Bokelskere.no

Leseperiode:
Torsdag 30. april - søndag 24. mai

Tråden kan brukes til innlegg og diskusjoner om romanen, forfatteren og
andre relevante emner.

VELKOMMEN MED INNLEGG.

Andre tråder:
LESESIRKELENS HOVEDTRÅD
LESESIRKEL 14/15. Valg av Nv3

Eg har lagt inn ein del sitat frå originalutgåva her. Tenk at heile romanen, på rundt 490 sider, leier fram til dette:

—¿Y hasta cuándo cree usted que podemos seguir en este ir y venir del carajo? —le preguntó.

Florentino Ariza tenía la respuesta preparada desde hacía cincuenta y tres años, siete meses y once días con sus noches.

—Toda la vida —dijo.

Så sterk var kjærleiken i koleraens tid.

Eg høyrde Heart of Darkness av Joseph Conrad som lydbok for få veker sidan, og oppdaga nyleg då eg bladde litt i Kjærlighet i koleraens tid at Conrad har ei bitteliten rolle i denne boka. Nær slutten (s.344 i mi utgåve) der det blir nøsta opp i dei lyssky affærene til Lorenzo Daza:

... en viss Joseph K. Korzienowski, av polsk opprinnelse, som var
blitt liggende her i flere måneder med besetningen på handelsfartøyet
Saint Antoine, under fransk flagg, i et forsøk på å sluttføre en grumsete våpenhandel. Korzienowski, som senere skulle gjøre seg
verdensberømt under navnet Joseph Conrad, opprettet kontakt, uten at
noen vet hvordan, med Lorenzo Daza, som kjøpte våpenlasten av ham for
regjeringens regning, ...

Eg har søkt litt på internett, utan å finne opplysningar om dette. Er det nokon som veit korvidt dette har bakgrunn i verkelege hendingar, eller er det berre oppspinn frå Marquez sin side?

Ble nysgjerrig, jeg også. Nå fant jeg ikke noe direkte svar, men i et intervju med en filmregissør som hadde filmet en Conrad-roman i Cartagena (Marquez' hjemby), fant jeg dette avsnittet, der regissøren forteller om Marquez' besøk på filmsettet:

• Is Márquez a fan of Conrad?

• You know in Love in the Time of Cholera there is a passage in which he introduces Conrad as a character: Conrad is an arms dealer in South America during his career as a merchant seaman, before he becomes a writer. Well, one evening Márquez was visiting the set with his wife, and our camera operator, who is Italian, brought him a copy of the Italian translation of Love in the Time of Cholera to autograph. Márquez immediately turned to the page in which he mentions Conrad, and he read the passage to the entire crew, in Italian. At the end he said, "It looks like even in Italian I'm a good writer!"

Ikke en oppklaring, men en liten meta-referanse?

Intervjuet ligger for øvrig på en nettside tilhørende amerikanske Public Broadcasting Service (PBS), som har MYE bra kultur-og dokumentarstoff. Jeg ser på dem som USAs svar på BBC, meg bekjent minus skandalene....

Men i The Cambridge Companion to Joseph Conradnevnes Conrad-opptredenen i Marquez-romanen.

Alt du greier å grave fram! Artig.

Eg har kome i tankar om korvidt opptredenen til Conrad kan vere ein hyllest til han fordi han let handlinga i ei anna bok, Nostromo (Nostromo - wikipedia), foregå i eit fiktivt sør-amerikansk land som til forveksling liknar på Colombia.

I Nostromo er det også ein sølvskatt som forsvinn til sjøs. Hugsar de Florentino Ariza sitt ungdoms-prosjekt med å leite etter ein legendarisk sølvskatt? Er det enno eit ekko etter Conrad vi høyrer her, eller ser eg samanhengar som ikkje finnest?

Og apropos samanhengar som kanskje ikkje finnest, og om kva for forfattarar Marquez eventuelt alluderer til: Eg las litt om George Bernard Shaw på wikipedia i kveld, og ser at han døydde som 94-åring etter at han ramla ned medan han heldt på med å beskjære eit tre. Manglar berre ei papegøye, så har vi dødsfallet til Juvenil Urbino. Tilfeldig? Mest truleg er det det. Men moro å spekulere over likevel.

Nostromo, ja - nettopp! Ikke at jeg noensinne hadde hørt om den romanen før i formiddag - men det var altså den de filmet i Cartagena, og det filmsettet som Marquez besøkte. Og den filmatiseringen som PBS-intervjuet jeg lenket til, handlet om.

Og av den ene siden som jeg fant tilgjengelig på nettet av Cambridge companion to Joseph Conrad, så fremgår det i alle fall at Conrad har hatt (og har?) en høy stjerne blant latinamerikanske forfattere. Så at det ER noen sammenhenger å finne, tror jeg trygt du kan gå ut fra. Men hva de består i - ja, det var det da.... ;) Vel - jeg har i dag lært at i Nostromo har Conrad lagt handlingen til landet "Costaguana". Og det skal visstnok være Colombia:

The premise that Costaguana is Colombia by another name receives equivocal support from scholars: Najder (1983) says that the Saint-Antoine sailed to the South American ports of Cartagena in Colombia and Puerto Cabello and La Guaira in Venezuela and “several days on land provided Conrad with the visual material for Nostromo”; Stape (2007) says “Conrad glimpsed the Colombian coast and stepped ashore on the “dreary coast” of Venezuela at Puerto Cabello”; however, Knowles and Moore in the Oxford Reader’s Companion to Conrad (2000) claim “the Saint Antoine stayed in the Saint-Pierre roads and did not, contrary to Conrad’s intimations, visit ports in Colombia and Venezuela.”

Det siste sitatet hentet jeg fra nettstedet til The Joseph Conrad Society (intet mindre!). Nærmere bestemt til en bokanmeldelse der av en pastisj over (eller hommage til) Conrads Nostromo: romanen The Secret History of Costaguana av (nålevende) Juan Gabriel Vasquez.

