Bokelskere.no

For 30 år siden, altså 21. april 1985, døde den norske forfatteren Astrid Hjertenæs Andersen.

Hun skrev et av de vakreste diktene jeg vet om:

HESTENE STÅR I REGNET

Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet.
Vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

Jeg var på en konsert med Vamp for lenge siden og Toft, som den gang var vokalist, forklarte før de sang denne at den "handlet" om kåthet, urkraften i både mennesker og dyr, den typen sanselighet. For meg gir den forklaringa gjenklang i de dype og tunge bildene en får servert. Men man står jo heldigvis fritt til å lage egne bilder innenfor både poesi og litteratur i sin helhet. =o)

He he, ja kanskje det er der appellen egentlig ligger (ubevisst) hos meg :-D

Jeg beklager dypt på forhånd hvis dette høres negativt ut, for vi har alle forskjellig smak og det vil jeg ikke trampe på... dette diktet gir meg ingenting, jeg tar ikke lett til poesi, men jeg ønsker å prøve å forstå, kan dere utdype hva dere syns er fint? Språklige virkemidler, allegori, om det var noe dere syns er spesielt vakkert uttrykt?
Det første som slår meg er at det kunne vært en god start med korrekt norsk.
Hilsen frøken "Skjønnerikkepoesi"

Jeg tror at når dette diktet appellerer til så mange, og er et godt dikt uansett appell, er det på grunn av rytmen i det, metaforene som er så umiddelbare og sanselige. Bildene er treffende. Astrid Hjærtenes Andersen beskriver en følelse av uro, som blir sammenliknet med den tilstanden hun ønsker. Bare stå og være, som hestene. Mange kjenner igjen dette, både uroen og lengselen etter det å bare være til.

Siden jeg liker godt å lese dikt, men sjelden/aldri analyserer hvorfor jeg synes noe er bra og noe er dårlig, så fikk du meg til å tenke etter. Det er "hundre år" siden jeg drev med diktanalyse på skolen, så begrepene for det er for lengst borte. Generelt tror jeg at de diktene jeg liker er de som skaper følelser hos meg, enten de er morsomme, provoserende, skaper ettertanke eller bare får meg til å se bilder og nesten høre/lukte det som beskrives.

Dette diktet synes jeg har en veldig god rytme, og jeg ser tydelig for meg bildene av det hun beskriver. Hvorfor? Der er en del bokstavrim som skaper rytme, kanskje: slik som hester står i regnet/ Stå og kjenne kroppen suge dette svale, sterke, våte, som i strie strømmer siler. Det er noe suggererende ved gjentagelsene i diktet: Likne skogen, Likne sletten, Slik som hester står i regnet. Det er også veldig beskrivende bilder og adjektivbruk som jeg liker godt.

Og så er det noe av "det lille ekstra" som ikke kan (eller skal) beskrives. Dikt kan analyseres i hjel...

Nei, jeg syns heller ikke dikt skal analyseres i hjel. Ingenting bør analyseres i hjel... jeg prøver kanskje å oppdage appellen, hvorfor diktet treffer innertieren hos noen og får skivebom hos meg? Fikk foreslått "dikterisk frihet" her for å forklare ukorrekt norsk, men hos meg blir det fortsatt underkjent. Hestene i overskriften er merkelig passive og øver null innflytelse på opplevelsen i teksten. Jeg spør hvorfor og ønsker å debattere "påstandene" i diktet. Innfinner meg ikke sånn umiddelbart og lurer på hvorfor fascinasjonen unnslipper meg. Tror ikke det er meningen diktet skal debatteres på den måten jeg ønsker, men jeg opplever ikke i det hele tatt det forfatteren her skildrer. Det mangler på en måte noe. En hel vegg i byggverket... hester er ikke sånn...

Forøvrig setter jeg pris på å få seriøst svar på et seriøst spørsmål. Så får vi være enige om å være uenige... ;-)

Men det handler jo ikke om hester.
Tenk deg at du har en dårlig dag. Det regner. Det er kaos i hodet ditt. Du virrer rastløst omkring og kaster et tilfeldig blikk ut vinduet. Får øye på noen hester ... Og så tar vi det derfra.

Jeg blir forresten så nysgjerrig på hva du refererer til som ukorrekt norsk: Hva er det du ser som jeg ikke ser?

Tilføyelse.
Jeg tror teksten egentlig handler om å få hjertet til å godta drømmene, for å fjerne forvirring. Men hvorfor er hun forvirret i utgangspunktet? For meg er dagdrøm og virkelighet klart atskilte og drømmer er ingenting verdt før de kan virkeliggjøres. Hvis man prøver å realisere noe, kan man ikke være forvirret. Det som forvirrer meg er andre menneskers hensikter.

Allerede i andre linje står det mere og blir dessuten gjentatt. Det heter mer, men det endrer vel rytmen. Jeg har jo AS og husker som en elefant at denne debatten hadde jeg på barneskolen. Klassen mente mere kunne brukes, for det heter flere, mens jeg visste jeg hadde støtte i rettskrivningsordboka og sto upopulært nok på mitt... og vi hadde en norsklærer som var ute av stand til å si hvem som hadde rett... Jeg tar visst ikke metaforen med hestene og - hvilket kaos i hodet? Hva har hestene med det å gjøre? Hester tenker i følelser.

Kan det være på tide med en summering?

