Bokelskere.no

«Mørkets hjerte sett fra den andre sida. Lesingen gir trippelmening hvis du legger til Vanære - se på de tre mannlige heltene, hvordan de møter det totalt ukjente og må oppgi å forstå det.»

Denne interessante kommentaren til Mønsteret raknet skrev bokelsker Åse Marit Tveit for ca. fem år siden. «Mørkets hjerte sett fra den andre siden» synes jeg er en spennende tilnærming.

I Joseph Conrads Mørkets hjerte følger vi handelsmannen Kurtz på hans reise, mot slutten av 1800-tallet, oppover Kongoelven og dypt inn i Kongo. Dette er den hvite manns herjinger i Kongo.Boken var enda mer hjerteskjærende brutal ved andre gangs lesing enn ved første. (Da var spenningsmomentet «hvordan går det», borte, og brutaliteten sto naken og klar.)

I Mønsteret rakner ser vi det samme, den hvite manns brutalitet, i Nigeria, og gjennom Okonkwos og klanens øyne. Hvordan misjonærene kommer, og sakte, men sikkert, sår splid mellom klanens medlemmer og befester sin posisjon. De brutale følgene dette gradvis får for hele klanen. Som Åse Marit er inne på; vi ser det britiske Kurzt var en del av, gjennom øynene til dem som rammes.
Og begge de mannlige hovedpersonene har vansker med å forstå det som skjer.

Vanære begynte jeg på da J. M. Coetzee fikk nobelprisen, men fullførte aldri. Kanskje burde jeg det?

Interessant at "Mørkets hjerte" nevnes i denne sammenhengen. Den hadde vi på pensum i sosialantropologi. Husker jeg synes den var brutal, og det er nok en bok jeg bør lese på nytt etter hvert. I motsetning til "Mønsteret rakner" synes jeg den var litt tung å komme gjennom. Liker veldig godt måten Achebe skriver på. Det er nesten utrolig hvor godt jeg føler jeg blir kjent med både klanen som helhet og enkeltmenneskene i boka.

«Det er nesten utrolig hvor godt jeg føler jeg blir kjent med både klanen som helhet og enkeltmenneskene i boka.»

Enig! Dette er en styrke ved Mønsteret rakner. Enig også med Kjell i at den er «et stort litterært kunstverk». Nobelprisklasse!

Når det gjelder Mørkets hjerte, opplevde jeg boken svært ulikt ved første og annen gangs lesing. Første gang syntes jeg som deg, at den var krevende å komme gjennom. Andre gang, da jeg ikke behøvde å tenke på handlingsforløpet, grep innholdet i teksten meg så sterkt at jeg ikke klarte å legge den bort før jeg var ferdig. Rystende og gripende lesning, enda verre enn første gang jeg leste den. Det er vel unødvendig å si at jeg anbefaler deg å lese boken igjen.

Vil prøve å få lest En halv gul sol og Vanære.

Eg kjem til å ta fram En halv gul sol så snart vi er ferdige med Mønsteret rakner. Tør ikkje å lese dei samstundes, i tilfelle nokon av personane i dei to bøkene har liknande namn, og eg byrjar å blande saman persongalleria i dei to bøkene.

Og det var jo litt kjekt at En halv gul sol åpnar med eit sitat frå eit dikt av Chinua Achebe;

Today I see it still -
Dry, wire-thin in sun and dust of the dry months -
Headstone on tiny debris of passionate courage.

Heile diktet

Resten av Achebe-trilogien tar for seg historien fram mot uavhengigheten. Han har dessuten skrevet ei bok om hvordan han opplevde og tolket Biafra-krigen. Etter å ha lest En halv gul sol skulle jeg gjerne bli kjent med Achebes betraktninger. Dette "ballær på seg", som vi sier på mine kanter.

Det ballar fort på seg, ja. Men eg set nok mellombels på bremsene for Nigeria etter En halv gul sol. Får heller pense inn på det sporet igjen ved eit seinare høve.

Da må jeg prøve å få lest den en gang til ja. Skal sies at jeg hadde mye annet på pensum samtidig den gangen, slik at inntrykket av boken kanskje ble preget av det også ;)

Jeg har lest "En halv gul sol" og synes den var bra. På Mammut-salget nå kjøpte jeg Americanah som jeg tror er fra samme forfatter :)

Ble ferdig med "Mønsteret rakner" i ettermiddag, og skulle ønske jeg kunne lest videre om hvordan det gikk med klanen. Men det var vel første bok av en triologi, så kanskje jeg får svar på det jeg lurer på i de to andre bøkene :)

Her er et avsnitt fra Store norske leksikon:

Både i Things Fall Apart og i Arrow of God ga Achebe en skildring av
det gamle ibo-samfunnet, der mot, hardt arbeid og materiell rikdom ble
verdsatt høyt. Han viste at det også var et samfunn preget av
splittelse. Hovedpersonene kjemper mot en uavvendelig forandring, som
de ironisk nok bidrar til gjennom sin stahet og personlige stolthet,
nettopp karaktertrekk som samfunnet rundt dem fremelsker. No Longer at
Ease behandler motsetninger mellom gammelt og nytt i en historie om en
ung mann i slutten av 1950-årene, da Nigeria var i ferd med å bli
selvstendig.

Jeg tror ikke de to siste i trilogien er oversatt til norsk.