At Conrad var på tokt i Colombia og rundt forbi, synes hevet over enhver tvil etter dagens forskningsarbeid. ;) Alltid morsomt å utvide sin horisont - kanskje på tide å få lest noe av Conrad også? (Jeg gruer meg, jeg gruer meg.)

Det tok si tid å få tak i El amor en los tiempos del cólerapå originalspråket og enda lengre tid å komme i gang med lesinga. Tidlegare hadde eg lese boka på norsk, men nå ville eg følgje meisteren på morsmålet hans.

Eg har med interesse lese innlegg. Eg trur at det som er sagt om namnesymbolikken, for det meste er rett. Eg har ikkje svar på spørsmålet om korfor Juvenal heiter Juvenal, dessverre, men det er litt rart at eg i hanskerommet i bilen har hatt liggande ei omsetting til norsk av Juvenals satirar (til bruk når eg lyt slå av motoren og vente i bilen) som eg nettopp er ferdig med. Sjølvsagt kan «Florentino» bety «frå Firenze», men ordet har vel her, som det har vorte hevda, mest samanheng med fiore, «blome» (flos på latin). På latin heitte byen «Florentia», «den blømande»

Sjølvsagt har kolera og raseri ein språkleg samanheng, for i antikken trudde folk at hissig sinnelag satt i gallen, som òg hadde samanheng med sjukdommen. Eg trur ingen er heilt sikre på etymologien til kolera. I romanen har eg ikkje funne teikn på at det skulle vere feil i omsettinga til Risvik og Risvik. Koleramotivet blir lansert tidleg i romanen, etter åtte sider, «… cuando volvió de Paris, poco después de la epidemía grande del cólera morbo».

Men så var det kjærleiken. Alt i opninga møter vi den ulykkelege kjærleiken, «el destino de los amores contrariados» – og så dette namnet, da: Jeremiah de Saint-Amour, denne «refugiado antillano». Eg ser forresten at flyktningproblemet i Den dominikanske republikken har vorte trekt inn. Det stemmer, det som har vorte sagt; eg har vore på øya to gonger og har sett både huset til familien Mirabal og ikkje minst flyktningar frå Haïti.

Og hinta til tittelen på boka kjem stadig fram på dei fyrste sidene, som her: "Ella lo había acompañado hasta muy pocas horas antes de la muerte, como lo había acompañado durante media vida con una devoción y una ternura sumisa que se parecían demasiado al amor, y sin que nadie lo supiera en esta soñolienta capital de provincia donde era de dominio público hasta los secretos del Estado." og "Sus amores eran lentos y difíciles, perturbados a menudo por presagios siniestros, y la vida les parecia interminable."

Så ber det vidare.

Romanen ble avsluttet i helgen og det har vært mer slitsomt enn forventet å fullføre dette leseprosjektet.
Etter å ha lest gjennom innlegg og omtaler som er fulle av begeistring så blir jeg nesten litt lei meg over at jeg ikke klarer å være like positiv.

Dette var mitt første møte med forfatteren og jeg syntes han skriver utrolig godt. Elsker hvordan han har bygget opp fortellingen og hvordan han lar historien veksle mellom hovedpersonene. Humoren i boken er fantastisk.

At boken ikke ble noen favoritt hos meg er nok at jeg fant den lite spennende og med alt for mye tekst i forhold til handling, samt at jeg aldri klarte å like Florentino Ariza helt.
Gir allikevel boken terningkast 4 fordi jeg likte, historien, språket, humoren og personskildringene.

Jeg har lånt filmen på biblioteket og gleder meg til å se den.

Filmen er sett og det var en positiv og flott avslutning på felleslesingen av denne romanen.

Kan jeg få lov til å spørre om boken og filmen har samme tittel?

Boken og filmen har samme tittel. Mitt lokale bibliotek hadde ikke filmen, men var behjelpelig med å bestille den slik at jeg fikk sett den. Likte forøvrig filmen veldig godt så den kan anbefales.

Skal sjekke netflix først, hvis ikke så tar jeg en tur på biblioteket, tusen takk for svaret og tipset!

Etter mange års erfaring her inne, så tar jeg en del av begeistringen med en klype salt. Folk har så mange forskjellige grunner for å like/mislike en bok.

Jeg må bare spørre hvorfor du tar en del av begeistringen med en klype salt, mener du at den ikke er ekte, ble litt forvirret av det spørsmålet ditt?

Om du er full av begeistring for en bok, behøver ikke det bety at jeg liker den. I begynnelsen etter at jeg meldte meg inn her, kjøpte jeg veldig mange bøker som ble skrytt opp i skyene. Da hadde jeg en naiv forestilling om at hvis flere var overbegeistret, så ville helt sikkert jeg bli det også. Dessverre er det ikke så enkelt, derfor klypa med salt.

Det der med en klype salt.....det øver jeg meg faktisk på.! Jeg har brukt en del kroner på bøker, fordi de har vært så populære, fått bare bra terningkast osv. Også sitter jeg der, skuffet, eller i alle fall ikke begeistret over boken.
Dette gjelder også Coveret/ omslaget på boka, jeg lar meg liksom fange.
Noen av mine yndlingsbøker har faktisk fått veldig dårlig karakter av andre lesere, rett og slett blitt slaktet, mens jeg elsker dem.

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Det var godt med en oppklaring! Jeg selv ble veldig begeistret for denne boka, men ser at mange andre har motsatte følelser, og det er helt normalt. Den forrige boka i lesesirkelen , var jo flesteparten overbegeistret for, men jeg likte den ikke i det hele tatt. Anser dette også som normalt.
Når vi leser en bok, har jeg som prinsipp om ikke å lese noen omtaler fra boka før jeg begynner. Boka skal tolkes av meg, vil ikke bli påvirket av andre sine synspunkter. Det er helt ok med anbefalinger, men vet at alle er forskjellige og derfor vet jeg ikke om boken er noe for meg før jeg begynner å lese.

