Bokelskere.no

Om jeg falt, var det fordi jeg gikk. Og å gå er bryet verdt, selv om man faller.

Det er mulig at jeg gjentar meg selv, men jeg velger disse linjene fra Eduardo Galeano's Stories of Almost Everyone til de av dere som ikke har lest noe av ham, men som sannsynligvis har kjennskap til hans kollega fra Portugal.

Pessoa's Persons

He was one, he was many, he was everyone, he was no one.

Fernando Pessoa, sad bureaucrat, prisoner of the clock, solitary author of love letters never sent, carried an insane asylum around inside himself.

Of the denizens, we know their names, the dates and even hours of their births, their astrological signs weights, and heights.

And their works, because they were all poets.

Alberto Caeiro, pagan, mocker of metaphysics and other intellectual acrobatics that refuse life to concepts ,wrote burps.

Ricardo Reis, monarchist, Hellenist, child of classical culture, who was born several times and had several astrological signs, wrote constructions.

Alvaro de Campos, engineer from Glasgow, vanguardist, who studied energy and feared losing his zest for life, wrote sensations.

Bernardo Soares, master of paradox, prose poet, scholar, who claimed to be an unwilling aide in some library, wrote contradictions.

And Antonio Mora, psychiatrist and nutcase, interned at Cascais, wrote lucubrations and locobrations.

Pessoa also wrote. When the others slept.

Eduardo Galeano Interessant artikkel fra theguardian.com

Lettere beskjemmet må jeg innrømme at navnet Galeano forbinder jeg ingenting med – jeg skal ta en rekognoseringstur på Wikipedia, men jeg antar at du har et forhold til dette forfatterskapet, Marit? Vil du dele med deg? (For i Grenland deler man med seg, nemlig, akkurat som i Sverige, skjønner dere som ikke har hjemstavn på de kanter!)

Jeg som trodde at det var bare jeg som hadde sovet i timene, så bra å høre!!;-)

Jeg er like beskjemmet sjøl. Det eneste jeg har å dele med meg er at jeg skulket unna den boka "alle" burde ha lest den gangen Latinamerika var "hot stuff" for oppegående samfunnsborgere. Siden har Galeano etter sigende sparket både til høyre og venstre og i øst og vest, men jeg har kun registrert at han har levd, og falt, og gått videre. Og at han nå er død.

Det finns så mycket saker man skulle sagt och gjort - och det är så väldigt litet man gjorde ...

Eg kjenner berre ei av bøkene hans, Fotball i sol og skygge. Ein serie små historier og anekdoter om fotball og fotballspelaar, ein stor del av dei frå Sør-Amerika. Ei av historiene har festa seg ekstra godt i minnet; ein godt voksen journalist møter ein enno godt voksnare fotballspelar på eit supermarked i Agentina. Tomta supermarkedet ligg på var tidlegare ei fotballbane. Dei kjem i snakk, og den gamle spelaren kjem spontant på å vise journalisten korleis det gjekk til då han skåra eit av dei mest berømte måla sine. Mellom hyllereolar, handlevogner, matvarer og kundar gjenskapar han hendinga på same staden som for fleire tiår sidan, sender den fiktive ballen i mål som var ved der kassaapparata er, strekker armane i veret og mottek applaus frå dei handlande. Vakkert.

Enig. Denne boka kjøpte jeg til en kjæreste for lenge siden. Jeg streifet rundt i boka, men kom aldri i gang med den, ville husket dette øyeblikket om jeg hadde lest det.

Skulle du ha tilgang på boka enno så er det side 137.
Og for den som har norsk IP-adresse så kan ein også lese den på Nasjonalbiblioteket

Nei, har ikke det, men jeg tror at grunnen til at den ble kjøpt i første omgang, var kombinasjonen av fotballglede, poetisk språk og at den ble anbefalt av enten D. Solstad, J. Michelet eller K. Fløgstad i en avis for lenge siden. Det jeg leste om E. Galeano i går, fristet i alle fall til mer. Det slo meg at fotballfans finnes i mange slags former.