Bokelskere.no

Nå snakker jeg bare som meg, og jeg er akkurat like tolerant over en karakter i bøkenes verden som i den virkelige, altså ikke tolerant i det hele tatt, finnes ikke, de som gjør noen vondt, fortjener straff, og slik ender som regel mange av bøkene, det er en moral som skal fram. Klart det går an å forstå og tilgi, men hvis en person i en bok er rett og slett ond, og ikke viser noen tegn til anger, nei sorry da nytter det ikke å vende det andre kinnet til, da blir jeg litt hevnlysten og tenker og håper at han får som fortjent! Øye for øye:-)

Jeg leste nylig en roman der hovedpersonen var utro i store deler av historien og hvor historien endte med at karakteren avsluttet forholdet uten å bli avslørt. Jeg hadde i det minste forventet en karakterark som strammet veggene omkring hovedpersonen, som fikk frem karakter. I stedet endte det på en ganske kjedelig måte.

Får håpe det kommer en oppfølger, der han får så ørene flagre;-)

Karakteren var en kvinne. Jeg tenkte ikke at det var noe originalt ved det valget da jeg leste boka, men med tanke på at det oftest er menn som er utro både i litteraturen og i virkeligheten, bør jeg kanskje gi honnør til forfatteren for at hun i hvert fall tok et annerledes valg enn det som er vanlig og forventet.

Får la ørene flagre godt på begge to da;-) Jeg har gransket hjernen etter onde hovedpersoner som man får sympati med, den eneste jeg kommer på foreløpig er gutten i "Sønnen" til Jo Nesbø. Der opplevde jeg noen ganger at jeg nesten "heiet" på han, uff litt rart i grunnen. Nå ble jeg nesten litt redd mine egne følelser;-(