Sant nok, jeg har også sluttet å lese anmeldelser på de bøkene jeg har i hylla. Det er så lett å la seg påvirke. Ble litt forvirret jeg også, men skjønner nå at du har skiftet nick, håper det lever opp til forventningene, bare det ikke blir så ekstremt varmt som det var ifjor.

Det var det jeg tenkte på, he,he;-) Nei har funnet ut at jeg vil legge ut et nytt bilde, og vil være litt mer anonym både for fremtidige og dagens bokelskere. Fikk en litt ubehagelig telefon, og mistenker at det er en som kanskje har blitt bevisst på meg via dette nettverket, har jo ikke facebook og her inne er det jo flere tusen medlemmer. Lærte ihvertfall leksa mi, og slettet opplysninger om meg selv i går.

Det finnes alle mulige slags folk på nettet, så det er nok lurt å ikke være altfor privat.

Så ble jeg omsider ferdig med "Kjærlighet i koleraens tid". Jeg synes boka tidvis var litt treg, men så plutselig var den veldig fengende og vanskelig å legge fra seg. Jeg er ikke noen stor fan av kjærlighetsfortellinger, men synes denne funker, siden det er så mye annet som beskrives også. Interessant og litt humoristisk lesing rett og slett. Savnet kanskje litt mer om koleraen, og trodde vel den skulle være mer sentral i selve kjærlighetshistorien. Er det bare jeg som ikke har fulgt med i timen, eller er tittelen delvis brukt for å tidfeste historien? Ble jo litt mer kolera utover i boka, og særlig i beskrivelsen av omgivelsene de flyter forbi på elvecruiset sitt på slutten av boka, men jeg hadde kanskje "sett frem til" litt mer sykdom og elendighet..
Uansett en flott kjærlighetshistorie som jeg ikke var sikker på hvordan endte før boka var ferdig lest :)

Ferdig i natt. Boka er god den, og eg er glad for at vi valgte den. Den var litt meir krevjande å lese enn venta, og det kan ein forsåvidt føre opp på¨plussida. Må ein jobbe litt for å lese, så sit nok boka sterkare i minnet over tid. Men som nevnt i eit anna innlegg så engasjerte ikkje handlinga meg så sterkt som eg hadde håpt på.

I den grad eg skal seie at eg var skuffa over noko, så var det kanskje fraværet av magisk realisme, i alle fall slik eg oppfattar det. Etter det eg har forstått skal magisk realisme innebere at overnaturlege hendingar skjer på ein naturleg måte i ein realistisk setting, t. d. at ein har samtalar med gjenferd, at nokon brått kan ta sjumilssteg bokstaveleg talt, at nokon kan puste under vatn, slike ting. Sidan Márques blir halden fram som ein eksponent for den magiske realismen hadde eg venta at slike grep skulle vere vesentlege i denne boka,

Det var berre unntaksvis at eg meinte å kunne skimte «skuggar» av magisk realisme i boka. Ballongferda som Juvenil og Fermina var med på hadde eit visst anstrøk av dette. Her fekk eg kjensla av at ruta for ballongferda ikkje var realistisk, men at Márquez nytte den som eit grep for å vise fram ulike delar av landet sitt. På elvebåtturen på slutten var det også eit glimt, der dei ser ei dame på land som vinkar på båten for at den skal kome til kai, men kapteinen seier at det er eit gjenferd. Det var vel 2-3 andre glimt i forteljnga som ein med viss godvilje kan kalle for magisk realisme. Men i det store og heile meiner eg at merkelappen «magisk realisme» ikkje kan nyttast om denne boka.

Eller tek eg feil? Har eg misforstått eller oversett noko?

Kanskje jeg er helt på villspor, men står det noen steder at også denne boken er preget av magisk realisme? Har lest at forfatteren bruker det mye i bøkene sine, men trodde denne var en mer tradisjonell bok? Hvis jeg hadde visst det på forhånd at boka inneholdt snev av magisk realisme , da hadde jeg også synes at boka var en skuffelse. Jeg er liker veldig godt bøker av den typen der det vi (nordmenn) synes er overnaturlig er en del av den naturlige kulturen. Mange sør amerikanske forfattere skriver slike bøker, også asiatiske. Jeg synes at det er spennende, men så har jeg vokst opp med en meksikansk mor der "spøkelser" var noe helt vanlig.
Den siste boken jeg leste som inneholdt mye magisk realisme var "Nagalands døtre".
Jeg må kanskje revurdere anmeldelsen min av "Kjærlighet i koleranes tid", hvis jeg skal sammenligne bruken av magisk realisme i disse to bøkene.

Neidå, det er nok eg som har vært på villspor. Eg knytta Márquez så tett opp til magisk realisme at eg automatisk venta meg innslag av dette i denne boka,

Jeg vet ikke, er ikke noen ekspert:-) Syntes at det var flott at du nevnte det, for jeg vil gå igjennom boken igjen, jeg la bare merke til gjenferdet på kaien! Du har et utrolig bemerkelsesverdig blikk for detaljer, alltid interessante kommentarer fra deg, du er faktisk den beste bidragsyteren i lesesirkelen. Og dette mener jeg virkelig, er vel til nå kjent som ei som sier det hun mener:-)

Sjølv tenker eg ofte at eg blir så opphengt i detaljar at eg gjeng glipp av det store biletet. Men det får så vere. Hyggeleg at du liker kommentarane, i alle fall.

Jeg kom meg gjennom romanen til slutt, uten at den fenget på noe vis. Språket er jo godt, men ellers var det kjedelig lesing.

Eg forstår på sett og vis at det kan vere pinleg å skulle be om å få nytte toalettet som det første ein gjer når ein endeleg får vitje dama ein har forguda i eit heilt liv, men de får då vere måte på ... Fysj for griseri!

