Bokelskere.no

En relativt vedtatt sannhet i filmbransjen er at protagonisten må være en sympatisk person. Noen vi kan identifisere oss med, som har mål som er gjenkjennelige og bruker metoder som er rosverdige, eller i det minste ikke får våre moralske klør til å sprette ut, rede til å gi vedkommende ripe i lakken.

Når det gjelder bøker, har jeg oppdaget at det er annerledes. I hvert fall hvis man skal dømme det ut fra hva de fleste av de jeg har snakket med sier når spørsmålet om helten/heltinnens moralske karakter kommer opp.

Mange av de jeg har snakket med sier nemlig at de ikke bryr seg særlig om personens moralske karakter, kun om andre sider ved boka (om den er "litterær", forfatteren, plottet, mm.)

Så hva sier DU?

Har hovedpersonens moralske karakter, hvorvidt han eller hun f.eks er utro, svikefull, bedrar, dreper noe å si for hva slags inntrykk du sitter igjen med ? Har det noe å si om hovedpersonen blir "straffet" for overtredelsen eller lærer noe av det?

Er boklesere mer tolerante overfor karakterer som ikke er sympatiske?

Menneskets sinn, spesielt det litt mørke, er noe jeg finner veldig fascinerende. Hvorfor er noen "onde" eller "gode"? Hva skal til for at noen krysser den linjen vi selv har satt? Er vi alle bare en uheldig avgjørelse eller dårlig situasjon unna å bli skyldig i en forbrytelse?

Personlig er jeg veldig glad i de litt usmakelige typene, hvertfall de litterære, men jeg kan ikke huske å ha heiet på en av disse gjennområtne typene. American Psycho blir nevnt som en bok som er bra, selv om både handling og hovedperson er så usympatisk man kan komme borti. Boka er klassisk og god, men det finnes ikke noen formildende trekk eller noe sympatisk ved karakteren som får deg til å like han. Denne er jo også filmatisert og var vellykket tror jeg.
For meg er det nettopp det det handler om, hvordan personen blir fremstilt. Er han gjennområtten eller har han andre sympatiske trekk eller en forhistorie som forklarer noe av oppførselen? Det er opptil forfatteren om man kan få sympati for djevelen i historien eller ikke. Et eksempel er seriemorderen Dexter, han følger en tillært moralsk kode som gjør han spiselig og det gjør at man kan heie på han. Andre karakterer kan ha en fantastisk humoristisk sans som får deg til å like de eller karaktertrekk som "forsvarer" deres handlinger. For min del må de ikke "stå til rette" på slutten for at den skal være tilfredsstillende.

For meg kan en bok være god selv om hovedkarakteren ikke har noen sympatiske trekk, men jeg kjenner at jeg da ofte må jobbe litt med meg selv. Her tenker jeg på hovedkarakteren i Lolita som er ufyselig i tankegang og handling, men samtidig fremstår som sjarmerende og karismatisk. Grunnen til at jeg synes det fungerer så bra er fordi det viser hvordan sosiopaten manipulerer og lurer ofrene sine.

At bokelskere er mer tolerante overfor usympatiske karakterer tror jeg ikke, det tror jeg varierer like mye fra person til person enten man leser bok eller ser film.

Det første som slo meg når jeg leste innlegget ditt var American Psycho av Brett Easton Ellis. Hovedpersonen er tvers igjennom usympatisk, men forfatteren evener likevel å gjøre ham såpass interessant at man kan godta det. Det er lenge siden jeg leste den nå, men jeg husker at jeg leste den flere ganger på relativt kort tid da jeg kjøpte den nettopp på grunn av dette. Det var en bok som fikk meg til å tenke over mangt, og åpnet øynene mine for langt mer reflektert lesing.

Så er boklesere mer tolerante overfor usympatiske karakterer? For min egen del må jeg må si ja, så lenge forfatteren klarer å gjøre karakteren tredimensjonell og interessant.

Godt spørsmål - men jeg er ikke helt sikker på om jeg kjøper problemstillingen. For den "vedtatte sannheten i filmbransjen" - dreier ikke den seg helst om Hollywood-produsenters skjeling til kassaapparatet? Fra bøkenes verden tenker jeg først og fremst på svenske Pär Lagerkvistsmesterlige roman "Dvärgen" - hovedpersonen der er tversigjennom ond (eller er han det? "Født sånn eller blitt sånn?" kan man gjerne kjøre debatt om når det gjelder den boken!), og det er antagelig nettopp derfor "Dvärgen" er en skikkelig pageturner. Og i Jim Thompsons The Grifters var ingen av de to hovedpersonene spesielt sympatiske, så vidt jeg erindrer. Det er etter min mening ikke snakk om å være "tolerant" eller ei når man vurderer hvor givende slike bøker kan være - tvert i mot gir frastøtende hovedpersoner leseren en mulighet til å reflektere over menneskesinnets irrganger og hvorfor folk "blir som de blir" - såfremt forfatteren leverer god kvalitet, i alle fall.

