Bokelskere.no

Leseperiode:
Mandag 23. mars - søndag 19. april

Boken består av to deler.
Det er ønskelig at vi bruker ca. to uker på hver del, dvs. at vi skriver innlegg for del 2
etter påske (fra 6. april).
Start gjerne innlegget med å opplyse om hvilket kapittel i romanen innlegget omhandler.
Kapitlene er nummerert fortløpende gjennom boka, så det er i grunnen unødvendig å skrive hvilken del av romanen du refererer til.

Lykke til med lesing og diskusjon.

LESESIRKELENS HOVEDTRÅD
LESESIRKEL 14/15. Valg av Nn3

Jeg grubler stadig over denne boken og det må man jo si er et kvalitetsstempel.

Det jeg syntes er vanskelig med denne historien er at forfatteren gir oss så lite bakgrunnsinformasjon om hovedpersonene. Ofte er det jo slik at fortiden kan gi oss en forståelse over nåtiden, men her har vi få holdepunkter og det kan til tider være vanskelig å forstå fult ut hvorfor moren handler som hun gjør.

Jeg husker godt en episode i boken hvor vi får et lite innblikk i morens fortid.
Det er når hun filmer i bryllupet og får en kommentar som gjør at hun må gå på do for å samle seg litt. Da gir forfatteren oss noen interessante tanker fra moren:

Jeg så på hendene mine mens jeg satt og tisset, lurte på hvordan det kunne ha seg at jeg fremdeles, etter alle disse årene, føler meg like utrygg i meg selv som da jeg var femten. Den eneste forskjellen var at tenåringen nå levde i en femti år gammel damekropp med slapp og merket hud, og selv om det ofte var tenåringen i meg som tok over og styrte tankene, ble ordene som kom ut, filtrert gjennom kroppen. Det kunne lure noen hver.

Selv om jeg er mamma til en gutt i 20 årene og ikke kjenner meg igjen i situasjonene i boken så var dette en fascinerende historie som ble godt fortalt.

Glad for at jeg har lest denne boken og ser nå frem til oppstart av ny bok sammen med dere.

Det hadde vært ustyrteleg morosamt dersom det skulle vise seg at det er mora til Dag Johan som har skrive råteksta til boka, og at han sjølv berre har redigert den.

Jeg stusser litt over at det at Haugeruds jeg-person er en kvinne, får så stor oppmerksomhet. Dette har vært oppe flere ganger, så innlegget er ikke spesielt til deg, Jostein.

Det finnes da flust av mannlige forfattere som har kvinnelige jeg-personer eller hovedpersoner. Fra nyere tid, Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen og Påskeparaden av Richard Yates. I Chaim Potoks Davitas harpe er jeg-personen jenta Davita, så troverdig og gripende. Og tenk bare på alle Ibsens kvinner!

Pussig nok kommer jeg ikke like lett på forfatterinner med mannlige jeg-personer og hovedpersoner.

Er det konstellasjonen mor-sønn som er så touchy?

Kvinnelige forfattere som skriver mannlige hovedpersoner; noen klassikere: Ethan Frome (Edith Wharton)....Mary Shelley's Frankenstein.... Nyere tid: Wolf Hall (Hillary Mantel)... What I loved (Siri Hustvedt).... The Goldfinch (Donna Tartt)... Gone Girl (Gillian Flynn)... Room (Emma Donoghue).... Og tenk på alle de som sluker historiene om Konrad Sejer (Karin Fossum)...

The Easter Parade av Richard Yates er for øvrig en av mine favorittromaner (kvinnelige hovedpersoner).

Jeg har også stusset litt over det, Lillevi. Det finnes massevis av eksempler, også på det motsatte: En del av de store krim-damene har mannlig hovedperson; i farta kommer jeg på Wexford, Dalgliesh, Lynley, Isaksen, Sejer ...
Men Scout er vel ei jente?

Og jeg som håpet at jeg hadde fjernet fadesen før noen så den :-)))

"Det er morosamt" hvor forskjellig vi tenker. Jeg sitter med en følelse av at vi kan ha lest en halvbiografisk roman, der forfatteren skriver om seg selv og sin egen mor, litt i Knausgårds ånd.

I begynnelsen av kapittel 6, øverst på s 88 kommer jeg-personen med en tanke, som får meg til å stusse:

Du burde legges inn, tenkte jeg. Ringe noen å si at du ikke orker mer.

Jeg tolker denne tanken som at hun tidligere har vært innlagt. Hva tenker dere?

Har levert boka på biblioteket, så jeg har ikke tilgang til hele teksten. I hvilken sammenheng er det hun tenker dette? Ut fra det du siterer, er det ikke sikkert at hun tidligere har vært innlagt. Hadde det derimot stått noe sånt som:
"Du burde legges inn på nytt" (?)

To avsnitt over:

Sønnen min skal filme i bryllupet til Elisabeths datter, tenkte jeg. Det var det som plaget meg. Jeg hadde tenkt på det hele helgen, uten å komme lenger i tankerekken enn til denne ene formuleringen: Sønnen min skal filme i bryllupet til Elisabets datter. Som jo i seg selv var helt uproblematisk, men for meg var så vanskelig å svelge at jeg ikke visste hvordan jeg kunne forsone meg med det.

En av mange overreaksjoner.

Og det er vel ingen umiddelbar tanke hos de fleste som sliter litt at; "jeg burde bli lagt inn". Tanken er vel mer nærliggende, hvis det har skjedd før, tenker jeg.

Eg tenkte på ingen måte at ho kunne vere tidlegare innlagd (formodentleg for psykiske vanskar), men ser at det lesast slik. Men på den andre sida ser eg ikkje utsagn som at "jeg burde bli lagt inn" som uvanleg når ein på ein sjølvironisk måte evaluerer sin eigen situasjon.

Jeg tolket dette utsagnet på samme måte som deg, Jostein. Jeg oppfatter at moren, midt oppi all sin følelse av underlegenhet og ensomhet, har en viss selvironi. Uten at jeg finner flere eksempler i farten, synes jeg det går som en undertone i mange av hennes refleksjoner. Selvironien som en overlevingsstrategi. Det er kanskje her morens styrke ligger?

Moren er på mange måter irriterende selvhøytidelig. Og så blir hun med på homseklubb og dragshow. Er ikke det et forsonende trekk? Et uttrykk for hvor sammensatt hun er. Hun ønsker å komme sønnen i møte, og tar seg selv ikke mer høytidelig enn at hun blir med på disse, for henne, så aparte evenementene.

Jeg har ikke deltatt i felleslesningen, men fulgt litt med i denne tråden fra sidelinjen, og dere har gitt meg lyst til å lese boken! Såvidt jeg kan se, er det ingen i tråden som har nevnt forfatteren Dag Johan Haugeruds film-meritter - og de kan kanskje også kaste litt lys over forfatterskapet?

Her er et intervju med filmregissøren Haugerud om "lang-kortfilmen" Det er meg du vil ha -
men han har også sanket Amandapriser (ja, hele tre!: beste filmmanus, beste regi og beste norske kinofilm) for sin langfilmdebut "Som du ser meg" - der var vel alle hovedrollene fylt av kvinnelige skuespillere. Her er en artikkel om Haugerud og om langfilmen på filmnettstedet Rushprint.

Det kan synes som om det er tematiske koblinger mellom filmene hans og i alle fall denne boken? (Og slektskap mellom titlene også, synes nå jeg.)

ETA: og jeg så lenger nede i tråden at det leses Maigret i boken? I "Som du ser meg" heter en av hovedpersonene Grete Maigret, ser jeg av ovennevnte artikkel.... ;)

Jeg har en liten notis (med link) om forfatteren som filmskaper langt ned i denne tråden.
Var litt vanskelig å finne blant alle innleggene i en lang tråd.
Men den er der.

Hvordan tolker dere tittelen på boka?
Og hva får dere ut av omslagsbildet?

Når jeg ser på omslagsbilde så ser jeg i front moren i boken. Som den anonyme personen hun føler seg som ser vi henne uten ansikt. Rundt henne er det folk som klapper og det blir for meg et bilde på hvordan hun skulle ønske at folk kunne anerkjenne henne.

I boken blir vi jo kjent med en usikker kvinne som ikke er helt fornøyd med hvordan livet hennes er.