Nå nærmer jeg meg halvferdig og ser ikke ut som jeg kommer i mål til 24. mai, men det går greit. Jeg ser det er flere enn meg som har slitt litt med fremdriften. Jeg syns det er slitsomt at det ikke er avsnitt og kapitler.... Nesten så jeg blir andpusten av å lese. Tok en liten pause fra den, men er igang igjen. Syns forsåvidt at boka er god, liker språket, humoren og hovedpersonene, det er bare det at det går så veldig i ett at jeg syns den er litt krevende å komme gjennom.

Boka er utlest - igjen. Og har ikke tapt seg siden sist. Dette er ei bok som med fordel kan leses flere ganger, iallfall av såpass raske og utålmodige lesere som jeg.

Denne gangen sitter jeg igjen med blant annet et utall eksempler på situasjonskomikk som jeg ikke har festet meg spesielt ved tidligere. Tenk bare på Florentinos skattejakt-ekspedisjoner med "proffdykkeren" som lurer ham trill rundt - ubetalelig! Og den pertentlige, men avfeldige Juvenal Urbino som stavrer seg opp gardintrappa med en bortfløyen papegøye nesten innen rekkevidde - det er jo til å le seg skakk av. For ikke å snakke om Ferminas forsøk på opprydding i heimen (jeg kjenner meg litt igjen der!).

Filmen har jeg ikke sett, og det er jeg faktisk glad for. Nå har jeg fått mine egne bilder på netthinna.

Noen som har tanker rundt disse utdragene av leseranmeldelser jeg fant på amazon.co.uk?

1)
"It is understandable for someone to be completely besotted by another person, despite rejections and what not, but to shed many tears and constantly lament about someone he fell in love with as long as 50 years ago AND go round having sex with anything that looks female is just disgusting. This also includes a 14 years old girl, a relative for whom he is a guardian of."

2)
"A prose poem set within a historical context of an anonymous post colonial Caribbean island, centering around a triad of elderly lovers, the pasts, their affairs, and their disappointments, set in the evocative and lush fragrances of a tropical,decaying climate. A poignant satire on post-colonial society. Or you could see it as the decadent wish fulfillment fantasies of a self-obsessed aging author whose prose degenerates into crass pornography when describing the ugly and unprepossessing central character's adventures."

Hmmm.... meningene er ulike om denne romanen.

Kan forstå at noen ikke liker boka, og kanskje reagerer på alle "eventyrene" til Florentino Ariza, men jeg ville synes det hadde vært mer merkelig om han hadde levd alle disse årene uten noen kvinnelige bekjentskaper. Synes det er litt morsomt at han sniker seg rundt og prøver å holde disse bekjentskapene sine hemmelig, både for sitt eget ryktes skyld, og for ikke å skade sitt omdømme hos Fermina :) Nå er ikke jeg helt ferdig med boka, men etter 2/3 synes jeg dette er langt unna pornografi i alle fall. At noen kan synes boka er spesiell, og kanskje litt tung/treg, kan jeg forstå, da jeg har brukt mye lenger tid på denne enn hva jeg vanligvis bruker på en bok. Men det er kanskje fordi jeg føler den er mye mer omfattende enn de 327 sidene min utgave rommer. Jeg må ha litt ro rundt meg når jeg leser denne boka i alle fall :)

At noen finner boka "disgusting", får vi vel bare ta til etterretning. Men utsagn nr. 2 er skivebom: Selv om skildringene tidvis damper av erotikk, er de da milevis unna pornografien!

Selv om jeg for tiden har det temmelig travelt med diverse andre gjøremål enn romanlesing, vil jeg nok lese ut Kjærlighet i koleraens tid i løpet av uka. Har etthundreognoen sider igjen. Dessverre blir det ikke tid til så mye nærlesing og kommentarer, men heldigvis er det andre her inne som stadig poster innlegg, som både er interessante og lærerike. Takk til dere.

Denne romanen er stor. En handling med mye driv og en skrivestil som nesten tar pusten fra en.
Magisk realisme, ja. Det er det nok. Overdrivelsene ligner litt på nordnorsk humor. Det blir litt søkt å sammenligne med Vett og uvett, men jeg kom til å tenke på den av og til under lesingen.

Er det mulig å elske noen så høyt at man kjøper et speil der man engang har sett speilbildet av den man elsker?

Litt på den kuriøse sida: Jeg leste nylig at Gabriel Garcia Marquez alltid la mye omtanke i valgene av navn på personene sine. Fermina betyr sterk. "Vår" Fermina var dessuten ei vakker og omsvermet jente. Kan det tenkes at forfatteren har lest dette og blitt inspirert?

Eg vart også merksam på namna medan eg las.
Fermina - som betyr sterk, eller eg oppfatta henne som uthaldande, nesten litt sta
og
Florentino - (Flores = blomar)- han kom jo stadig med ein blome til Fermina....
Det kunne ikkje vere tilfeldig.
Og Juvenal, han heldt seg jo godt trass i høg alder......heilt til papegøya slo han ut...

PS (lagt til) Var det ikkje kvit kamelia Florentino brukte? Det er i så fall også eit symbol...

Eg har også tenkt ein del på namnevala undervegs, og kva forfattaren kan ha hatt i tankane medan han "døypte" dei.

Juvenal - eg fekk assosiasjonar til adjektivet "juvenil" som tyder ungdom, og skal ein tru denne sida så er eg inne på noko. Men kvifor?

Florentino - frå Firenze. Er det den kunstnareske åren til mannen som gav opphav til namnet?

Mora til Florentino heiter Tránsito, som tyder trafikk eller gjennomreise. Kva i all verda ....?

Det var fleire av bipersonane eg også undra meg over namnevalet til, men no kjem eg ikkje på i farta kven det var.

Har de lagt merke til koreis Márquez legg inn små tidssløyfer i forteljinga? Ein har sjølvsagt den store sløyfa, der vi startar med tida rett før Dr. Urbino døyr for så å vende attende vel 50 år i tid og så blir med på reisa framover i tid igjen. Men heile tida er der mindre tidssløyfer som er putta inn, dei fleste litt tilbake i tid, men også enkelte snarvisittar framover.

