Bokelskere.no

Ein skuffelse. Denne er oppskrytt.

Ein stor nedtur. Dårleg språk fylt med klisjear. Naiv historie (dagdrøyming til ein kvar kommunistungdom). Er ikkje på topp 10 lista nei. Heller på plass 984.

Hørte denne som lydbok, og synes den er helt strålende. En fantastisk reise som utfordrer de egosentriske krefter i verden, ... for ikke å snakke om leserhjerner.

Jeg er helt enig, denne var en skuffelse for meg òg. Særlig får jeg problemer når det dukker opp setninger som "Etter fire timer opphørte stien å eksistere."

Tvert imot. Synes denne boken var en stor tankevekker. En veldig god bok. Bra skrevet.

På grunn av den merkelige måten fortatteren skriver på valgte jeg å høre denne boka. Det ble en stor opplevelse, og kan anbefales. Jeg har pratet mye om akkurat denne lydboka, og det har ført til at mange venner og en del familiemedlemmer har hørt den. Alle har hatt en positiv opplevelse. Jeg prøvde meg på Prost Gotvins geometri, men den klarte jeg ikke å lese, for jeg savnet punktumene!!

Helt uenig. Boka fortjener all den rosen den har fått. Særlig fordi den ble valgt til "folkets favoritt", altså ingen forståsegpåere som belærer oss lesere med at boka er bra, men den er valgt ut av leserne selv.

For meg er boka unik fordi den setter søkelyset på et globalt problem samtidig som den forsvarer internasjonal terrorisme. Det er som å banne i kjerka i disse dager. Ære være Nygårdshaug som tør. I tillegg synes jeg boka er velskrevet og har en god historie som er lett å følge. Oppfølgingsbøkene Himmelblomsttreet og Afrodites basseng er også gode bøker, synes jeg. De tre danner en helhet som setter søkelys på hva slags samfunn vi ønsker oss. Det skrives det lite om i Norge.

Fantastisk lesning. Hos meg er den registrert som favoritt. Leser nå Afrodites basseng. Har ikke kommet så lang med opptakten lover bra. Gert Nygårdshaug er en nyoppdaget forfatter for meg, og han har tatt meg med storm.

Folk som ikke liker boken har gjerne problemer med dens budskap.

Jaså, hvordan vet du det? Nei, for min del er det ikke budskapet i seg selv som er problemet. Det er ikke utenkelig at jeg ville nikket begeistret til mye av det Nygårdshaug ville hatt å si dersom jeg møtte han over en pils en kveld. Men jeg ser likevel ikke på Mengele Zoo som noen god roman. Jeg er skeptisk til romaner med entydige politiske budskaper, hvor hele handlingen fungerer som en ideologs (forfatterens) talerør. Det er enkelt og greit å bruke sine politiske fiender som "de onde" i en roman, men blir det god litteratur ut av det?

Jeg ser at Nygårdshaug jevnlig er ute i media og klager over at samtidsforfatterne våre er for lite "politiske". Det gjør meg bare mer skeptisk til å plukke opp enda en Nygårdshaug-bok. Det finnes - og bør finnes - både skjønnlitterære og faglitterære bøker om de temaene Nygårdshaug tar opp. Men romanforfattere bør strekke seg etter noe mer enn bare å sette vakre ord på et politisk syn, mener jeg. Det er en grunn til at Dag Solstad ble en mye mer interessant forfatter da han ble desillusjonert og ga opp revolusjonen.

jeg vet ikke, derfor skrev jeg "har gjerne problemer".

(har ikke lest Mengele Zoo, men hopper inn i den innbydende diskusjonen likevel)

Ja, er det ikke synd om verden - som byr på så mangt - blir skrenket inn til ismer, vedtekter og maktmidler? Huff.. Er det ikke andre ting verdt å sies eller forsøke å sies?

En ting er at forfattere skriver med en ideologi i bakhodet; verre er det hvis kritikere og lesere vurderer en bok etter hvorvidt den passer inn i deres egne ideologier. "Jo mer sint og ensporet en bok arter seg, og jo mindre motstand den gir mine forestillinger, jo bedre er den!" Det motsatte er vel heller tilfelle? En roman (slik ordet 'roman' er i mitt språk) skal utfordre, ikke formane; den skal være subtil, men energisk; og ikke minst skal det være rom for leseren å bevege seg i – om så dette rommet er i tolkningen av ordvendinger eller av et eventuelt budskap.

Helt enig med deg, Jan!

Det tar riktignok litt tid å komme inn i Gerts - jeg tillater meg å være på fornavn ;) - snodige setningsstrukturer som for meg av og til fortoner seg mer som tanker som løper fritt enn setninger vi lærte var riktige i norsktimene - men det er bl.a. dette som gjør at jeg ikke enda har møtt en eneste Nygårdshaug-bok jeg har klart å legge fra meg før den var ferdig =)

Eg orka heller ikkje lese meir enn første kapittel. Eg forsto at forfattaren ville fortelje ei viktig historie, at han ville opprøre meg, bevege meg, få meg til å lære noko, engasjere meg. Men språket forhindra meg i alt det.

Jeg er helt enig, og det er godt å se at jeg ikke er helt alene om å ikke være begeistret for denne folkekjære boka. Men som Jan sier er det vanskelig å argumentere mot folket.

Jeg opplevde boka til tider som platt, svært lite troverdig, overlesset med adjektiver, og ikke minst var den politiske agendaen så lite subtilt fremlagt som det er mulig å gjøre det.