Nødvendigheten av en karakter som kjemper "det godes sak" eller som har en karakterark som ender med at han lærer å forandre seg og bli en slik "god person", er jo eldre enn Hollywood-formulaen, er du ikke enig?

Men det er jo selvsagt ikke slik at vi alltid heier på de gode karakterene. Jeg husker ennå hvordan en del av meg fikk lyst til å klappe for Hannibal Lecter på slutten av "Nattsvermeren". Karakteren var ond som få, men det var noe med hans historie og personlighet som gjorde at det var enklere å heie på ham- en seriemorder og kannibal- enn Chilton. Delvis fordi Lecters ondskap, med unntak av det han gjør på slutten, dirrer i bakgrunnen, mens Chiltons sjoffelhet, smålighet, sexisme og overlegenhet kommer stadig opp.

I "Hannibal" er skurken enda verre enn Hannibal. Men ville det vært enkelt å heie på Hannibal hvis HAN hadde vært den fæle? Det ville sikkert vært like spennende som thriller, men jeg tror ikke karakteren ville skilt seg ut fra så mange andre som befolker krim-og-thrillersjangeren.

Jo, så klart - at hovedpersonen er en "helt"/en person publikum er ment å fatte sympati for, det har nok vært hovedregelen så lenge mennesker har fortalt historier. "Nattsvermeren" og "Hannibal" var jeg for pysete til å se, så jeg kan ikke sette meg inn i hvor lett/vanskelig det var å heie på H. Lecter... Så derfor tilbake til det mer generelle: vi elitister/litterære snobber vil jo gjerne ha hovedpersoner som er sammensatte, som har nyanser - sjablonmessige, endimensjonale helter pleier vi ikke omfavne. Helter som er BARE gode, vakre, snille og smarte til enhver tid og i enhver situasjon - de kaller på gjespet, hånlatteren eller irritasjonen. Ikke sant? Det samme gjelder vel for slemmingene: opphavsmannen (forfatteren, cineasten, etc.) bør helst så i alle fall et snev av tvil i oss om det virkelig ER reinspikka ondskap vi står overfor. Ellers blir slemmingen kanskje ikke så spennende?

Jeg pleier å dele mine favorittbøker og filmer i (grovt sett) to kategorier; heltehistorier og bøker som utforsker det mørke. Heltehistoriebøker har vanligvis en protagonist som er god, eller har en karakterark hvor han går gjennom en prøvelse og kommer ut på den andre siden som en forandret og god person (jeg vil plassere antihelten i denne kategorien også, så lenge han/hun lever i et univers der motstanderne er enda sjoflere enn ham/henne). Så er det bøker som utforsker mørkere sider ved karakteren eller starter reisen fra den andre enden.

Jeg kan ikke huske å noen gang ha inntatt et nøytralt standpunkt i forhold til karakterenes handlinger, selv om jeg liker å lese om skurker. Det tror jeg gjelder for de fleste av oss (også elitister). Jeg vil gjerne at den utro skal bli avslørt, at et medlem av Stark-familien skal sitte på jerntronen og at Clarice Starling skal spore opp Hannibal. Samtidig synes jeg jo at det er spennende å lese om intelligente mordere, femme fatale og lurendreiere. Men jeg tror ikke jeg aktivt kunne heiet på dem.

Den todelingen din fikk meg til å reflektere over om ikke flertallet av oss "må" ha kontraster for å gidde å forholde oss til en historie? Det gode "trenger" vel det onde/mørke for ikke å bli fullstendig uinteressant - i fiksjonen, mener jeg. (Og hvordan vet du at noe/noen er god(t), med mindre du har et forhold til motstykket?) Uansett tror jeg som deg at det er vanskelig (umulig?) å innta et nøytralt standpunkt til de fiktive personenes opptreden eller tankesett. Med mindre man begynner å grunne over hva det egentlig innebærer å være likegyldig...

Må vi? Jeg er ærlig talt ikke sikker. Det jeg ikke kan unnvære i både bok og film er konflikt, ganske enkelt noen som vil ha noe og noen eller noe som står i veien. Om personen er god eller ikke er kanskje ikke så interessant som at karakterarken til protagonisten og antagonisten, helst at de blir kjørt gjennom kverna og får sin moral og karakterstyrke utfordret og kommer ut på den andre siden som en forandret person.