Symbolikken har jeg sett hele veien, men ikke motsvarelsen i teksten som skal balansere det hele ut, og har kommet fram til at forvirringen jeg ikke ser poenget med er det motsvarelsen dere ser, som det manglende "mellomledd". Uten denne motsvarelsen får hestene veldig liten hensikt og ingenting av diktet får noe å si av betydning - for meg... Altså var diktet nokså bortkastet - på meg... På arrogant AS-vis har jeg igjen iskaldt beskåret vekk noe jeg ikke trenger, eliminert en distraksjon (andres forvirring), men en erfaring rikere innen diktanalyse. Så tusen takk til alle som her har bidratt i debatten og tilført både diktet og meg noe... ;-)
Dersom noen føler seg støtt er det helt ok å si i fra, for jeg regner med det kan skje når jeg avfeier noe som for andre er vakkert og gir mening.

Det er jo så kjempefint at vi er forskjellige, og det har jeg presisert i flere tråder her, jeg har opplevd det mange ganger selv at noe som andre synes er helt fantastisk ikke gir meg noen ting! Så du har overhodet ikke støtt noen! Stå på, og ha en fortsatt fin dag:-)

Takk, takk, det er vanskelig med dikt, for gjenspeiler mange ganger sinnstemningen som man er i, og derfor gir noen dikt mer til andre noen ganger. Flott dikt, og nå har jeg lyttet til sangen noen ganger, nydelig,,,,,,
God swinge dag til deg;-)

Det stod nok ikke som "tillatt" bøyningsform i ordbøkene den gangen hun skrev diktet. Men så er det da heldigvis bare lærere, skoleelever/studenter og offentlig ansatte som trenger å holde seg strengt til normert skriftspråk.

Det har muligens blitt tillatt senere, men da debatten fant sted var det ikke det... da er det for meg feil en gang for alle...

Vi har alle våre kjepphester når det gjelder språk. Jeg skriver verken "mere" eller "fler" sjøl, men lar andre få gjøre det av hjertens lyst.

Hva synes du forresten om "Ut og stjæle hester" som tittel?

Jeg har ikke kjepphester. Jeg enten liker eller misliker. Er jeg likegyldig er det verst av alt... :-P

Dialekt. Sånn de snakker i Groruddalen.

"mere" er også dialekt.

Kanskje det, men ikke min.

Det ser ut til at mere har blitt tillatt igjen.
http://riksmalsforbundet.no/qa_faqs/er-bade-mer-og-mere-korrekte-skrivemater-hva-er-opphavet/

Slik jeg leser diktet, er hestene sentrale nettopp fordi de inspirerer diktets jeg-person til å være tilstede i en opplevelse, og ta den inn med alle sansene, og la opplevelesen være akkurat som den er, uten å forkludre den for mye med tanken. Noe jeg-personen opplever om en enorm befrielse.

Aha. Jeg finner ingen motsvarelse til hestene. Du leser den befrielsen mellom linjene, som en motvekt til teksten, mens jeg ikke ser hvorfor man skal befris fra noe som helst...

Det er da ingen grunn til å beklage at du har en annen smak og at dette diktet ikke rører ved noen strenger hos deg.

Jeg leser ikke mye poesi selv, for jeg synes det aller meste som skrives er for sært og utilgjengelig. Dette diktet derimot, er ett av de ytterst få diktene som bokstavelig talt krøp under huden på meg allerede første gang jeg leste det (som pensum på Litteraturvitenskapstudiet), og som jeg leser av og til når ønsker å fremkalle visse stemninger og følelser.

Jeg ønsker ikke å begi meg ut på noen diktanalyse her, for de få diktene som virkelig betyr noe for meg vil jeg helst ikke tenke i stykker. Jeg er litt redd for å redusere diktet til et sett virkemidler og sånn sett ødelegge noe av "magien" jeg opplever når jeg leser det (om det er mulig å "analysere i hjel" et dikt, er en helt annen diskusjon, som eventuelt kan tas opp i en annen tråd).

Men jeg vil kort og godt fremheve hvordan dette diktet - kun ved hjelp av noen ord - klarer å vekke til live en sanselighet og en sterk følelse av samhørighet med naturen. Jeg føler meg rett og slett mer levende etter å ha lest dette diktet. Det kan sammenlignes med hvordan det kan oppleves å komme inn etter en en lang tur i regnet: forfrisket, renset og med et litt klarere blikk på verden.

Da skal du heller ikke plukke på det... ;)

Diktet er også et av de vakreste jeg vet. Jeg er ikke god på å tolke dikt, på skolen skydde jeg de oppgavene som pesten. Men slik jeg enkelt tolker det her, så ønsker dikteren å kunne tømme seg for alt som gjør vondt, finne roen og være mer tilstede i øyeblikket slik hester er så gode på.

For et nydelig dikt, tusen takk for at du delte det:-)

Enig. Du vet vel at Vamp, fra Haugesund, har satt melodi til denne og synger helt vidunderlig fint.

Så ikke innlegget ditt før nå, og da ble jeg glad!! Du kan tro at jeg har gransket hjernen i noen minutter nå for å finne ut hvor jeg hadde hørt det diktet før, så takk til deg, du "reddet" antakelig de siste hjernecellene mine;-)

Nei, det visste jeg faktisk ikke, så tusen takk for info! Det MÅ jo være bra det!