Tittelen på boka underbygger dette syntes jeg. Moren tenker på hva hun betyr for sønnen sin, hun er opptatt av hvordan folk oppfatter henne og hun virker ensom. At hun har tanker om hva som er hennes rolle og hva hun betyr for andre er nok noe hun reflekterer over.

Vel dette er mine tanker når jeg vurderer omslagsbilde og tittelen på boka. Syntes forøvrig at både omslagsbildet og tittelen er flott og passende.

En fin tolkning, og nå i dag tenker jeg at tittelen kan passe på alle de fire fremtredende karakterene i boka: moren, sønnen, Irene og Linn. De sliter alle med å føle seg betydningsfulle i andres øyne.

Bilde på framsiden av omslaget synes jeg virker som et bilde på usikkerhet, personen vil være anonym, liker ikke denne oppmerksomheten. Det kan også være bilde på at moren vet at det ikke var hun som "laget" filmen. Hun hadde filmet, men det var sønnen som "klippet" kom med et ferdigprodukt, så derfor er hun tilbaketrukket og kjenner litt på samvittigheten, Synes også de andre menneskene på bilde viser skepsis, men de ser på henne, og det er kanskje da moren føler at hun endelig blir sett, og at det er dette jeg vil bety!

Det er nok moren tror jeg, det ser ut som om personen har kjole, ser leggene stikker frem.
Det som er litt interessant er oppslagstavlen på baksiden av boken, de oppslagene er ikke tilfeldige! Ett er om yoga og et om pianotimer, altså noe som moren var ute etter, noe nytt, forandring i livet. Men den mest interessante er den om foreldre kommunikasjon, noe som kaller seg familielabdagene. www.famlab.no. Lurer på om det eksisterer, skal prøve å sjekke det ut.
Godt spørsmål gretemor, veldig gøy med bildetolkninger, akkurat som tekster, kommer an på øyet som ser !

Enig, mangel på/ dårlig kommunikasjon er et gjennomgangstema.

Sannelig eksisterer de,"kursene gir kunnskap, praktiske råd, inspirasjon og ideer til arbeidet med å skape best mulig kjemi i familien.
Absolutt noe for moren! Dessverre må jeg si at jeg synes omslaget er bedre enn boken;-)

Jeg opplever tittelen som et spørsmål og at hovedpersonen er redd for å ikke bety noe. At hun er redd for å være anonym... Det syns jeg bildet på forsiden viser også. Vi ser bare hendene til en ansiktsløs person i forgrunnen.

Jeg støtter deg på tankene dine, først trodde jeg den ansiktsløse var sønnen, men jeg tror heller du har rett.

Gode spørsmål gretemor. Tittelen er jeg veldig usikker på, men jeg føler den henspeiler seg på moren i boka. Hun er kontaktsøkende, får bevis på at hun får til ting hun ikke hadde ant (filmen) hun får faktisk også til en god kommunikasjon med Linn. Hun får til noe, hun betyr noe, og det tror jeg hun skjønner selv av det jeg kan huske fra boka.
Bokas omslag, vel, den ser jeg på som noe sort - hvitt i overført betydning. Er det forholdet til sønnen som er enten eller, sort - hvitt, godt - dårlig? Er det en scene fra bryllupet, fra filmen mon tro?

At tittelen henspeiler på moren, tror jeg også. Hun er veldig opptatt av hva hun betyr, ikke bare for andre, men også i egne øyne, tenker jeg.
Den ansiktsløse personen på omslaget trodde jeg først var sønnen, hendene ser kanskje litt mandige ut, og kvinnen som sitter og klapper, er muligens moren, men det er ikke godt å si, nå er jeg usikker. Forfatteren har ønsket å si noe med både tittelen og bildet, det er jeg sikker på.

Dersom ein ser på strømpene til personen som stend, så er ikkje "mandig" det første som slår meg.

Så fann eg ut at det stend på omslaget, på bakerste klaffe, at omslagsbiletet er basert på eit fotografi av fotografen Witold Krassowski. Polsk, har eg funne ut. Eg har søkt litt etter originalbiletet, men har ikkje funne det enno.

Åkkesom, etter kvart så har eg kome til at eg oppfattar omslagsbiletet som ein illustrasjon på korleis mora ser ting igjennom søkaren på kameraet. I brudlaupa ho filmar så finn ho det mykje meir interessant å søke opp subtile detaljar i forsamlinga heller enn å fokusere på brudeparet. Slik er det også med omslagsbiletet, fotografen har kappa hovudet av det som trulig er hovudpersonen i scena, og fokuserer heller på forsamlinga som applauderer vedkomande.

Tittelen veit eg ikkje heilt kva eg skal meine om enno, men det ser ut for at det meste av det eg alt har tenkt om den har kome med i kommentarane ovanfor.

Eg har forresten nokre kapittel att av boka. Er eg den einaste som ikkje er ferdig?

Jeg har en bibliotekutgave, hvor en del av omslaget er klippet bort, deriblant strømpene.

Jeg klarte ikke å legge fra meg boka, så leste den ferdig før påske. Har tygd litt på den en stund nå og har lest kommentarene som er skrevet her. Jeg syns boka var svært god på den måten at den engasjerte meg veldig, jeg ble trist og irritert opptil flere ganger. Det er en bok som det gjorde litt vondt å lese rett og slett. En tankevekkende bok om mellommenneskelige forhold og hvor vanskelig kommunikasjon kan være. Nå sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.... Hva ligger bak, hva er det forfatteren ikke forteller, hvor er faren og hvordan går det videre.......??? Det er enn bok jeg aldri ville ha lest hadde det ikke vært for lesesirkelen og forfatteren var helt ukjent for meg før han kom opp her. Jeg er veldig glad for å ha lest den og syns det er fint at den får litt oppmerksomhet, det fortjener den:-)

Jeg antar at det er ei god bok jeg har lest, siden jeg stadig fant noe å gruble på mens jeg leste. Fremdeles grubler jeg. Forfatteren beskriver et forhold mellom en navnløs mor og hennes sønn, og et parallelt forhold mellom en navngitt mor og hennes datter (Irene og Linn). Noen vesentlige bakgrunnsopplysninger gir han oss ikke. Har det noen gang vært fedre inne i disse to hjemmene, eller har mødrene (den ene eller begge) alltid vært aleine med barna og stort sett holdt seg inne i "boblene" sine? Har det skjedd noe tidligere i oppveksten som har utløst denne tafattheten hos mødrene?

Begge barna er avvikere på forskjellig vis. Jeg-personen ser på overflaten ut til å akseptere sønnens homofili, mens Irene - også på overflaten - stikker hodet i sanden når det gjelder datterens spiseforstyrrelser. Skjuler de sine egentlige følelser for hverandre (og for leserne)?

Den eneste erfaringen jeg har når det gjelder mor-barn-forhold, er at jeg har vært datter sjøl. Og i en periode var jeg svært så bestemt på at foreldre ikke skulle blande seg for mye inn i barnas voksenliv. Måten jeg-personen i denne romanen syr puter under armene på sønnen sin, gir meg en ekkel følelse. Gutten er voksen, han skryter av jobben sin og gir inntrykk av å være vel bevandret i filmfaget, men så snart han bakker ut på avtalen om bryllupsfilming, stiller mor opp. Trasser angst og tafatthet og ukyndighet og gjør jobben.

Hva er det med denne moren jeg ikke får til å stemme? Hun har en forholdsvis ansvarsfull stilling der hun stadig møter folk. Hun er såpass reservert overfor sine medmennesker at hun knapt nok veksler noen ord med naboen. Men å kjøre bil til Oslo for å møte sønnen er greit. Parkere midt i byen er greit. Og i lett vinrus er det også greit å gå på homsebar med sønnen og kameratene.

Dette dragshow-besøket virker forresten nokså planlagt i mine øyne. Der dukker kameratene opp som bestilt og får med seg både mor og sønn på vorspiel og forestilling. Er det sønnen som vil vise mor noe? For eksempel at det er hun som må løsrive seg, og ikke han? Aner vi mot slutten av boka at hun faktisk er i ferd med å slå seg ut av boblen?