Så vidt jeg ser har det de siste årene vært antihelten som står i sentrum i film og serier. Siden Sopranos-tidene har det oppstått en lang rekke: Breaking Bad, Game of Thrones, Boardwalk Empire, House of Cards. Blant filmer er det også mye. Jeg tror denne trenden kommer fra at mange har sett seg lei på den klassiske helten som kan beskrives med tre-fire ord, kanskje fordi det er kjedelig og for lengst oppbrukt, kanskje fordi det er urealistisk. De nevnte seriene har protagonister med både sympatiske og usympatiske trekk, som jeg anser som både mer interessant og troverdig.

Jeg tror tradisjonen for dette går mye lenger tilbake i litteraturen enn film, og at det er vanskeligere å få til å fungere på film. Her snakker jeg også om hovedpersoner som ikke er direkte usympatiske, men heller uattraktive eller feige.

Er enig når det gjelder TV. TV-serier, særlig de HBO, AMC og Showtime har laget i de siste 10-15 årene har gitt skribenter og skapere langt større rom til å utforske grumsete karakterer og miljøer. Men selv innenfor disse tyr jo forfatterne til et gammelt knep; å gjøre motstanderne, selv politiet, sjofle og lite sympatiske, slik at det blir enklere for seerne å heie på antihelten, se noe godt i ham eller henne som kan gi den det gjelder en håpefull karakterark.

Det er rart hvordan tanker plutselig dukker opp. Det du sier om film, fikk meg øyeblikkelig til å tenke på Sergio Leones The good, the bad and the ugly - der jeg ikke synes noen av hovedpersonene bruker særlig rosverdige metoder, men der vi likevel heier på Blondie. Er det fordi han er den minst uspiselige av de tre?

I farta kommer jeg ikke på så mange eksempler fra litteraturen, men i gode krimbøker er det jo av og til slik at vi får en viss sympati med den skyldige, av forskjellige årsaker. Han/hun skal naturligvis ha sin straff - ikke som samfunnets hevn, men som samfunnets signal om at visse typer handlinger ikke kan tolereres. Og kanskje en mulighet til ettertanke og forbedring, selv om straffen ofte har den stikk motsatte effekten.

CormacMcCarthy har skrevet et par bøker der hovedpersonen(e) ikke framstår som særlig hyggelige. Spesielt Et Guds barn handler om en som ikke kan kalles sympatisk i noen henseende - men boka var likevel både god og tankevekkende.

Jeg tror egentlig ikke det er så stor forskjell på bok og film, bortsett fra at boka kan gå mer i dybden og beskrive ting som blir vanskelige i en film. Ei god bok er ei bok som spiller på de rette strengene i oss, uavhengig av hovedpersonens moral.

Nå snakker jeg bare som meg, og jeg er akkurat like tolerant over en karakter i bøkenes verden som i den virkelige, altså ikke tolerant i det hele tatt, finnes ikke, de som gjør noen vondt, fortjener straff, og slik ender som regel mange av bøkene, det er en moral som skal fram. Klart det går an å forstå og tilgi, men hvis en person i en bok er rett og slett ond, og ikke viser noen tegn til anger, nei sorry da nytter det ikke å vende det andre kinnet til, da blir jeg litt hevnlysten og tenker og håper at han får som fortjent! Øye for øye:-)

Jeg leste nylig en roman der hovedpersonen var utro i store deler av historien og hvor historien endte med at karakteren avsluttet forholdet uten å bli avslørt. Jeg hadde i det minste forventet en karakterark som strammet veggene omkring hovedpersonen, som fikk frem karakter. I stedet endte det på en ganske kjedelig måte.

Får håpe det kommer en oppfølger, der han får så ørene flagre;-)

Karakteren var en kvinne. Jeg tenkte ikke at det var noe originalt ved det valget da jeg leste boka, men med tanke på at det oftest er menn som er utro både i litteraturen og i virkeligheten, bør jeg kanskje gi honnør til forfatteren for at hun i hvert fall tok et annerledes valg enn det som er vanlig og forventet.

Får la ørene flagre godt på begge to da;-) Jeg har gransket hjernen etter onde hovedpersoner som man får sympati med, den eneste jeg kommer på foreløpig er gutten i "Sønnen" til Jo Nesbø. Der opplevde jeg noen ganger at jeg nesten "heiet" på han, uff litt rart i grunnen. Nå ble jeg nesten litt redd mine egne følelser;-(