Det er rart hvordan tanker plutselig dukker opp. Det du sier om film, fikk meg øyeblikkelig til å tenke på Sergio Leones The good, the bad and the ugly - der jeg ikke synes noen av hovedpersonene bruker særlig rosverdige metoder, men der vi likevel heier på Blondie. Er det fordi han er den minst uspiselige av de tre?
I farta kommer jeg ikke på så mange eksempler fra litteraturen, men i gode krimbøker er det jo av og til slik at vi får en viss sympati med den skyldige, av forskjellige årsaker. Han/hun skal naturligvis ha sin straff - ikke som samfunnets hevn, men som samfunnets signal om at visse typer handlinger ikke kan tolereres. Og kanskje en mulighet til ettertanke og forbedring, selv om straffen ofte har den stikk motsatte effekten.
CormacMcCarthy har skrevet et par bøker der hovedpersonen(e) ikke framstår som særlig hyggelige. Spesielt Et Guds barn handler om en som ikke kan kalles sympatisk i noen henseende - men boka var likevel både god og tankevekkende.
Jeg tror egentlig ikke det er så stor forskjell på bok og film, bortsett fra at boka kan gå mer i dybden og beskrive ting som blir vanskelige i en film. Ei god bok er ei bok som spiller på de rette strengene i oss, uavhengig av hovedpersonens moral.
Sist sett
