Bokelskere.no

God søndags morgen.

Jeg startet dagen med å lese første kapittel i ANNEN DEL av Mønsteret rakner,
altså romanens kapittel 14, og mønsteret begynner allerede å rakne for Okonkwo.

Dette kapitlet (14) er ganske sentralt for å forstå menneskene, kulturen og religionen i Nigeria på den tiden. Har jeg i alle fall en følelse av.

Jeg siterer et par avsnitt (Verdensbibliotekets utgave):

Livet hans hadde vært behersket av stor lidenskap - å bli en av herskerne i klanen. Det hadde vært selve livskilden i ham. Og han hadde nesten oppnådd det. Og så var alt sammen blitt ødelagt. Han var blitt kastet ut av klanen, som en fisk som var blitt slengt gispende opp på en tørr sandstrand. Det var åpenbart at hans personlige gud eller chi ikke var laget for store ting.. En mann kunne ikke heve seg opp over sin chi, sin bestemmelse. Det var ikke sant, det de gamle sa - at hvis en mann sa ja, så istemte chi. Her var en mann hvis chi sa nei, om han selv sa ja aldri så mye.
(s. 126 f.)

"Hør på meg, da," sa han [Uchendu] og rensket halsen. "Det er sant at et barn tilhører faren. Men når en far slår barnet sitt, løper det inn i morens hytte for å få trøst. En mann tilhører sin fars land så lenge alt er vel og livet er skjønt. Men i sorg og bitterhet finner han tilflukt i morens land. Din mor er der for å beskytte deg. Der er hun begravet. Og det er derfor vi sier at mor er den høyeste. Er det riktig at du, Okonkwo, skulle komme til din mor med dystert ansikt og nekte å ta imot trøst? Vokt deg så du ikke mishager de døde. Din plikt er å trøste dine koner og barn og føre dem hjem til din fars land om syv år. Men hvis du lar sorgen knuge deg ned og ta livet av deg, så kommer de alle sammen til å dø i landflyktighet." Han tok en lang pause.
(s. 129)

Vakkert.

Fortsatt god søndag.

Nå har jeg lest hele ANNEN DEL, og det rakner mer og mer, og ikke bare for Okonkwo.