Hele romanen er jo et virvar av sånne sløyfer; det er derfor den holder leseren så i ånde, synes jeg. Jeg har spesielt merket meg Florentinos eskapader på damefronten, der er det mange sånne att-og-fram-avstikkere - det er nesten så man kan lure på hvordan han sjøl holder greie på dem. Akkurat nå er jeg inne i en "loop" som handler om Florentinos tannhelse og må tenke meg litt bakover til damene igjen: Hvordan forholdt han seg til dem i denne situasjonen? Man humrer seg både fram og tilbake i denne boka.

Da er jeg ferdig med andre gangs lesning av denne boka. Må innrømme at jeg huska nesten ingen ting fra første gang, det er nesten 30 år sia. Det jeg huska var båtturen på Magdalena, men det var ikke mange sidene!

Ei sprudlende bok med mange sidespor i tillegg til hovedhandlinga. Tydelig at forfatteren har hatt det artig mens han har skrevet, og det smitter over på leseren. Ei god bok!!

Oj, er det de av dere som alt er ferdige... Har slitt litt med å finne tid til å lese, bokmerket ligger på side 128, for situasjonen her er litt "måste jag be om den absoluta tysssstnad" når jeg skal lese... Syns det går litt trått ennå, men jeg får stole på dere og fortsette.

Briljante skildringer, flott språk og rike personligheter, men hvor er handlingen? Det skjer så lite...

Jeg har lest 2/3 av boka og er alltid litt redd for at viktige poeng skal bli avslørt når jeg leser innleggene, men alle er flinke til å ta høyde for at andre ikke har kommet så langt som dem. Lesingen går ikke så fort som jeg ønsker så jeg må nok skru opp tempoet litt.
Når jeg får satt meg ned med boken så koser jeg meg veldig med historien. Forfatteren skriver utrolig godt og jeg er veldig begeistret for måten fortellingen blir delt opp på.

Eg har inntrykk av at dei fleste er rundt halvvegs. Sjølv trur eg at eg var på rundt side 164 då eg la frå meg boka i natt.

Boka var litt meir krevjande å lese enn eg trudde på førehand (eller kanskje er det konsentrasjonen min som er dårleg for tida?), så det gjeng tidvis langsamt framover med meg. Men eg skal nok kome i mål innan søndag 24.

Hehe, hvis jeg skulle holdt meg til "skjema" og de små lappene jeg putta inni boka (biblioteksfristen går nemlig ut like etter endedato her), burde jeg vært ned side 242 (2. opplag 1987) innen jeg sover i kveld...

Detaljar, detaljar, men likevel ...
På side 118, der det blir gjort greie for dei sanitære tilstandane i byen når doktor Urbino vender attende dit, truleg rundt 1880, blir det skildra ei aluminiumsause med takkete kantar. Når den same doktoren litt seinare undersøker Fermina Daza, nyttar han ein aluminiumsspatel.

Eg tillet meg å tvile på at desse reiskapane var laga av aluminium på denne tida. Hall-Heroult-prossessen med elektrolyse av aluminium vart funnen opp i 1886, og det gjekk enno nokre få år før aluminium vart tilgjengeleg for alminneleg vareproduksjon. Før denne tida var aluminium eit særs sjeldsynt og kostesamt metall.

Eller er det kanskje ein del av den magiske realismen at desse reiskapane har vandra i tid?

Jeg er klar over at det er VELDIG sært av meg å engasjere meg i et så sært spørsmål som bruken av aluminium på 1880-tallet, særlig når jeg ikke en gang er med på denne felleslesningen. Men jeg gjør det likevel! For sånne spørsmål gjør meg så nysgjerrig... Jeg gjorde et søk, og fant blant annet dette:

MHM03510 Syringe set: metal case with syringe, 2 needles and 6 tubes of tablets
Inside lid, "PAT'D SEP. 26 1883". On barrel of syringe, "PARKE DAVIS & CO." Labels on tube indicate contents and manufacturer (Parke Davis & Co.). On end of case, "PARKE DAVIS & CO./CASE NO. 1".
Brief description:
Aluminum case containing steel syringe with two needles and six tubes of small pills.

Dette kom opp på nettsiden en nettside fra et medisinsk museum – iPaden min vil ikke lime inn URLen i kveld, men cluet var å søke på aluminum + instrument + medical + history. For jeg tenkte at dyre materialer? Ikke sikkert at det var til hinder for bruk i medisinske instrumenter.... Og som du ser, ble dette sprøytesettet patentert tre år FØR de fant opp elektrolysemetoden du nevner. Så kanskje Marquez har sine ord i behold, likevel?

Og på nettstedet out-on-a-limb.org står det at legen August Gustav Hermann fra Praha allerede i 1868 gikk inn for å lage ben-proteser av aluminium i stedet for av stål. Så – Marquez KAN ha hatt litt peiling på medisinsk historie, som sagt.

Knallbra, annelingua!
Eg kom over denne teksta, eit konferanseinnlegg frå januar 1886, og som skal ha vært publisert i Scientific American i mars same året. Ei fantastisk blanding av visjonære spådomar som faktisk har slått til, iblanda enkelte ville påstandar om eigenskapane til aluminium som var litt for gode til å vere sanne.

Det interessante i artikkelen i høve til denne diskusjonen er prisen. Det gjeng fram at der er ein viss produksjon av metallet frå 1855 og utover. Prisen i 1855 er oppgitt til å vere 32$/pund (71$/kg) i 1855, og 15$/pund (33$/kg) i 1885. (til samanlikning er prisen i dag omlag 1,8$/kg). Justert for konsumprisindeksen svara prisen i 1885 til mellom 900 og 1000$/kg i dag. Ikkje uoverkomeleg for medisinsk utstyr og luksusartiklar, men eg vil tru det er for drøyt for hushaldningsgjenstandar.

