meg selv uten hjelpemidler så lenge jeg kan gjøre ting selv om det er til tider slitsomt:/ Men er som kjent sta og kommer meg gjennom det meste selv om det koster meg ekstra energi. Vil ikke at symptomene skal ta fullstendig knekken på meg:)

Gleder meg til et sammendrag fra deg når du har lest ferdig Til Jacobs forsvar:)

Det har jeg full forståelse for, selv om jeg mener det er lurt å bruke de hjelpemidler som kan lette hverdagen. Det gjør det også plutselig mer reelt og synlig om man har hjelpemidler.

Har lest ferdig Jacob, men det tar nok noen dager før det kommer kommentarer. Mitt motto er TTT, Ting Tar Tid :-)

Mitt også :)

Jeg kunne nok formulert meg litt annerledes der, jeg ser det. Det er selvfølgelig min mening at 17. mai er mer gøy for barn, det er helt sikkert mange voksne som også setter pris på nasjonaldagen. Og julaften er jeg veldig glad i!

Jeg synes også at det ble litt feilformulert, og synes kanskje også det er rart å si at du er glad i julaften, og ikke si det samme om 17 mai. VIbeke du er ikke alene om å mene dette, det er derfor jeg følte at jeg hadde lyst til å forsvare Nasjonaldagen vår. Så det er heller en pekepinne for mange av oss! Det med 17 Mai er blitt så mistolket mer og mer de siste årene. Det er akkurat som om at vi kun feirer dagen pga barna. Jeg synes vi skal være stolte og glade for denne dagen, selv om vi ikke aktivt deltar i feiringen. Da barna mine var små så synes jeg at det var et ork hele dagen, det var dugnader i fleng, springe fra det ene toget for å rekke neste, nei, et skikkelig kav, var dødssliten når dagen var omme. Tankene gikk ikke mye til årsaken for at vi hadde denne kavende feiringen, men nå når barna er voksne, og jeg har fått mer livserfaring, tenker jeg, 17 Mai , du er jo symbolet på takknemlighet. Takknemlighet for at vi kan leve i fred, vi har vår egen nasjon, vi er Norge!
Og så er det jo noen som mener at det blir for rasistisk å være nasjonalistisk, men er det forbudt å være stolt av å få lov til å leve i et fritt land. Jeg synes at det er helt nydelig når jeg ser utlendinger kommer kledd i Norges nasjonaldrakt, bunad på 17 Mai, da tenker jeg, her er det noen som virkelig har forstått det, de er stolte av å bo i landet og de vil bli endel av vår kultur.
De har kanskje opplevd krig, og vet da hvor viktig det er å verdsette et liv i et fritt land, jeg tror vi har mye å lære av våre nye landsmenn hvor viktig det er å bli glad i vår nasjonaldag.
Jeg feirer ikke så mye, liker ikke store folkemasser, men finstasen må på, flagget skal fram! Også har vi vært ute å spist middag med de barna som har hatt fri fra studier, og min far og svigermor. Etterpå ble det kaffebesøk hos min søster. Dagen skal være en festdag i ærbødighet for voksne og barn selv om den feires eller ei.

Om man er glad i 17. mai eller ikke har da vel strengt tatt ikke noe med nasjonalfølelse å gjøre. Hjelpetelefonen ble nedringt av mennesker som tenkte på ta sitt eget liv i går, mens andre gikk i tog og ropte hurra. Høytider overfokuseres i media, og alle som ikke har noen å feire med, er syke eller sliter med vonde minner føler seg ekstra sårbare og utenfor. Det er virkeligheten.

Min mening var at vi må begynne å sette pris på det man har, og at jeg synes at det er så bra at vi kan dele denne dagen med så mange nasjonaliteter. Det er trist at det er så mange som sliter, men tror ikke grunnen er at vi feirer 17 mai, hjelpetelefonen gløder alltid når det er høytider, vi må nok bli flinkere til å "se" hverandre gjennom hele året! Veldig viktig at du nevner det gretemor! For å presisere motivet mitt vil jeg sitere stortingspresident Olemic Thommessen sine ord i går;" Det er gjennom å åpne vinduene mot verden utenfor at den friske vårluften slipper inn, og han minnet om at over 40 prosent av barna i barnetoget i Oslo har minoritetsspråklig bakgrunn. I den norskeste av alle tradisjoner representerer disse barna noe nytt. Flaggene, sangene og symbolene er like mye deres.

Det er den følelsen jeg håper at vi får tilbake, følelsen av frihet, glede av å kunne få lov til å gi andre den følelsen og gleden. Selv om dagen i går var i det kaldeste laget hos oss , så ble ihvertfall hjertet mitt varmt når jeg hørte " Ja vi elsker" .

Det må vel være opptil enhver å definere sin egen nasjonalfølelse. Noen feirer 17. mai for å ta seg en fest uten at de tenker en tanke om hva dagen egentlig står for. Andre feirer ikke 17. mai fordi det er for mye bråk og styr, men de reflekterer stille over hva dagen betyr. Andre igjen er veldig glad i landet sitt, men forbinder ikke dette med festingen på 17. mai.
17. mai oser av nasjonalfølelse, men det betyr ikke at man ikke kan ha nasjonalfølelse uten 17. mai.

Det er mange som ikke er glad i sin egen fødselsdag, men det betyr da ikke at de ikke er glad i å være i live eller at de ikke er glad i seg selv. Jeg tror jeg ser poenget ditt, men jeg mener ikke at dette nødvendigvis henger sammen. 17. mai er Norges nasjonaldag (synes det er mer riktig enn fødselsdag). Vi fikk grunnloven denne dagen, men det kan vel diskuteres om vi var fri og selvstendige før unionen ble oppløst.

Mitt poeng er at det må være opptil hver enkelt av oss å definere hva noe betyr for oss, så lenge vi ikke går mot noe som er ferdig definert og bestemt. Såvidt jeg vet så må man ikke være glad i 17. mai for å være glad i landet sitt.
Selvfølgelig skal man kunne glede seg over både dagen og at andre feirer den, det har jeg aldri sagt noe på. Men jeg mener ikke at det er en nødvendig for å ha nasjonalfølelse.

Her gjelder det å holde tunga rett i munnen!
1. mai er arbeidernes internasjonale kampdag :-)))

Har de ikke innstilt kamphandlingene og blitt veltilpassede konsumenter?
:-/

Du er selvfølgelig berettiget til å mene det du vil.

Nå er jeg ikke enig i at det var feilformulert, men jeg ser at jeg kunne uttrykt meg annerledes siden det kan sees av alle. Det er kanskje rart for deg, men for meg handler julaften og 17. mai om to helt forskjellige ting. Julaften er for meg en tid der man spiser sammen og tilbringer tid med den nærmeste familien. 17. mai er derimot for meg en festdag, enten det er på dagen med barn, korps og feiring eller om det er på kvelden med grillfest. Jeg har ikke noe imot noen av delene, men det er ikke for meg akkurat nå.

Jeg kan sette pris på selve ideen og meningen med 17. mai, men jeg har ikke noe sterkt forhold til selve feiringen. Det har ingenting med manglende nasjonalfølelse eller ikke å sette pris på alt vi har. Det er heller ikke fordi jeg misliker budskapet eller synes det er ekskluderende.