Jeg ser at noen mener det er spesielt at en mannlig forfatter skriver så bra fra en kvinnelig synsvinkel. Tja -. Forfatteren er sønn av en mor. Mange barn, både sønner og døtre, sanser ganske mye av det som rører seg under overflaten hos foreldrene gjennom en uendelig lang barndom. Noen setter ord på det i moden alder, og Haugerud har vært dyktig med ordvalget. Språket i romanen er prikkfritt så langt jeg har vært i stand til å se, og velsignet fritt for klisjeer og patos.

Men terningkast? Jeg ser det litt an, tror jeg.

Vel å skrive mi vurdering her, sidan eg er svært enig i det du skriv...er også enig med fleire av dei andre, kanskje spesielt med Karin Jensen.
Det er nokre dagar sidan eg fullførte, og gemalen leverte den tilbake til biblioteket. Har vore forhindra for å skrive mi meining før no.
Eg likte boka, spesielt det språklege. Likevel så vart eg både irritert og provosert over den tafatte mora. Det som kanskje irriterte meg mest, var alle repetisjonane av kor usikker og handlingslamma ho var, synest det fekk litt for mykje fokus, vart litt lei av å lese om det.

Eg sat med nokre spørsmål til meg sjølv då boka var ferdiglesen, ma så trur eg ikkje eg oppfatta kva som var "bodskapen", kva forfattaren eigentleg ville sei, anna enn at det var for mykje usagt mellom personane, og at det får konsekvensar??
Trur kanskje at det ikkje er ei bok eg kjem til å huske lenge, dessverre.

Usikkerhet, er det ordet jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, alle er det. og det går utover deres hverdag.
Interessante og samtidig irriterende personer fra begynnelse til slutt. Det var noe spesielt med de alle sammen, de hadde både sympatiske og usympatiske trekk.
Under lesingen ble det for min del kanskje litt vel mye de usympatiske trekkene som fikk dominerende og det fikk meg til tider å bli ergelig på adferden deres.

Moren, litt innelukket, usikker og tafatt i mange situasjoner, samtidig hadde hun mange relevante ønsker og meninger inni seg, men klarte ikke alltid å gjennomføre sine tanker og ønsker. Hele tiden nervøs for at sønnen ikke skulle like det hun sa eller gjorde, hun ble jo helt nervøs og ofte lei seg pga hans verbale stikk.
Hun var den som fikk mest sympati hos meg :)

Sønnen, voksen og egoistisk til tusen, likegyldig spesielt ovenfor moren. Lite moden og ikke ansvarsbevisst, usympatisk og ufin kritisk ovenfor morens valg. (Ikke rart moren ble redd og nervøs for sønnen)Ville gjøre seg bedre enn han var og ta æren fra moren, da tenker jeg på den videoen "han" laget, det var toppen.

Både Irene og Linn hadde virkelig sitt å stri med, og begge hadde store vansker med å snakke åpent om de vanskelighetene de sto ovenfor.
Usikkerheten disse menneskene hadde ble på en måte overført til meg som leser for jeg vet ikke hvor jeg har boka. Ble virkelig engasjert i personene, og gjorde meg opp mine meninger om deres valg.
Kjempebra at forfatteren klarer å få meg som leser engasjert slik at jeg kan se de for meg. Veldig glad for å ha fått lest den.
Jeg har gitt boka en firer, og det er en sterk en.

Jeg leste ut boken mye raskere enn jeg trodde, både fordi det gikk så bra med min operasjon, og fordi boken var så medrivende. Jeg skrev en omtale her.

Jeg er for så vidt ikke uenig i Kristins beskrivelse av personene. Men jeg opplever deres væremåte (spesielt morens og sønnens) mer som utslag av hjelpeløshet og sårbarhet enn at de er usympatiske. (Og som jeg har vært inne på før, jeg synes en bok kan være drivende god uavhengig av om karakterene er sympatiske eller usympatiske.)

Jeg leser dette som en bok om løsrivelse mellom mor og sønn, det kunne ha vært mor og datter. De to har åpenbart levd alene, noen far nevnes aldri, og har utviklet et tett forhold. Moren har få (ingen?) andre som står henne nær, og løsrivelsen blir spesielt vanskelig og kronglete. Jeg oppfatter ikke at det ligger noe «for intimt» eller «usunt» bak det anstrengte forholdet mellom dem. Heller ikke tillegger jeg sønnens homofili stor betydning. Tvert i mot oppfatter jeg det befriende at en av karakterene er homofil, uten at det gjøres noe stort nummer ut av det.

Synes det er interessant at vi har såpass ulike vurderinger av boken. Jeg har imidlertid lurt på om jeg i den første begeistringen var litt for snill da jeg ga terningkast 6. Vurderer å justere ned til 5.

PS.: Oi, nå så jeg omtalen til Mariann - og jeg må virkelig si at vurderingene spriker! Spent på flere reaksjoner etter hvert som de kommer.

Det er det som gjør det hele så spesielt, hvordan man tolker en bok, og hva en bok gir en.
Spennende omtale du hadde Lillevi, flott gjennomført, men jeg kjente meg ikke igjen i de flotte ordene! Men det er som jeg her nevnt før, det er nok mye med hvilken sinnstemning man er i og om forventningene man har. Akkurat denne gangen hadde jeg igrunnen ingen forventninger, hadde aldri hørt om forfatteren før, så jeg begynte lesingen med åpent sinn! Men det gikk ikke lang tid før det begynte å "skurre", og irritasjonen vokste, da var i grunnen dommen satt.
Jeg har nok et ulikt syn enn de fleste til tider, ta feks **Hundreåringen", den synes vel de fleste var kjempemorsom,mens jeg syntes at den var utrolig kjedelig! Så mine omtaler aviker nok i fra flertallet, men jeg må jo være ærlig og si hva jeg mener!
Så bra at operasjonen din gikk bra forresten:-)

Jeg er nok enig med deg i beskrivelsen av de som sårbare og hjelpeløse (spesielt moren), og usympatisk var nok kanskje ikke helt riktig beskrivelse av de fra min side. Det var da ment i situasjonene mellom moren og Irene, og mellom sønnen og moren. Jeg stusset litt på at vi ikke fikk noe kjennskap til faren/mannen i huset, da dette kanskje ville bidratt til å bli bedre kjent også med sønn/mor? Og jeg følte ofte at moren var alene/ensom, i og med at det ikke virker som hun har noen andre fortrolige å snakke med.

Jeg er helt enig med deg i at det er befriende med en homofil karakter, men jeg føler at morens oppførsel mot sønnen delvis blir litt klønete på grunn av dette. Men opplever samtidig at hun har en aksept for dette, og at hun viser dette ved å interessere seg for kjærlighetslivet hans, og det at hun ble med guttene på drag show. Det synes jeg var litt kult, samtidig som det var litt snedig hele den byturen :) Og med "for intimt" tenkte jeg mest på at sønnen sprader rundt i boksershorts og skifter foran moren, og jeg synes det er litt snedig at han mener moren helt fint kunne ligget i hans brukte sengetøy, når hun ikke fant noe rent. For meg føles disse tingene feil når han er godt voksen, men jeg mener ikke at det er usunt, bare noe som for meg ikke ville føltes naturlig i min familie.

Jeg var nær ved å gi boken terningkast 5, men endte til slutt opp med 4 - litt under tvil altså. Jeg leste også nettopp omtalen til Marianne, og synes det er spennende at det spriker :)

Det er slike småting som dette som gjorde at det "skurret" for meg, småting som viste at forfatteren ikke klarte å sette seg inn i denne "kvinnerollen". Jeg har tre sønner,20, 22 og 29 år, ingen av dem kunnet hatt "spradet" rundt i bokseren foran meg! Og jeg anser meg som en nokså normal mor i femtiårene!;-)

Enig med deg. I starten tenkte jeg at "jo visst, dette kunne godt vært skrevet av en kvinne", men så var det sånne småting underveis, som jeg ikke fikk helt til å stemme. Men jeg synes likevel det var mye som var veldig godt skrevet også, og tenkte ellers ikke så over forfatterens kjønn.

Bokomtalen din kjente jeg meg også litt igjen i som leser av boka. Når det gjelder det med mørket, så er jeg kjempemørkredd selv, så sånn sett forståelig og gjenkjennbart for meg, men jeg skjønte ikke helt meningen med å ha det med, når det ikke ble gjort mer ut av det. Hadde det vært meg ville jeg løpt alt jeg kunne mot veien, og hadde nok fortalt naboen min alt om dette om jeg fikk skyss :) Jeg hadde ventet at hun skulle ringe sønnen for å fortelle om opplevelsen også, så når det ikke skjedde noe mer rundt det, så ble det bare en spenning i boka der og da som fort ebba ut. Men det følte jeg kanskje var en del av problemet til moren, at hun ikke hadde noen nære å ringe og fortelle ting til. Og akkurat det synes jeg var veldig trist.