;) ! Er det ikke godt å få ryddet slike spørsmål av veien? Jeg har imidlertid fått meg noe nytt å gruble på: jeg har begynt å fundere på om min oldefar distriktslegen, født på midten av 1800-tallet og virksom frem til første verdenskrig, hadde aluminiumsinstrumenter i sin legeveske... Og i tillegg: hva var det nå for et amerikansk teaterstykke som dreier seg om selgere av aluminum coating, og deres innbyrdes konkurranse? Tar jeg ikke feil er det en amerikansk filmklassiker også – spilte Frank Sinatra en av karene, tro? Eller nei – Jack Lemmon? Ehm... noen som kan hjelpe? (Oj, sorry – nå avsporer jeg en tråd igjen, nå.)

Etter at sterilisering av instrumentene ble vanlig fra ca. 1860-årene, gikk man over til å bruke rustfritt stål, se artikkel.

Bruken av aluminium, da etter en anoniseringsprosess, kom ikke før langt inn på 1900-tallet. Metallets evne til å korrodere forhindret at det ble brukt der sterilisering var nødvendig.

Njo, nja – men de eksemplene Jostein gir fra boken utelukker jo ikke bruk av usterilisert aluminium?.

Jeg fant en kilde til om aluminiumets historie, og sakser:

At the World Exhibition in 1855 in Paris, the ‘silver made of clay’ created a furor. Emperor Napoleon III, at whose table the most honorary guests were served food on aluminium tableware, dreamed of supplying his army with cuirasses made of this light metal. He greatly supported Deville and later constructed several aluminium smelters. However, Deville’s metal was still too expensive. Only jewellery and luxury articles were made from aluminium at that time.

En spatel stikkes inn i munnen på pasientene.

Og maten fra Napoleons stas-tallerkener havnet nok også der ...

Tallerkener som neppe hadde fått tid til å ruste/korrodere.

Klassiker og klassiker, fru Vom - men denne ser iallfall ut til å handle om aluminium.

Kan jeg vær så snill få være fru Blom og ikke fru Vom, Marit? Men for øvrig har du helt rett: det var den filmen jeg tenkte på, og det er definitivt ingen klassiker. Men aluminiumstemaet var der! :)

Ha, ha, det er vel litt ironisk at jeg, som er et sånt petimeter, skal forsvare forfatteren her.
Latskap kan man i hvert fall ikke beskylde en Marquez for, en forfatter med en sånn produksjon!
Når fantasien bobler over, kan det vel gå litt fort i svingene. Kanskje noen i forlaget burde ha vært våkne... Jeg synes strengt tatt dette med aluminium ikke er all verdens å henge seg opp i (men så har da Marquez en egen plass i mitt bokhjerte).

Ja, han skulle bare visst hvor mange skarpe bokelskere som går han etter i sømmene!
(Skal ikke se bort fra at jeg hadde sett annerledes på det om det hadde vært på mitt fagfelt, Jostein :-)

Kanskje Marquez var mer "opphengt" i aluminium enn vi aner? Mot slutten av boka slår han til igjen, der han beskriver Fermina Daza i (over?)moden alder:
Det korte håret kledde henne, med en kinnlokk på hver side, men fargen var ikke lenger som honning, den var blitt aluminium, og de vakre lanseformede øynene hadde mistet et halvt livs lys bak de bestemoderlige stangbrillene.

Sikkert en del av den magiske realismen.
Jeg har i grunnen lite kjennskap til denne stilarten og hvor langt det er "tillatt" å gå utenfor virkeligheten/realismen.
I de fleste (alle?) skjønnlitterære stilarter/sjangre er det jo også noe som kalles "dikterisk frihet".

Dikterisk frihet høres så fint ut, men for meg er det ofte ensbetydende med latskap og/eller uvitenhet, at forfatteren ikke gidder å finne ut, eller tror han vet hvilke redskaper som faktisk ble brukt på den tiden.

Eg vil gjerne få presisere to ting;
1 - eg er ikkje bastant avvisande til at det fantest aluminiumsgjenstandar, men eg stiller meg tvilande til det, og argumenterer kvifor eg tviler.
2 - det er ein filledetalj, som på ingen måte øydelegg for boka, og det låg ingen kritikk av forfattaren i denne observasjonen min.

Joda, det kan nok være latskap eller uvitenhet eller begge deler.
Forfatterne må jo regne med at noen av leserne vet mer enn dem. Kanskje særlig fordi vi er så mange og så forskjellige. Marquez var nok ikke klar over at vi skulle ta en felleslesing av boka hans her på bokelskere.no.
Ironi?

Så har eg vendt siste side...og det har vore ei god oppleving, dvs eg skulle ha ønska meg at Sr Marquez hadde vore litt meir raus med avsnitt. Nokre av sidene er så tettpakka med ord- gode ord, altså - at det til tider var litt anstrengande å lese. Det er også årsak til at min terning landa på 5.
For meg er dette ei bok som vil sitte i minnet lenge.
Ein så altoppslukande kjærleik er heilt unik.
Eg er elles svært glad for etterordet av Arne Worren bake i mi utgåve. Har lese det fleire gonger no. Han skriv ma:

..en bok hvor både trekk fra den gammeldagse kjærlighetsroman såvel som fra folkeeventyrene er vevet sammen med andre mer realistiske trekk fra samtiden. Dessuten bobler den av anekdoter, pussige personer, vittige innfall og ironiske kommentarer.

Marquez skriv godt, og eg er jammen glad at eg endelig har fått lese denne.

PS Eg har også sett filmen, biblioteket hadde den...

Jeg må innrømme at jeg bare er halvveis i boka. Jeg savner også sårt noen avsnitt og mer luft på sidene. Min ekstra-pappa har alltid hevdet at pausene i musikken er like viktige som tonene. Det må da også gjelde i litteraturen? Å lese denne boken blir litt som å møte på en person som snakker både på innpust og utpust.