Når det er sagt viser Nygårdshaug til tider at han har evnen til å skrive gode "poetisk-filosofiske" passasjer. Det var kanskje dette som gjorde at jeg faktisk leste ferdig boka.

Heldigvis bryr ikke folk seg om sure oppstøt som mine, og koser seg med favorittbøkene sine istedenfor.

Kunne vært enig med deg om jeg valgte å ta boka på blodig alvor, men det gjør jeg ikke. Derfor er den også en av mine favoritter. Ikke som stor litteratur uten språklige irritasjonsmoment, men som knallgodt fantasiunivers og eventyr. Jeg synes Nygårdshaug forsterker sider ved den virkelige verden og demper andre, slik at boka blir et friminutt i en verden som er litt mer absurd og fargerik enn jeg klarer å forestille meg helt på egenhånd.

At det ligger et budskap i bunn synes jeg ikke forfatteren lar stå i veien, men heller bidrar til å gi boka driv og en kontekst som sørger for at ikke alt forsvinner helt ut der jeg detter av fordi det ikke finnes noen referanseramme.

Jeg oppfatter ikke at boka, som det sies over her, er et forsvar for terrorisme. Jeg tar Nygårdshaug på alvor når han forsøker å si noe om årsakene til terrorisme, men terrorismen som metode oppfatter jeg også at gjøres narr av. I hvertfall framstår mye som absurd for meg. Bekjemp fienden med samme fanatisme som fienden møter deg.....Og i denne boka med svært fargerike bilder og metoder.

Jeg oppfatter karakterene nesten like mye som karikaturer. Åpningssekvensen var drøy kost, men holdt også for meg en slik stil at jeg ufrivillig fikk litt assosiasjoner både til Zorro og Deadwood.

Kanskje har jeg misforstått, men underholdt ble jeg ihvertfall!

Jeg har tidligere kalt boken en eventyrbok for voksne og det står jeg ved. Den politiske dreiningen her sjenerer ikke meg. Uansett så leser jeg Gert Nygaarshaugs bøker ut i fra at de er skrevet av ham, og han har en helt spesiell måte å skrive på. Liker du ham ikke, så gjør du ikke det!

Interessant vinkling, som synes å skille seg fra den "vanlige" måten å lese boka på - blant fansen - nemlig som både høyverdig og troverdig litteratur. Hadde jeg lest boka på samme måte som deg, skal jeg ikke se bort ifra at helhetsinntrykket hadde blitt annerledes (bedre).

Enig - jeg syns boka ble for miljøterrorromantisk, ellernosånt.. og syns heller ikke språket var spesielt godt. Leste "Himmelblomsttreets muligheter" før jeg leste "Mengele Zoo" og den syns jeg er kjempegod. En av mine favoritter, faktisk. "Afrodites basseng" likte jeg kanskje til og med enda bedre. Når det er sagt heia jeg på GN i kåringen som folkets favoritt og gledet meg over at boka vant, selv om ikke akkurat den er blant mine favoritt-Nygårdshaug-bøker.

Folkets favoritt- 1. juni 2007 (i følge Bokkilden)

Utdrag NRK Østafjells om kåringen:

Kåringen av "tidenes beste norske bok" er et samarbeid mellom Nitimen og Dagbladet i forbindelse med litteraturfestivalen som arrangeres på Lillehammer.

Den endelige lista er utarbeidet ved at folk har stemt på sine favoritter.

De andre forfatterne som hadde bøker i finalen var Knut Hamsun, Sigrid Undset, Henrik Ibsen, Lars Saaby Christensen, Cora Sandel og Anne B. Ragde.

Boka var ganske bra den, men jeg deler din forundring over at den ble kåret til "tidenes beste norske bok". Synes det er å ta vel hardt i...

Det å rangere bøker er - og blir, tror jeg - ganske håpløst. Som lesere har vi alle vårt eget ståsted - og vår egen ryggsekk å hanskes med. Og "smaken er som baken", for å si det litt flåsete. Jeg vil imidlertid si at da jeg leste Mengele Zoo etter denne kåringa, kunne jeg på en måte skjønne valget mange lesere hadde gjort.

Jeg holder på å lese den nå, men syns det er vanskelig å komme skikkelig inn i boken og bli engasjert. Skal holde ut litt til, noen ganger tar det litt tid før man skjønner hvor fantastisk en bok er.

Hei!

Hvorfor mener du boka er oppskrytt? Bare lurer, for det er første gang jeg hører en negativ kommentar om denne boka:)

-Maya

Dei to første svara oppsummerer vel det eg meiner på ein god måte. Når ei bok blir utpeika som "Tidenes beste norske bok" er det ikkje til å unngå at forventningane blir høge. Men eg sleit frå første side - som Nagel skriv var det både platt, overlessa og lite subtilt - både i språk og innhald. Eg er heilt enig med Jan Fongen i at me treng bøker som set søkelyset på dei globale problema Nygårdshaug tar opp, og bøker om økologi spring eg gjerne langt for å få tak i, men eg er altså ikkje enig i at dette forsøket er vellukka. At det er lesarar og ikkje "forståsegpåarar" som har vald boka ut gjer ingen forskjell, boka blir ikkje betre av det. Har elles høyrt rykte om at det sto ein kampanje bak kandidaturet i denne kåringa, men veit ikkje om det stemmer. Synest det er flott at mange har hatt glede av å lesa ei bok som tar opp viktige tema, og er desto meir skuffa over at eg ikkje fekk ei slik lesaroppleving sjølv.