Ja, jeg var også inne på tanken om at nå skjer det et eller annet, noe som kanskje ha kunnet "reddet,forandret" forholdet til sønnen, da hadde det vært en mening med å gjøre så mye ut av det!

Min kommentar ang. intimt og usunt var ikke rettet mot disse tingene du beskriver her. Er likevel enig med deg - dette ville ikke ha føltes naturlig i min familie heller.
Men jeg mener at jeg tidlig i tråden så noen antydninger/spekulasjoner om det kunne ha vært mer intimt enn som så mellom mor og sønn. Nå finner jeg det ikke i farten (kan ikke sitte å finlese alt på nytt, noen innlegg er dessuten slettet). Mulig jeg tar helt feil.

Skjønner, da forstår jeg nok mer hva du tenker :) Jeg kan ikke huske å ha fått inntrykk av noe usunt eller for intimt jeg heller, annet enn det nevnte.
Likte for øvrig bokomtalen din veldig godt. Vurderte å nevne det med omsorgen sønnen viste moren når det kom til klær jeg også. Han ønsket jo at moren skulle ta seg godt ut, og har jo også lagt merke til fasongen hennes og vet hvilken størrelse og hva slags snitt hun kler. Denne siden ved sønnen er vel den jeg likte best.

Ble ferdig med boka for et par dager siden, og er litt usikker på hva jeg synes om den. Jeg synes boka er lettlest og har et godt driv men kanskje tidvis litt kjedelig. Jeg må si jeg ikke liker verken moren eller sønnen i denne boka spesielt godt. Moren plumper ut med ting uten å tenke seg om, spesielt overfor sønnen sin og Irene, to personer som kanskje er ekstra sårbare for hennes kommentarer? Irene har jo mer enn nok å stri med, med en datter som sliter med anoreksi. Jeg savner en bedre dialog mellom de to, siden det jo virker som om de kjenner hverandre noe mer enn som bare kollegaer. Tenker dette fordi jeg-personen i boka kjenner Linn såpass godt.

Overfor sønnen synes jeg hun er masete og knotete i måten hun snakker med han på. Og her kunne jeg godt ha tenkt meg å visst mer om forholdet deres fra tidligere, for å bedre kunne forstå hvorfor kommunikasjonen virker tung og anstrengt. Mulig jeg tar feil her altså, men moren kom vel med en litt brå kommentar når han fortalte henne at han var homofil? Jeg finner ikke igjen siden hvor jeg tror jeg leste dette.. Ellers i boken føler jeg jo hun virkelig prøver å bli kjent med sønnen, men at hun samtidig kvier seg litt for å bli bedre kjent med han? Synes for øvrig kameraten hans, Christoffer, var ekkel mot jeg-personen når han viste henne de bildene av sønnen hennes.. Og tidvis synes jeg forholdet mellom mor og sønn er for intimt, i forhold til kommunikasjonen mellom de ellers.

Reaksjonen til moren når hun ser bryllupsvideoen synes jeg også er litt dum. Hun har klart å fange opp flotte reaksjoner og scener fra bryllupet, men jeg mener samtidig hun bør forstå hva som er forventet av en bryllupsvideo, og at materialet hun har filmet ikke samsvarer med dette? Det virker som om hun er veldig sta og lite mottakelig for kritikk når hun først har bestemt seg for noe. Samtidig er jo sønnen veldig lite interessert i å høre hva moren mener når det gjelder filming. Likevel blir resultatet de skaper sammen noe veldig bra - det er fascinerende!

Sønnen er egentlig et lite mysterium for meg, for han bytter veldig mellom å være hyggelig med moren og å være uinteressert og bortskjemt. Handlingen mot slutten overrasker meg derfor ikke, i forhold til det inntrykket jeg har fått av han underveis. Personen jeg likte best, Linn, kunne jeg godt tenkt meg å lese mer om. Synes hun er for viktig til ikke å være mer involvert i boken.
Helge synes jeg heller ikke virker spesielt sympatisk, og jeg lurer litt på hva som er greia med han.

Sjelden jeg leser en bok hvor det er så mange karakterer jeg ikke liker, samtidig som jeg sitter igjen med å like boken ganske godt :) Mulig jeg er helt på jordet her, men dette er følelsene jeg sitter igjen med - foreløpig i alle fall :)

Kapittel 15; mora legg inn ISBN-nummerert 82-05-35808-7 i biblioteksdatabasen. Eg måtte berre sjekke, det er til romanen Gjøre godt av Trude Marstein. Både boka og forfattaren er ukjende for meg.

Er denne boka tilfeldig plassert her av forfattaren, eller skal valet av bok seie noko om livet til mora i forteljinga? Dersom nokon av felleslesarane har lest "Gjøre godt" hadde det vært moro med synspunkt på dette.

I starten av kapittel 17, som er minst ein dag etter handlinga i kapittel 15, driv framleis mora med å registrere boka "Gjøre godt", denne gangen er det tittelen som er nemnt. Dette får meg til å tru at forfattaren her på ein litt skjult måte peikar på nølinga og somlinga i det mora tek seg til med. Ho kjem liksom ingen veg med nokon ting.

Eller er bodskapet rett og slett at det er ein veldig langsom prosess for henne å "gjere godt"?

Har snart lest hele boka.
Lettlest, godt driv i handlingen.
Spennende personer. Linn er et interessant bekjentskap.
Er litt usikker på hvordan jeg skal vurdere romanen. Har lite å sammenligne med, ettersom jeg for det meste leser eldre litteratur.
Kan Hva jeg betyr bli en klassiker?
Nei.

Jeg har heller ingen følelse av at denne boka blir en klassiker, selv om den er god. Tosomheten mellom mor og sønn er klam og alt for tett til å være sunn, og da tenker jeg ikke først og fremst på at han vandrer rundt i boxer. De har jo ingen ting å snakke om, og samværet virker så preget av en historie vi ikke kjenner, og en mor som virker hjelpeløs i mange ulike sosiale relasjoner, ikke bare i morsrollen. Sønnen fremstår som litt kostbar, som om man må gjøre seg fortjent til hans selskap. Det har nok sammenheng med hans oppvekst. Livet er nok sunnere med søsken, eller andre som kan komme mellom de to og gi dem litt pusterom. Som han kameraten; antropologen, eller fotografen, eller naboen. Jeg har mest sympati med sønnen, og det er på grunn av hennes reaksjoner når han kommer ut av skapet, og når han har "ødelagt" eller stjålet hennes film fra bryllupet. Herregud; få deg et liv, tenkte jeg da. Fordi man blir rausere da, når man slipper å tenke så mye på hva andre har sagt og gjort, hva en selv har sagt og gjort, og så videre. Her er vel kjernen til at boka ikke får en sekser av meg, og heller ikke aspirerer til klassikerstatus. Men den er god.

Er nettopp ferdig med del 1. Eg sakna Linn i store delar av den første halvdelen av boka (lurer jo på koreis det gjeng med ho), før ho dukka opp att heilt på tampen. Skal eg tolke kommentaren din som at ho har ein mer framtredande rolle i del 2, eller?

I min alder er ikke korttidshukommelsen noe å skryte av. Så jeg er ikke helt sikker på hvor framtredende Linn er i de to delene av boka.
I del 2 utvikler forholdet mellom Linn og jeg-personen seg videre, og forfatteren skildrer den unge jenta på en fin måte, både gjennom direkte beskrivelse og gjennom hovedpersonens tanker om og samtaler med Linn.

Kapittel 11: Mora ser eit bilete av to alvorlege menn hand i hand i ein åker, med ein høygaffel, og synest det var eit morosamt bilete. Eg forstod med ein gang, før sonen forklarte det, at det måtte vere ein variasjon over motivet i dette maleriet,

American Gothic (sjølv om eg ikkje hugsa namnet), og tykte også at det var ein morosam vri.