Jeg savner også mer luft på sidene og flere avsnitt :) Jeg er ikke halvveis ennå, men håper likevel å komme i mål innen neste mandag. Føler i alle fall historien begynner å dra seg opp litt nå :)

Det var godt sagt og jeg er helt enig.
Nærmer meg halvveis og denne boken blir bare bedre og bedre. Jeg har blitt helt bergtatt av personlighetene i historien.

Har vært bortreist en uke og derfor fraværende på tråden her, men ser jo at det ikke har vært mange innlegg her.
Lest ca. 100 sider i boken og syntes lesingen går litt tregt. Merker at jeg savner oppdeling av kapitler og mere driv i fortellingen, men tiltross for dette så liker jeg det jeg har lest tilnå.
Det er noen interessante personligheter vi har møtt så langt og jeg gleder meg til å få høre hele historien om dem.

Når det gjelder boktittelen Kjærlighet i koleraens tid så tolker jeg det enn så lenge som at det er myntet på Florentino Ariza sin kjærlighet til Fermina Daza som startet mens koleraen herjet. Florentino ble syk av sin kjærlighet og lengsel og moren var redd for at sønnen hadde fått sykdommen.

Da Florentino Ariza så henne for første gang, hadde moren oppdaget det før han fortalte det, for han mistet talens bruk, smakte ikke mat og lå bare og kastet seg i sengen i søvnløse netter. Men da han begynet å vente svar på det første brevet, tilstøtte det komplikasjoner, den spente forventningen ble ledsaget av løs mage og grønt oppkast, han mistet orienteringssansen og falt stadig i avmakt, og tilstanden forskrekket moren, for den minnet henne ikke om kjærlighetens forviklinger, men koleraens herjinger.

Jeg har kommet omtrent like langt som deg i boka, og synes også at det til nå har gått tregt. Men det er herlig forunderlig hvor godt vi blir kjent med Dr Juvenal Urbino, og så bare dør han. Jeg ser frem til å møte han igjen som ung, for vi vet jo hvem Fermina Daza giftet seg med.

Jeg har lest 160 sider i min pocketutgave på ialt 440 sider. Jeg kan røpe så pass mye at det blir mer av koleraen etter hvert. Og det blir mer driv i fortellingen.

Jeg kan jo ikke uttale meg om hele romanen ennå, men ut fra det jeg har lest til nå, vil jeg hevde at dette kan sammenlignes med mye av det aller beste jeg har lest av skjønnlitteratur tidligere, inklusive "Middlemarch", "Haugtussa" og Hamsun-romaner.

Har nå lest 150 sider og du har helt rett. Nå er det mye mer handling og masse driv i historien. Er veldig fanget inn i boken nå.

Nå er jeg ikke med i lesesirkelen i denne runden (prioriterer andre bøker siden jeg har lest Kjærlighet i koleraens tid flere ganger). Husker at jeg slet voldsomt med de første femti - seksti sidene første gang jeg leste den, var nær ved å gi opp. Men plutselig var jeg fortapt - og har vært det siden! Ble bare sugd inn i denne mangfoldige og fascinerende historien.

Enig meg Kjell, denne boken stiller i klasse med det beste jeg har lest, som Middlemarch og Haugtussa. (Hamsun er ikke min favoritt.)

Lykke til, alle sammen!

Handlinga i innleiinga er lagt til 1930 eller 1931. Jeremiah og kjærasten hadde nyleg gått på kino for å sjå filmen Intet nytt fra vestfronten. Denne kom ut i USA den 21. april 1930, det spørs om den rakk å kome til Colombia innan pinse same året. Derfor heller eg til 1931.

Jeremiah kom til hamnebyen rundt år 1900. Det blir fortalt om talrike flyktningar frå Karibien som budde i denne byen. Er det nokon som veit kva for omstende som gjorde at så mange frå Karibien måtte flykte?

Ellers merkar eg meg at det har vært forholdsvis moderat aktivitet på denne tråden siste veka, spørs om det er fleire enn eg som har hatt det travelt med andre ting.

Jeg legger ved en link med en god og kortfattet historisk oversikt over Caribbean Migration. Og som du ser har strømmen av emigranter gått både nordover og sørover opp gjennom årene.
Som en kuriositet kan det nevnes at Den Dominikanske Republikk har en relativt stor jødisk befolkning. Landet var et av de få som ønsket jøder velkommen da forfølgelsene startet i Europa, ble jeg fortalt av en mann med aner fra Tyskland. At en befolkning med lysere teint i huden også kunne være "ønskelig" og en del av denne politikken, sa han ingenting om.
History of the Jews in the Dominican Republic.

Tror du har rett med 1931. Det står tydelig at historien kom ut i USA året før.

I mi bok stend det berre at filmen var basert på ei bok det var mykje snakk om året før (s 19). Er vi på same stad i boka?

Slaveriet opphørte midt på 1800-tallet i Karibia. Sukkerindustrien og spesielt romproduksjonen var stor, men fra 1883 og i ca 20 år var denne industrien i krise pga overproduksjon (bl.a Brasil). Dermed mistet man vesentlige inntektskilder samt at arbeidernes lønninger ble sterkt redusert. Arbeiderne var de tidligere slavene, og dårlige arbeidsvilkår, svinnende lønn og reduserte arbeidsmuligheter var nok god grunn til å emigrere.

Takk for oppklarande svar. Økonomiske flyktningar då, altså. Eg trudde kanskje det kunne vere krigshandlingar dei flykta frå, men eg veit så lite om historia i regionen at det var uklart for meg kva slags konflikt det eventuelt kunne vere.

Du kan nok ha rett i det! I den dominikanske republikk var det jo bare elendighet med disse grusomme diktatorene som styrte, så det var mange som flyktet for ikke å bli drept eller satt i fengsel for å ha opponert mot en av "de syke lovene" som ble opprettet!
Jeg har nettopp lest I sommerfuglens tid av Julia Alvarez. Der er også handlingen lagt til Karibia og landene rundt, handlingen der starter i 1940 årene, og forteller om hvordan forholdene var under diktatur styret. anbefaler virkelig den boka for dere som vil lese mer om samme kultur. Det pågikk også en masseutryddelse av svarte mennesker, spesielt fra Haiti, så at mye av flyktningene som kom fra Karibia til Columbia, tror nok jeg som du var inne på at det var krigshandlingene som var hovedgrunnen til flukten.

