Schalansky leverer flotte historier og anekdoter til kvar av dei 50 øyane i denne boka. Stort sett overbevisande fortalt. Men for Bjørnøya glepp det med ein av detaljane:
" ... dampskipet Strauss ankommer Sørhamna på Bjørnøya klokken to om morgenen 30. juni 1908. Ombord er syv fuglekikkere [...] Hans Freiherr von Berlepsch, grunnleggeren av Fuglebeskyttelsen, står på dekk. [.... ]Taust står han og lytter i mørket, ..."
Høyrt om midnattsol, Schalansky?
Viser 9 svar.
Jeg leste boka i fjor, og kjøpte den på Mammutsalg i år. Mange rare øyer langt utafor folkeskikken. Til og med Langtvekkistan blir godt kjent i forhold.
“Stort sett overbevisande fortalt.”
Jostein - du avslører en grov tabbe fra forfatterens hånd når det gjelder Bjørnøya. Bjørnøya en juninatt er badet i lys, med mindre det er overskyet da. Men selv da er det ikke stupmørkt.
Hvordan kan du/vi da vite at forfatteren ikke begår like grove tabber når det gjelder øyer vi ikke kjenner så godt…, tabber vi ikke har forutsetninger til å avsløre...
Nei, din betimelige påpeking svekker min tillit til forfatteren. Synd, for denne boken har jeg hatt lyst til å lese.
Når ein skriv om fjerne stadar utelukkende basert på kartoppteikningar og fragmentarisk informasjon må ein nok dikte litt. Så eg les ikkje denne boka som ei rein faktabok. Eit anna døme, om Påskeøya skriv ho: "Det vokser ikke et eneste tre på denne øde ø".
Neivisst:
(bilete frå Google maps)
Jaudå, eg er klar over at øya kan ha vært heilt utan tre på eit tidspunkt og at desse som vi ser på biletet kan vere planta seinare, men likevel.
Men boka er på ingen måte nokon nedtur, og eg håper ikkje at merknadane mine er utslagsgjevande i forhold til korvidt du kjem til å lese boka. Skulle du vere i tvil, så er det mulig å bla igjennom dei første sidene på Forlaget Press sin internettstad.
Jeg leste den som en roman. Derfor tillater man at tekstene ikke trenger å ha rot i virkeligheten. Judith Schalansky kunne allikevel ha besøkt noen av disse stedene for å se hvordan de virkelig er. Det hadde spart leserne for tabber som med Bjørnøya.
Jeg må bare vedkjenne meg det - jeg er et petimeter... Fakta skal være fakta, og ikke omtrentligheter! Dine "avsløringer", Jostein førte riktignok ikke til at jeg strøk de fjerne øyene fra leselisten, men de datt laaangt nedover på listen.
Føl deg for all del ingen skyld, dette hadde jo før eller senere kommet for dagen :-)
les boka likevel for her er det mange ukjnete steder osv som til og med jeg ikke har hørt om, og jeg hadde 6 i geo på skola
For Keelingøyene s. 54 så gir Schalansky eit stemningsbilete frå Darwin sitt besøk på atollet. Men det var ei opplysning på tidslinja for historia til øya som fanga merksemda mi; stridigheiter mellom dei to første busetjarane på øya 1826-31. Eg måtte slå opp i wikipedia, og denne historia var langt saftigare enn Darwin-vitjinga..
Her er greia; skotten John Clunies-Ross svinga innom den folketome øya i 1814, og bestemte seg for å kome att seinare for å busetje seg. I mellomtida hadde ein engelskmann, Alexander Hare, flytta inn på øya saman med eit harem av 40 malay-damer. Snakkar om tiltak. Clunies-Ross blir sjølvsagt sur når han seinare dukkar opp og finn at nokon andre har tatt øya, og når sjømennene på Clunies-Ross sin båt stikk av med damene til Hare så blei vel Hare også ganske misnøgd, og det endte med at sistnevnte strauk sin kos.
Ja ja, Hare, det var nok for godt til å kunne vare.
Eg høyrde nettopp Joshua Slocum sin reiseskildring Sailing Alone Around the World frå 1899, der han mellom anna vitja Keelingøyane. I den anledning gir han ei utfyllande framstilling av konflikten mellom Ross og Hare. Det er verkeleg ei kosteleg historie.
Wow, det var skarpt observert!
Sist sett