Men det blir etter kvart klart at mora ikkje kjenner til det opphavelege maleriet, og då er det litt mindre klart for meg kvifor ho tykte det var morosamt. Enno rarare tykkjer eg det er at sonen, som kjenner det opphavelege maleriet, IKKJE synest det er morosamt. Merkelege folk, desse to, eg forstår meg ikkje heilt på dei.

Forresten så har eg prøvd å google fotografiet som skildrast i boka, men har så langt ikkje klart å finne noko som passar heilt. Er det nokon som veit om biletet faktisk finnest, eller om det er eit produkt av Haugerud sin fantasi?

American Gotich ble malt av Grant Wood i 1930 - og er dermed ikke et produkt av Haugeruds fantasi. :)

Har lest et par kapitler av del 2.
Venter med kommentarer til etter påske.
I mellomtiden skal jeg lese litt i en annen bok jeg lånte på biblioteket:
En pocket med tre romaner om Maigret (av George Simenon).
Passer godt siden det er påske (krim) og siden Maigret er nevnt i "Hva jeg betyr"

God påske :-))

På loppemarked idag fant jeg en pocket med 3 bøker om Maigret: Peter fra Latvia, Avdøde herr Gallet og Kjørekaren på Providence. Den måtte jeg bare ha:-)

Jeg har også tatt påskeferie fra boken, men skulle gjerne ha fortsatt lesingen. Liker boken godt, men vil jo gjerne lese den sammen med dere så derfor har jeg finne meg en ulest bok fra hylla. Boken jeg leser nå er Salamanderkrigen av Karel Capek.
Morsomt at du som vår hovedperson i boken leser om Maigret. Du må fortelle hva du syntest om de bøkene.

God påske til deg også.

Da har jeg lest Hodet til en mann (La tête d'un homme).
Veldig bra. Fine miljøskildringer (Paris). Spennende.
Og Maigret er minst like glup som Poirot og Holmes.

Takk for tilbakemelding. Så bra at det var en leseverdig bok og gøy at jeg nå vet litt mer om en for meg ukjent forfatter.

Det er ganske påskestille i tråden her no, ja. Sjølv les eg eit kapittel no og då, har passe progresjon i forhold til å bli ferdig med del 1 litt før påska er over.

Karel Čapek stend på lista mi over forfattarar eg skal lese noko av i løpet av dei nærmaste åra. Salamanderkrigen. R.U.R og Krakatit er bøkene eg har i tankane. Har du lest noko anna av han enn Salamanderkrigen?

Denne forfatteren er ny for meg. Boken kom jeg over i bruktbutikken og ser i ettertid at den har fått høye terningkast og gode bokanmeldelser. Alltid spennende med nye forfattere så jeg gleder meg til å lese denne. Får jo ekstra forventninger til den når du sier at den står på leselisten din.

'Krakatit' droppet jeg ut av, fortelleren ble opplevd som
monoman og intenst nevrotisk - etter det jeg kan huske.
Det var vel akkurat det trekket som skulle være treffende
portrettering da, men jeg finner skikkelser som bare er
sånn moderat grensegale, mer interessante.
(Hvem vil mene mer om det?)

Eg har også fått med meg at Krakatit skal vere ganske spesiell, brukaren "Michaela" på Goodreads seier det slik:

"The first twenty pages or so is like reading how "Scream" by Edward Munch feels like. And then it gets weirder and more confusing."

Vi får sjå, eg kjem nok til å prøve-lese litt før eg eventuelt bestemmer meg for å lese den. Og den er uansett på 3.-plass over bøkene eg har i tankane, så det er slett ikkje sikkert at eg nokon gong kjem dit.

Syntes faktisk litt synd på denne mammaen som strever så med sitt forhold til sønnen.

I sin streben etter sønnens anerkjennelse og oppmerksomhet kommuniserer hun ofte sine tanker og ideer galt ut. Hun er en dame som ofte snakker før hun tenker samtidig som hun alt for ofte kommer med synspunkter som hun nok burde ha holdt for seg selv.
Til tross for sine skarpe kommentarer så virker det som hun er veldig usikker og redd for å ikke gjøre ting riktig.
Ikke rart sønnen blir litt oppgitt innimellom, men han kunne godt ha vært mer overbærende og følsom ovenfor moren sin.

Bokens historie så langt viser at kommuniksjon mellom mennesker kan være vanskelig, vondt, sårende og ha rom for mye misforståelser.

Kan det stemme at jeg har sett en film bassert på denne boka? Er det laget det? Høres så veldig kjent ut da jeg leser omtalene, men tror ikke jeg har lest boka!

La akkurat boka fra meg, ferdig lest. Det er synd at den har gått under radaren til så mange bokelskere i så lang tid, og det er fint at den nå får oppmerksomhet. Den som foreslo boka har gitt oss en gave. Jeg likte den veldig godt, og det er så godt observert hvordan kommunikasjon skjer både i oss og mellom oss. Bildet av mor og sønn vil bli mer nyansert etter hvert, det kan jeg vel si uten å røpe for mye. Det er et interessant etisk/moralsk dilemma her, og et dilemma er ikke et dilemma om det fantes ett riktig svar. Dessuten er jeg personlig begeistret for at kvinner i og etter overgangsalderen er hovedpersoner i et slikt drama.

Kapittel 2 opplevede eg som ein liten nedtur, og var redd det skulle setje standarden for resten av boka. Eg tenker spesielt på den dårlege stemninga mellom mor og son, som eg tykte blei oppkonstruert og lite truverdig. Heldigvis tok boka seg veldig opp i det neste kapittelet, og ved halvlest første del så er eg nøgd med valet.

Apropos kapittel 2, så er der jo ei skildring av ein diskusjon i ein lesesirkel. Det fekk meg til å lure på: Når vi er ein lesesirkel som les ei bok om ein lesesirkel, er vi då ein meta-lesesirkel?

Javisst, du befinner deg snart i dypet av en rekursjonsbrønn
der lesesirkler leser om lesesirkler, som leser om ....
prøv CTRL ALT DELETE, hvem vet om du kommer ut i dagslyset
på nivå null igjen, ever...

Noen burde skrive et Jan Erik Vold-dikt om opplevelsen.

Tenkte akkurat det samme som deg etter å ha lest andre kapittel. Følte at samtalene mellom mor og sønn var lite troverdige, men dette har heldigvis endret seg.
Er nå ferdig med kapittel 10 og liker boken svært godt.

Er heilt enig! Eg vart nesten provosert av den bortskjemde guten, på veremåten hans overfor ei usikker mor med dårleg sjølvkjensle, ei mor som verka sjølvutslettande og nesten litt redd sonen sin? Kan verke oppkonstruert, ja.
Forholdet mellom mor Irene og dotter Linn er heller ikkje det beste - og det same kan ein vel sei om forholdet mellom dei to søstrene Irene og Elisabeth...
Alt i alt verkar det anstrengt og usikkert mellom dei fleste eg har møtt til no i boka. Den einaste som verkar bestemt og handlekraftig er kanskje Elisabeth....
Og så er det videokameraet - det spelar ei større og større rolle, ser det ut til. Eg skal til på kap 7

Dag Johan Haugerud er også filmskaper

Litt på sidelinjen, men jeg ble nysgjerrig på boken som vår hovedperson leser.

Boken, Maigret og mannen uten hode, blir stadig nevnt og siden jeg aldri hadde hørt om den så måtte jeg sjekke om det var en reell bok.

Romanen var ekte nok og er skrevet av belgiske Georges Simenon. I følge wikipedia er han særlig kjent for sine Maigret-bøker. Han har skrevet 75 romaner og 28 noveller om Maigret og i tillegg minst 117 romaner og 134 noveller.
Maigret historiene forøvrig kriminalfortellinger.
Jeg har aldri lest eller hørt om forfatteren, men imponert over hans store produksjon.

Noen som husker serien om Maigret som gikk på NRK for mange herrens år siden
(var den fransk eller engelsk?)?
Jeg husker at jeg så på den, men husker ikke noe av handlingen.

Meiner å kjenne att namnet, men kan ikkje påstå å hugse den.

Nei, kanskje du er for ung.
Som skrevet står: "for mange herrens år siden".

Kanskje ... men "mange herrens år siden" er i klasse med "manns minne", og etter mine erfaringar vil eg anslå "manns minne" til å vere omlag 2-3 år.