Jeg antar at de var det, ja. Det var for øvrig et fælt vulkanutbrudd på Martinique på den tiden. En hel landsby jevnet med jorden. Ingen rakk dessverre å rømme derfra. Og det var nok heller ikke bare greie forhold for arbeiderne selv om slaveriet nettopp hadde opphørt. De som satt på ressursene var jo de tidligere slavedriverne fra kolonitiden.

Du imponerer stadig, Jostein!
Kvar kan du lese om at Jeremiah har vore på kino?
Eg har berre fått med meg at han er død, og så litt om hans vanar, etc....

Når det gjeld tida, så les eg i eit etterord i mi utgåve at handlinga er lagt til tidstommet mellom 1880 til 1930.
Om Jeremiah står det at han er ein politisk flyktning frå dei karibiske øyane. Utan å ha sjekka, så innbiller eg meg at det var borgarkrig på dei karibiske øyane som gjorde at han forlet heimlandet??
Men, sikker er eg altså ikkje.

- Jamen han var ikke annet enn en rømling fra Cayenne, dømt til livsvarig fengsel for en grufull forbrytelse, sa doktor Urbino. - Tenke seg til, han hadde til og med spist menneskekjøtt.

Og meir...
Han (Urbino) hadde aldri kunnet leve videre om han ikke hadde brakt på det rene hvorfor denne ukuelige soldaten, som var garvet til å slåss til siste blodsdråpe, ikke hadde kjempet sitt livs aller siste krig til ende. (sagt om Jeremiah)

Eg er fascinert av den evigvarande kjærleiken hos Florentino Ariza, men jammen er personen Jeremiah de Saint-Amour ein som eg kunne tenkje meg å få vite litt meir om.

Cayenne ligg i Fransk Guyana. Det virker som om Karibien i boka også inkluderer den kystlinja av det søramerikanske kontinentet som vender mot det Karibiske havet.

Forøvrig har eg inntrykk av at Guyana, Surinam og Fransk Guyana har meir til felles, historisk og kulturelt, med dei karibiske øyane enn med dei øvrige søramerikanske landa.

I mi utgåve er det på side 19, omlag midt i den bolken der doktor Urbino vitjar kjærasten til Jeremiah (er ho nemnd med namn nokon stad?).

Har lese eit godt stykke, ca hundre s, og inntrykket er positivt.
Dei mange fasettane i skildringa av trekantdramaet mellom Fermina Daza, Florentino Ariza og Juvenal Urbino er spesielt og sært? Jau, det er litt sært å lese om ein kjærleik som ikkje har falma etter "femti år, ni måneder og fire dager."!!

Det er også spesielt å lese om brevvekslinga mellom Fermina og Florentino.....eit forhold på papiret får si store utfordring når realitetane viser ansikt!

Det er ikkje så mykje action, men skildringa av personane går djupt, vi får sjå ulike sider - skildra i eit variert og bilderikt språk.
Men, har ikkje heilt fått med meg kva rolle den døde Jeremiah de Saint-Amour spelar i romanen....

(PS( måtte legge til): Jostein stilte spm om det er pestsjukdomen kolera det er snakk om, og det er det. Har lese litt om det no, ein bakteriesjukdom som ofte kjem av ureint vatn. Korrigert...)

Har ikke mer enn startet, men inntrykkene fra vår doktor Urbino er allerede mange. Han er en fargerik personlighet.

Han var ikke bare den eldste og mest opplyste lege i byen, men også den mest velkledde. Hans altfor prangende visdom og den ingenlunde enfoldige utnyttelsen av den makten hans fine navn gav ham, hadde imidlertid innbrakt ham færre vennskap enn han fortjente.

Han er imponerende aktiv til å være over 80 år. Ikke bare underviser han i medisin hver dag og går på sykebesøk om ettermiddagene, men fritiden hans er fylt opp av aktiviteter.
Mon tro om det er frokostvanene som gir han energi, avkok av malurt og en hel hvitløk eller hans 15 minutters pusteøvelse hver morgen ut av vinduet, alltid i den retningen hanen galer siden luften var best der.

Boka kom idag, og jeg har startet lesinga. Etter noen få sider, fant jeg dette:

Han tok et eller annet til enhver tid, alltid i dølgsmål, for i sitt lange liv som lege og lærer hadde han alltid vært imot å foreskrive lindrende midler mot alderdommen. Han hadde lettere for å tåle andres smerter enn sine egne.

Dette lover bra. Fikk meg til å tenke på Dostojevskij (smerte/lidelse) og George Eliot (aforismer).

Tror jeg må forsere lesinga litt i begynnelsen, siden jeg trolig får mindre tid til bøker om et par uker.

Noko eg har lurt på lenge, og som eg gleder meg til å (kanskje) finne ut av no når vi skal lese denne boka, er om "kolera" i tittelen viser til tarminfeksjonen.

Cólera på spansk kan tyde både "sjukdomen kolera", og "raseri". På norsk har vi "kolerisk", som tyder hissig eller oppfarande. Så dersom tittelen viser til raseriet, så er jo oversetjinga så vidt eg kan sjå feil. Viser den til begge deler, så gjeng ein glipp av denne dobbelt-tydinga i oversetjinga. Men dersom det er sjukdomen som er det vesentlege, så må det bli rett.

Skal bli spanande å gjere seg opp ei meining om dette etter kvart.

Det er sykdommen tittelen refererer til, for de spanske ordene har forskjellig kjønn. Hadde det vært snakk om sinne, måtte tittelen vært «... de la cólera» i stedet for «del»