Bokelskere.no

Kunsten å elske en muslim
Et dyptpløyende og rasjonelt oppgjør med islam.

SHABANA REHMAN
sre@dagbladet.no

Hvorfor jeg ikke er muslim

Forfatter: Warraq, Ibn
Forlag: (Humanist)

• Og her finner du resten av anmeldelsene.

BOK: Vel overstått ramadan og feiring av Id-al-fitr, venner. Med festkledd familie og nydelig mat, som glir rett inn i den norske førjulsfeiringen.

Kyllingen er fordøyd, chaien er drukket, konfekten er spist, og gavene er delt ut. Og nå kan jeg ta fram boka «Hvorfor jeg ikke er muslim» av Ibn Warraq - uten å ødelegge min egen muslimske julefølelse. For selv de religionskritiske er myke nok til å delta i fellesskapets gleder, selv om de måtte uttrykke seg som en feststemt religiøs feiring.

DET SÅKALTE
«Forum mot Islamisering» har den siste tida vært i fokus fordi et av medlemmene deres, som i tillegg er islam-student, har fått sine kritiske innspill i den akademiske nettdebatten sensurert. I tillegg ble også hennes tips om Ibn Warraqs bok fjernet.

Dette har ført til en heftig prinsipiell debatt i Universitas. Professor og islam-ekspert Kari Vogt støtter sensureringen (!), med den begrunnelse at «Islam-studenten har tippet over fra saklig kritikk til hissig og usaklig argumentasjon».

OM ISLAM-KRITIKERNE
skal sammenliknes med feminister, så er «Forum mot islamisering» å regne som hardcore-avdelingen av Ottar. De ser rødt uansett, og nyansene og sensitiviteten overfor uskyldig og harmløs religiøsitet mangler. Hjemmesidene deres er ikke noe annet enn en oppramsing av offerporno, nøye utvalgt for å rette søkelyset spesielt mot muslimer, og dermed rettferdiggjøre deres sekteriske opphisselse over religiøs fundamentalisme.

Men boka «Hvorfor jeg ikke er muslim» er det ingen grunn til å sensurere vekk fra et kritisk akademisk forum. Snarere tvert imot er det et overgrep mot den frie tenkningen, og ikke minst den vitenskapelige ånd, som de bejubler så sterkt der oppe på Universitetet.

Ibn Warraq er ikke forfatterens virkelige navn. Han er født inn i en muslimsk familie og er vokst opp i et muslimsk land, men i dag er han ateist og humanist.

«Hvorfor jeg ikke er muslim» kan bli for humanismen hva Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn» ble for feminismen. Dette er nemlig et grundig, dyptgående og rasjonelt oppgjør med islam, med en imponerende og gjennomgående bruk av kildehenvisninger som Karsten Alnæs burde misunne.

MEN I MOTSETNING TIL
det flotte arbeidet Alnæs gjorde ved å skrive en lesevennlig tekst, er Ibn Warraqs bok tunglest - og til tider gørr kjedelig. Likevel finnes det så utrolig mye spennende, opprørende og opplysende i denne boka at du ikke bør delta i en islamdebatt før du har lest den.

Det er to former for religionskritikk: Den ene er sprunget ut av omsorg for mennesket og dets framtid. Den andre er sprunget ut av hat mot ei gruppe mennesker og deres måte å leve på.

Denne boka hører til i den første kategorien. Den har en sterk integritet, nettopp fordi den tar historisk-kritisk vitenskap på alvor. Islam er lillebroren som har vokst seg stor, men den er likevel lillebroren til jødedommen og kristendommen.

SOM SJALU STOREBRØDRE
ville disse to kvele fusjonisten og nytenkeren som geipet dem midt i ansiktet. Opprøreren som ville framstå som mer human, mer rettferdig, mer sann enn sine storebrødre, og som i dag, pga. av sin kompromissløse verving av nye medlemmer, består av jordas unge.

De fleste muslimer i dag er nemlig barn og unge - som ikke har valgt det selv. De er født inn i en religion som ikke aksepterer frafall. Derfor er rasisme - og hat mot muslimer i sin alminnelighet - et overgrep mot uskyldige mennesker. Men det er like mye et overgrep å ikke innføre den kritiske tenkningens verden for dem som er unge. Religionskritikk kan aldri bli rasisme.

Klodens framtid er avhengig av at det rettes kritikk mot religionene.

Vi trenger bare å åpne ei hvilken som helst avis for å forstå det: Det er tvingende nødvendig å rette søkelyset mot religionens nådeløse undertrykking av det frie, kritiske, selvstendige mennesket. Dette er den eneste mulighet hvis de unge generasjonene ikke skal ramle i den samme lydighetsfellen som deres forfedre sitter fast i. Jeg mener det er gode sjanser til å lykkes.

«HVORFOR JEG IKKE ER
muslim» er nemlig sterkt kritisk til både jødedommen og kristendommen, i tillegg til islam. Selvsagt.

Når Koranen bygger så sterkt som den gjør på referanser fra jødisk og kristen (og førkristen) mytologi og historie, og ved en rekke anledninger anerkjenner og respekterer denne, er det umulig å forlange at islam blir mer selvkritisk uten at alle verdensreligionene får lyskasterne på seg.

Dette klarer Ibn Warraq på en strålende rasjonell og realistisk måte. Han slår et slag for den logisk rasjonelle tenkning, maner til empati og etisk samvittighet, og viser eksempler på hvor galt det beviselig går når mennesker blir oppdratt til å bøye seg for autoritære religiøse dogmer, og legge sin egen tenkning og samvittighet til side.

DET STERKESTE EKSEMPLET
er skildringen av hvordan et spedbarn, født utenfor ekteskap, blir steinet til døde av en mobb. Dommen var bare en erklæring fra et religiøst overhode.

Religiøse overhoders maktsyke blir avkledd, og hellige madonnaer blir kastet på bålet - i opplysningens og humanismens tjeneste.

Dette blir gjort med kildekritisk klarsyn i forhold til Koranen, men også i møte med praksis, tolkninger og kulturelle tradisjoner. Jeg syns nesten synd på de fromme gudfryktige menneskene, når jeg tenker på at de kan lese dette og våkne fra et dypt mørke til et brennende flomlys. Et kritisk flomlys, som viser hvor nakne og sårbare de er i det religiøse dogmatiske paradiset.

BOKA PISKER VÅR
samvittighet gang på gang, den er nesten for tøff å lese selv for en så religionskritisk anmelder som undertegnede.

Boka gjør at man nesten blir oppgitt over menneskenes naive og sterke instinktive behov for en høyere kraft, en kraft som kan ta hele ledelsen fra dem og vise vei, og gi dem håp og kjærlighet.

Slik sett banker denne utgivelsen alle årets krig&terror-bøker, alle lettvinte anti-Bush-bøker, og all Midtøsten-synsing. For denne forfatterens intensjon er å vise kjærlighet til mennesker.

Ta ballen, ikke muslimene.

Lars Gule, som har skrevet forord til denne boka, skal ha takk for at han på en til tider overordentlig bra måte makter dette.

Publisert mandag 01.12.2003 kl. 05:05, oppdatert 10:36