Maigret-bøkene og filmatiseringen var stor i sin tid. Hører med til klassikerne innen sjangeren. Pappa pleide å lese bøkene og se på Maigret på tv :-)

Er filmatisert som serier både på fransk og engelsk med ulike skuespillere. Ligger mye på youtube. Flere av de franske versjonene har engelsk teksting.

Skal sjekke opp på youtube med tid og stunder.
Takk for info.

Jeg har lest første del av en utrolig fascinerende bok, og jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg lar meg imponere over at det er en mannlig forfatter, noe som har gitt mye oppmerksomhet her inne, men jeg prøver å stenge det ute slik at fortellingen ikke forstyrres av unødvendige tankespring om hvordan forfatteren klarer å utrykke tanker og følelser til en kvinne så utrolig godt. Jeg synes teksten flyter med et godt driv, som en stokk i en stille elv, bestemt men rolig. I tillegg er alt så personlig utleverende uten at det ødelegger hovedpersonens karakter. Jeg opplever et inspirerende møte med en totalt fremmed forfatter, som helt klart fortjener mer oppmerksomhet.

Bare et lite språkspørsmål..... Ser at forfatteren skriver at hun

slengte bagen over skulderen
jeg hengte opp plakaten.

heter det ikke slang og hang?

Hun slengte bagen over skulderen / bagen slang på skulderen hennes.
Hun hengte opp plakaten / plakaten hang på oppslagstavlen.

Forfatteren har sine ord i behold :-)

Der er jeg enig.
Har nok glemt mye av skolegrammatikken, men tror det har noe å gjøre med sterke og svake verb, samt transitive vs. intransitive verb.

Hm, jeg ville skrevet hun slang bagen over skulderen og hang opp plakaten.... Er det feil? Eller kan det være valgfritt?

Dette er ikke valgfritt. Det avhenger om verbet er knyttet til et direkte eller indirekte objekt.

Språkrådet har svar på det meste.

Tusen takk:-) Da lærte jeg noe nytt i dag også.

Kanskje 'slang' og 'hang' brukes i talemålet i enkelte dialekter.
Lurer på om det er forskjell på bokmål og nynorsk (skriftspråk) når det gjelder disse verbene.
Noen som har peiling?

Ja, slag og hang brukes nok som talemåte flere steder. Det er det jeg er vant til å høre og å bruke, jeg må ha sovet i timen om sterke og svake verb......

Har lest noen av de siste innleggene, og siterer litt kryptisk fra fotballterminologien.

"Ikke ta mannen, ta ballen".

Lesesirkelen er ment å være et forum for å diskusjon om bøker, forfattere og andre litterære emner. Og jeg håper vi er enige om at det er helt legitimt å være uenig. Og enig. Enig?

Enig ja:-)

Jeg er enig med deg, ihvertfall.

Har lest 80 sider og liker veldig godt forfatteres skrivestil med lange setninger og mange kommaer.
Jeg liker også måten Haugerud lar oss bli kjent med hovedpersonen i boken på. Det har allerede vært flere gode beskrivelser på hvordan hun tenker.
Blant annet når hun står foran oppslagstavlen på butikken og leser på reklameplakatene som er hengt opp og tenker:

Jeg kunne ikke forestille meg det engang, å begynne på et kurs. Det ville være som å gi etter for et nederlag, en erkjennelse av at jeg ikke hadde lyktes med å skape nok mening selv, og at jeg, i likhet med alle andre, ble nødt til å prøve italiensk, vinsmaking eller tango, for å døyve disse uformulerte symptomene som jeg delte med så mange andre.

Hva syntes dere om navnet på sangkoret? Jeg smilte veldig når jeg hørte det het Kor-i-Ander. Det var veldig oppfinnsomt.

Jeg ville ha vært overbevist om at boken var skrevet av en kvinnelig forfatter om jeg ikke på forhånd viste at Haugerud var en mann.

Helt enig med det du skriver her. Både om språket og at jeg ville trodd det var en kvinne som hadde skrevet det hvis jeg ikke visste at det var en mann. Syns jeg blir godt kjent med hovedpersonen og omgivelsene gjennom forfatterens skrivestil, det er så man nesten kan kjenne på følelsene her. Og det er mange følelser! Jeg gråt nesten da hun tenkte på hvordan hun utbrøt Å nei, da sønnen fortalte at han var homofil.

ADVARSEL!
Les ikke bokomtalen på denne bokens side! Der røper en bokelsker (slettet bruker), uten noen form for spoiler, det som ser ut til å være et svært viktig poeng i boken. Knurr.

Jeg angrer, at jeg aldri lærer :-(

Jeg har allerede lest ca. 100 sider av romanen. Til og med kapittel 6.

Det er nesten utrolig at ei bok med såpass trivielt og minimalistisk innhold kan være så spennende og ha et sånt driv. Om jeg ikke hadde visst at forfatteren var av hankjønn (f.eks. pseudonym), hadde jeg nok vært ganske sikker på at boken var skrevet av en kvinnelig forfatter. Hva mener dere kvinnelige lesere? Kjenner dere dere igjen?

Det virker som at et videokamera har én av hovedrollene.

Og hovudrolleinnehavaren er eit Panasonic NV-GS280.

I følge denne sida blei det lansert i 2006. Boka kom ut i 2011, og det stend at kameraet hadde vært ubrukt i 3-4 år. Dette tek eg som ein indkasjon på at forfattaren la historia til notida, dvs rundt 2010.

Det som forvirrar meg litt er at folk ikkje har mobiltelefonar (i alle fall ikkje i dei 3 første kaptila). Fram til eg sjekka ut kameramodellen, trudde eg at historia var lagt til seint 1980 eller tidleg 1990-tal.

Bruker han denne kameramodellen rett og slett av latskap, fordi han kanskje kjenner den ut og inn. Boken er full av tekniske detaljer.

Og på siste sida av kapittel 16 ser eg for første gang at nokon har mobiltelefon.

Kapittel 17 åpnar med at det er fredag 13. desember. Denne datoen hadde vi i år 2002 og 2013. 2002 er utelukka med denne kameramodellen. Dermed kan ein slutte at anten er handlinga lagt eit par-tre år fram i tid då forfattaren skreiv den, eller så har han dikta opp datoen utan å tenke så nøye på kva for år det er.

Wow, du er utrolig observant, noe som kommer oss andre til gode! Det er slike til man tar "for god fisk", jeg er kanskje litt naiv , stoler for mye på forfatteren, kommer nok framover til å sjekke ut litt mer, ihvertfall når jeg synes at det er relevant for innholdet!

Om jeg noen gang skulle skrive en bok så kommer du til å få tilbud om å rense den for feilskjær!

Uff da. Ikke utilgivelig, men litt slurvete, må man vel kunne si.

Det var ikkje meint som kritikk av forfattaren, det er jo på ingen måte forbudt å dikte opp ein dato.

Det var heller meint som ein kommentar til meg sjølv i "prosjektet" mitt med å plassere historia i tid.

Synes det er kjekt at du sjekker ut slike ting. Selv lurte jeg veldig på hva slags kamera det var snakk om, og da er det moro å se bilde av det. Hadde jo vært veldig gøy da, om alt viste seg å stemme når det gjelder tekniske duppeditter, årstall og datoer ;) Føler det hadde vært mer en ekstra piff, enn at det er kritikkverdig at det ikke er helt korrekt.
På samme måte synes jeg det er utrolig gøy at ISBN-nummeret som nevnes i boka faktisk finnes i biblioteksdatabasen. Det at du påpeker slike detaljer er noe av det jeg synes er gøy med å være med i denne lesesirkelen, for jeg tenker ofte ikke over slikte ting når jeg leser :)

Men etter kapittel 23 bør det vere rimeleg klart kva for årstal forfattaren har lagt handlinga til. Mora og Linn ser på kongen sin nyttårstale på TV, og i lista over sitatkjelder bakerst i boka er det gjort greie for at det var frå nyttårstalen i 2006. Så då, så.

Jeg er et notorisk petimeter, og blir litt overgitt over sånne unøyaktigheter. Sjøl oppdaget jeg ikke disse tidsknaggene som historien er hengt på i hytt og vær, men synes generelt at seriøse forfattere burde sjekke fakta litt nærmere når de skriver. To av hendelsene burde vært greie å tidfeste, selv for amatører (fredag den 13. og kongens tale) - og siden forfatteren er filmskaper, burde han vel ha oversikt over kameramodeller også. Slurv eller dikterisk frihet?

Dersom det hadde vært ein dokumentar hadde det jo vært slurv. Men dette er ein roman, og det er detaljar som er uvesentlege for handlinga. Som nevnt tidlegare, det ligg frå mi side ingen kritikk av forfattaren ved desse observasjonane.

Hvilket betyr at det blir litt krøll med tanke på kameramodellen, hvis den også kom ut i 2006, og hadde stått ubrukt 3-4 år. Litt synd det da, men ikke noe som har betydning for vurderinga mi av boka. Hadde vært en ren bonus om alt var gjennomtenkt ;)

Jeg er enig i at jeg ville trodd at det var en kvinne som hadde skrevet denne hvis jeg ikke hadde visst at det var en mann. Han skriver svært godt, personlig og litt intimt. Boka fenger veldig til tross for at handlingen er, som du sier, triviell og minimalistisk. Men om jeg kjenner meg igjen? Nei, jeg gjør ikke egentlig det....vel kanskje i noe, dette med å tenke litt for mye... Tolke og grunne i møter med andre. Det syns jeg er godt beskrevet. Men jeg tror nok at hovedpersonen og jeg ikke er så like. Jeg merker at jeg blir litt irritert på henne faktisk. Irritert over at hun ikke kan være ærlig med sønnen sin og si det hun mener. Det er jo av sine egne man skal høre det!?! Ja ja, vi er forskjellige alle mann. Sønnen finner jeg foreløpig litt ufordragelig, spent på om vi får vite mer om bakgrunnen deres, kanskje det er en grunn til at han er sånn.

Jeg kjenner meg ihvertfall godt igjen med den "overbeskyttende" oppdragelsen for sønnen, det er kanskje ganske typisk mor/sønn forhold. Jeg har to døtre og tre sønner, og merker at jeg bekymrer meg mer for mine sønners ve og vel enn mine døtre. Spesielt etter at de alle tre ikke bor hjemme "fast" lenger. Det blir endel spørsmål om både kosthold, og vanlig hushold i de ukentlige telefonsamtalene! Og skjult i denne overdrevne omsorgen er nok "frykten" for tanken om at ho mor når som helst kan bli erstattet med en langt viktigere kvinne i deres liv. Så det er nok stadig også en bekreftelse om hva jeg betyr!!

Bare et nysgjerrig spørsmål hvis det er lov, kan du si hvor mange vi er i denne omgangen?

Godmorgon! No er også eg omsider i gang med "Hva jeg betyr". Ser at det kan bli interessant, trur skepsisen min vert gjort til skamme!
Når det gjeld tal på lesarar, så finn ein det ganske lett ved å trykke på Finn bøker, og deretter Bøker som leses nå.
Dei aller fleste som les, trykker på "Leser" når dei er i gang med boka, men ikkje alle, ser eg...
Såg at det no er 9 registrerte, men er sikker på at det iallfall er 10.

Ha ein god dag vidare til deg og alle andre lesarar- kos deg med boka di!

Takk for nyttige opplysninger! Jeg har lest boka og dermed trykket "har lest", så kanskje det er meg som er nr 10. Kjempegod dag ønskes til deg også:-)

Nei, dessverre.
Men hvis alle som er med på denne felleslesingen, går til denne tråden og registrerer seg, kan vi få et slags svar på spørsmålet ditt.
Så jeg oppfordrer alle deltakerne til å gjøre det.

Kapittel 1: Eg veit ikkje om dette er den same boka (omslaget stemmer ikkje), men det finnert i det minste ei bok som heiter Five hundred self-portraits

Og eg veit heller ikkje som eg har funne rette sjølvportretta, men her er i allefall eit av Paul Klee

og eit anna av Egon Schiele

der begge to stemmer omtrentleg med skildringa som er gitt i boka.

Begge to er forøvrig heilt ukjende kunstnarar for meg.

Jeg kjenner Egon Schieles malerier. Var faktisk på Leopold Museum i Wien for bare noen uker siden og så permanentutstillingen med mange av hans arbeider. Den østerrikske maleren ble født i 1890 og døde av spanskesyken i 1918, bare 28 år gammel. Norske Wikipedia har en ganske omfattende artikkel om ham, dersom du vil vite mer :-)

Eg likte godt anslaget i boka. Det vesle stykket som kjem som innleiing før kapittel 1 samanfattar på ein framifrå måte motsetnaden mellom foreldre som vil delta i barna sitt liv, og barna som kjenner trang til å frigjere seg frå foreldra sine. Eg seier det ein gang til: Framifrå.

Takk for tilliten som medisinsk rådgiver, Rolf!

Ja, jeg stusset også over morens anbefaling om sprøyter med vitamin B 12. Vitamin B 12-mangel skyldes mangel på et spesielt protein i magesekken, intrinsic factor. Dette proteinet er nødvendig for at tarmen skal suge opp B 12 fra kosten. En person som mangler det, får pernisiøs anemi. Behandlingen er injeksjoner med B 12 ca. hver tredje måned, siden tarmen altså ikke kan suge det opp. Dagsbehovet for vitamin B 12 er lite, så en frisk person skal spise svært mangelfullt for ikke å få i seg nok.

Å anbefale en frisk person sprøyter med vitamin B 12 gir ikke mening. Det er jo mulig moren tror at sønnen mangler B 12, siden slapphet og tretthet er noen symptomer. Men jeg antar at dette skyldes uvitenhet fra forfatter og forlagskonsulenter.

Det kan jo være en indikator på at denne moren, slik vi skal lære henne å kjenne, i mange henseende er irriterende omstendelig og har "mye rart for seg" (om jeg kan si det litt sleivete ..)

Her ønsker jeg å komme med min erfaring, selv om jeg ikke er med å lese boka. B12 kan fint gies i tablettform, veganere må f.eks være obs på hva de får i seg og muligens supplere med piller. Det finnes også nese- og munnspray. Det har også blitt eksperimentert med å gi høydose B12 til de som er rammet av utmattelsessyndromet CFS/ME, med gode resultater. Også artister og idrettsmennesker får innimellom en høydose B12 om de føler seg utmattet, uten at jeg kan si noe om virkningen av det. Det er derfor ikke helt på jordet det denne moren tenker.

Min fagkunnskap er ikke helt ny, så jeg har konferert med ekspertisen.

Det er forskjell på å mangle vitamin B 12 på grunn av opptakssvikt (pernisiøs anemi) og på grunn av mangelfullt kosthold. I det første tilfellet må vitaminet injiseres med sprøyte. (Det var dette jeg skrev om i mitt første innlegg om morens anbefaling til sønnen om B 12-sprøyter.)

Vitamin B 12- svikt på grunn av mangelfullt kosthold er svært sjeldent. I så fall kan B 12 tas som tabletter. Tablettene er ikke fritt i salg, men må fås av lege. (Sprøyter er ikke et alternativ i slike tilfeller.) Spray og høydoser har hun jeg konfererte med, ikke hørt om. Hun sier videre at markedskreftene er sterke for å få folk til å kjøpe noe de egentlig ikke trenger, og som kan ha lite virksomt stoff. Dette er nok et område med flere motstridende og sterke meninger :-)

Hvordan morens anbefaling er å tolke, er ikke godt å si. Kanskje er hun orientert mot alternativ behandling? Kanskje har hun bare hørt at B 12 skal være bra, uten å vite så mye om det? Opptatt av sønnens ve og vel er hun i alle fall!

Så fint at du sjekket det opp, da blir vi alle litt klokere. Veganere er veldig utsatt da de ikke spiser noen form for animalske produkter. Min erfaring kommer fra egen B12-mangel (mest sannsynlig opptakssvikt) der jeg fikk den klassiske 1 mg sprøyte hver 3. måned-planen. Jeg har også brukt høydoser i ME-behandling der man skal ha en sprøyte med 2 mg hver uke. B12 er derfor noe jeg har satt meg litt inn i det, men jeg er selvfølgelig langt fra noen fagperson. Sprayen vet jeg lite om, men den er visstnok ikke like effektiv og anbefales ikke om man har en mangel. Det er et legemiddel, men det er kanskje ikke tilgjengelig i Norge.

Uten å ha lest om moren eller boken så heller jeg mot at hun har hørt at man kan bli slapp og tiltaksløs om man mangler B12. Det er jo ikke uvanlig at vi får med oss litt her og litt der og dermed skaper våre egne teorier. Det høres ut som en mor som vil sin sønns beste, men som kanskje er en smule i overkant.

enda mer erfaring:
Høydose-terapi med vitaminer er interessant,
det finnes omfattende erfaringer -
som ofte henvises til skyggen, da vitaminer ikke kan
patenteres..

Artikler og startlenker i bøttevis kan søkes hos
lege Andrew Saul ->

Saul står bak en bok i emnet på norsk:

"jeg er i ferd med å røpe noe fra handlingen".. ;)

Nå leste jeg det innledende avsnittet på nytt, og der sier moren faktisk: « Tar du vitaminer, sa jeg, fordi jeg trengte det selv; vitaminer, det var det jeg hadde å komme med. En B 12-sprøyte, godt leselys, mat. Skal ikke du også ta en B 12-sprøyte?»

Det er moren selv som trenger B 12-sprøyter! Og godt leselys, hun er jo bibliotekar. Og vi skjønner raskt at hun er glad i mat (sønnen anbefaler henne å slanke seg noen kilo). Moren overfører sine egne behov på sønnen. Dette tror jeg må være kjernen i avsnittet, og det gir en innsikt i hvorfor det kommer så galt ut mellom mor og sønn. Enda de åpenbart er svært glad i hverandre.

Takk for gode ønsker, Rolf! Det spirer i hagen min også :-)

Bare et lite obs, ikke god leselyst men godt leselys, det er vel litt forskjell?

Ok, takk. Har rettet det nå. Innholdsmessig er meningen fortsatt den samme.

Vi er i hvert fall minst to som misoppfattet dette i første omgang! Felles skjebne er felles trøst, som det heter. (Meg grep jo Mariann enda til i en sitatfeil.) Fort gjort og ingenting å være flau over.

Jeg er tilhenger av å lese både avsnitt og bøker flere ganger, nettopp fordi hver runde kan gi ny innsikt og nye perspektiver. Du har så rett når du sier at denne forfatteren må tas alvorlig. Han skriver så lekende lett at det er fristende å bare la seg rive med, slik du er inne på. Her er det antakelig mer mellom linjene om man gir seg god tid.

Tusen takk for hyggelig prat en kveldstund og for fine kommentarer om forfatteren!

Det var på ingen måte ment negativt med å gjøre deg obs på feilen din, men synes du her fremstiller det på en måte som gir uttrykk for at det var nettopp det jeg gjorde!

Må ærlig innrømme at denne formen for diskusjon som dere kjører på med blir litt sånn som ungdommer holder på med, jeg støtter deg og du støtter meg, vi står dermed ikke alene, og dermed sterkere. For meg har det alltid falt naturlig å si hva jeg mener, og heller aldri brydd meg noe om hva andre mener om meg eller ei. Og parentesen din Rolf det er jo meg det, som overvåker dere!! Nei, kan dere ikke heller kalle en spade for en spade?? Det er jo også veldig innlysende når man ser på antallet godt sagt, hvem som står på samme side. Jeg synes at det blir så smålig hele opplegget som noen få av dere ødelegger, så jeg vil ikke være med i denne omgangen, boken er lest, og skal skrive en omtale etterhvert.
Takker deg Kjell nok en gang for alt arbeidet du har, og at jeg synes at du har ledet disse felleslesningene på en saklig og flott måte!

Jeg er ikke en person som bærer nag til noen, men kan nok oppfattes som en kverulant til tider. Det skyldes mye at jeg ikke klarer å la være å holde kjeft når jeg føler at noe er urettferdig, det være seg mot meg eller andre. En god ting med det er at jeg får det ut med en gang og så er det glemt, og jeg går videre! Så Rolf unnskyldningen din er forlengs godtatt, men jeg ber deg lese gjennom innlegget av Lillevi, og svaret du kom med en gang til, kanskje du da ser hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Jeg unnskylder og både til deg og alle dere andre felleslesere fordi utviklingen ble så feil, og har vært med å bidratt til dårlig stemning.
Jeg er inne i en veldig dårlig periode med utrolige ryggsmerter, så jeg ser jo nå at jeg ikke skulle hatt deltatt på denne felleslesningen, blir så mye mer nærtagende når jeg har de periodene. Dette er ikke en unnskyldning for mine sterke ord, men kanskje en liten forklaring.
Jeg skulle virkelig ønske at du Rolf tar deg en tur på biblioteket igjen, du har så mye bra å bidra med, og som Ingunn sa, vi trenger din stemme. For min egen del er boken ferdig lest, og jeg føler at jeg ikke har noe mere å kommentere enn en bokomtale som jeg skal skrive. Akkurat når jeg har disse smerteperiodene må jeg ha en litteratur som kanskje gir meg litt mer enn denne boka. Så Rolf vær så snill og "kom tilbake", jeg vil føle enorm lettelse hvis du gjør det. Og hvis du ikke orker å oppsøke biblioteket igjen, så sender jeg deg så gjerne mitt eksemplar!!!
Håper du ikke grubler for mye på dette slik at du får deg en god kveld og natt, for det ønsker jeg deg virkelig!! En klem er til og med sendt fra Feda, hvis du ser den så håper jeg at du tar vel imot den:-)

Siden min parentes har vært medvirkende til å utløse alt dette, vil jeg bare si: Den var på ingen måte ment som noen kritikk av deg, Mariann! Snarere tvert imot, en ironisering over meg selv som hverken klarte å lese eller uttrykke meg korrekt. Åpenbart klønete formulert, og det beklager jeg.

Som sagt no bad feelings:-) Jeg overreagerte nok litt! Klem er sendt til deg også!!

Flott at du sier ifra Mariann, det er viktig! På den måten gir du også Rolf muligheten til å forklare seg så dere kan oppklare misforståelser.
Synes det er tøft av deg å forklare grunnen til at du reagerer som du gjør, det er det ikke alle som ville gjort. Ønsker deg god bedring med ryggen!

Jeg satte virkelig pris på svar fra deg, og jeg vet at du forstår meg, siden du selv er syk. Og da føler kanskje du også at det verste som skjer i en dårlig periode er når andre synes synd på deg, da føler jeg meg ydmyket og bitteliten.

Så hyggelig å høre :-) Sympati har jeg lite til overs for, men jeg tror de aller fleste mener det godt heldigvis.

God formiddag.

Siden dette er et åpent forum, tillater jeg meg å bryte inn i "samtalen".
Og da bare for å si at jeg ser på lesesirkelen som en hyggelig klubb av bokelskere som vil lese og lære noe sammen, uten at det blir for alvorlig og "pirkete". Heftig og velment diskusjon er både lærerik og underholdende.

For å si det med Rolv Wesenlund (boktittel?):
"Livet er ikke bare en lek, det er også en dans på roser".

Vårlig sol fra skyfri himmel, men bare et par plussgrader i skyggen. Og østavind.

Enig. Formaningen om godt leselys og alt det andre som bare plopper ut av munnen før man tenker seg om. Det kan bli litt deilig å lese om noen som er så kulturelt lik en selv og mange andre, på samme tid og sted i livet og verden. I neste øyeblikk angrer jeg på den formuleringen, fordi "Mønsteret rakner" og "Gösta Berling" har angått meg, selv om de foregikk et annet sted og en annen tid. Det gjenstår å se hvor mye denne likhetsfaktoren spiller inn.

Enig. Et flott anslag som ga meg lyst til å lese videre, noe jeg også har gjort.
Må bare innrømme at jeg tyvstartet for noen dager siden, og har allerede lest de første fire kapitlene.
Jeg liker boka godt så langt, med andre ord: forventningene etter å ha lest det korte avsnittet før 1. kapittel, er innfridd. Har blitt presentert for og lært (litt) å kjenne flere interessante karakterer.
Men har jeg lest for fort og ukonsentrert? Hva heter jeg-fortelleren?

Tja ... Dagny Johanne, kanskje?

Jeg åpnet bokpakken akkurat nå, leste det lille anslaget, og dette grep meg. Som leser og mor til voksne barn. Måtte legge boken kontant bort for ikke å foregripe begivenhetene, enda en gang. Enig Jostein - treffende og framifrå!