Bokelskere.no

Noe av det jeg liker svært godt med Mønsteret rakner, er hvordan Achebe fremstiller klanfolkets vaner, skikker og ritualer slik at vi oppfatter dem som naturlige og «riktige». Det er lett å legge vår vestlige og moderne målestokk til grunn for hva som er rett og galt i møtet med en så fremmedartet kultur. Men Achebe formidler sitt stoff på imponerende vis; vi forstår hvorfor klanens folk tenker og handler som de gjør, ut fra deres egen tilværelse og livsanskuelse.

Achebe hverken «glorifiserer fortiden» (Gordimers spørsmål i det innledende essayet) eller fordømmer den. Tvert imot gir han oss et bilde av at det var sånn verden fortonet seg for det folket han skriver om.

Mesterlig, etter min mening.

Du har rett i at framstillinga av handlingane innanfor klanen vert framstilte som heilt rette og naturlige innanfor deira rettsoppfatning. Eg vert likevel forundra og litt lei meg over nokre av rituala deira...utifrå mi rettsoppfatning er eg ikkje i stand til å skjøne kvifor. Dei som styrer med åndene har svært stor makt. Har lese litt om tvillingfødslar der Nigeria skal vere det landet som har flest. Men likevel såg dei på tvillingar som ei ulukke for heile stamma.

Må tilstå at eg har lese heile boka, den gjer verkeleg inntrykk, på godt og vondt. Eg har lært mykje, og skal følgje med på diskusjonen vidare.

PS Sjå på s 3 i dok om tvillingfødslar, der står det om Nigeria, og er relevant for det som vi også kan lese om i "Mønsteret rakner"

Jeg har ikke lest så langt ennå, men jeg reagerer også på noen av ritualene. Og det med tvillingfødsler leste jeg om i dag, i forbindelse med at gutten Nwoye trekker paralleller til følelsen av at noe gikk i stykker i han da Ikemefuna ble drept. På samme måte hadde han følt at noe gikk i stykker i han da han hørte barnegråt i skogen en dag, og skjønte at dette var tvillinger som han hadde hørt moren fortelle at ble satt ut i leirkrukker (s. 69). Det sier mye om hvor sterk troen på Oraklene og tradisjonene er, og på hvor viktig det er å eliminere trusler for å sikre opprettholdelse av stammen. Dette er jo helt tydelig sårt og vanskelig for alle og noe det fortelles og snakkes om.
Selv om en del av handlingene Oraklene krever at må utføres er veldig brutale, kan en også se fornuften i noe av det. Det at Ikemefuna og den unge jomfruen blir gitt dem for å bøte for at en manns hustru ble drept, er for eksempel bedre enn en lang og brutal krigføring med mange tapte liv (nå er det jo tragisk det som skjer med Ikemefuna, og jeg lurer litt på hva begrunnelsen for det er, kanskje det kommer frem etter hvert?).
Gleder meg til å komme videre i boka, helt enig i at den gir sterke inntrykk.

Jeg er helt enig med deg Lillevi, synes også at forfatteren virkelig har lykkes med å formidle et budskap om forståelse. Temaet er jo ikke om vi godkjenner den brutale og primitive levemåten som blir fortalt, men derimot en slags dyp forståelse og en slags sympati for den fremmede kulturen. Vi må tenke på at dette er et folk som i generasjoner har beholdt de samme "lovene" og normene. De prøver å leve opp til noe som de tror på, for de har blitt fortalt hva som er konsekvensene hvis de ikke følger de lovene. Det er kanskje litt feil å si at jeg beundrer den sterke troen i en forferdelig vanskelig og totalt forskjellig kultur, der alt dreier seg om overlevelse, men jeg beundrer det å ha respekt for "lovene", og for å virkelig forsøke å leve opp til den sterke troen. Jeg beundrer ihvertfall den fantastiske skrivemåten, alle de utrolig fine visdomsordene, og de viser oss også mange av de respektfulle levereglene de hadde.Jeg sitter tilbake med en slags "ærefrykt" for det forfatteren har fortalt oss, og for at jeg nå har vært så heldig å fått utvidet min forståelse for andres kultur!

vi forstår hvorfor klanens folk tenker og handler som de gjør

Jeg er litt uenig med deg at handlingene er så klare. Da tenker jeg på det som skjedde med Ikemefuna i kapittel 7, og Ezinma i kapittel 11. Jeg har brukt litt tid og tanker i dag på hva som ligger bak disse handlingene annet enn at de var Oraklets befalinger.

Et forsøk på å utdype mine synspunkter:

Ja, mange enkelthandlinger fremstår som uforståelig og brutale. Jeg mener disse handlingene må ses i lys av det nødvendige i å holde klanen samlet for å sikre dens overlevelse. Dermed er det nødvendig med en viss sosial kontroll over dens medlemmer. Oraklet oppfatter jeg som en ubestridt autoritet som skal sikre en slik kontroll. Å rokke ved oraklets makt, vil rokke ved den sosiale strukturen og sette hele klanen i fare.

Når det gjelder stakkars Ikemefuna, er han et offer (i bokstavelig forstand) for en alvorlig synd hans landsby har begått mot «vår», Umuofia (kapittel 2). Igjen en form for justis og kontroll i et samfunn som ikke har andre rettsinstitusjoner.

Det denne typen sosiale mekanismer Achebe avdekker for oss, og som gjør det mulig å forstå disse, sett med våre øyne, uforståelige handlingene.

Jeg stiller meg bak det du skriver, men det forklarer allikevel ikke hvorfor klanen etter tre år avgjør skjebnen til Ikemefuna. Heller ikke hva som skjer med Ezinma. Handlingene har etter min mening universelle motiver som kan være straff, hevn, frykt, beskyttelse, kjærlighet osv.

"Det som skjer med Ezinma" - kan det være at oraklets prestinne omgir seg med denne typen mystikk for å ivareta sin overhøyhet og makt?

Dette kapitlet (11) har jeg også lurt mye på. Hva skjedde egentlig meg jenta denne natten?

Tror nok at du er inne på noe igjen! Oraklet eller Chielo som hun het, var jo veldig glad i Ezinma, blant annet kalte hun henne "min datter". Da hun dagen etter kom tilbake med Ezinma la hun henne omsorgsfullt på sengen( s 91). Chielo var jo en "vanlig" kvinne, så for å virke troverdig i rollen som prestinne måtte hun nok som du skriver være litt mystisk.
Det er utrolig interessant når diskusjonen av en bok starter, vi er alle forskjellige, og har derfor forskjellige tolkninger, så for en lærerik opplevelse å være med i en lesesirkel! For under et år siden var dette helt nytt for meg!:-)

Det er tydelig at hun ikke har onde hensikter, da hun kaller henne sin datter. Prestinnen begynner å bli gammel, kan det være at Ezinma har blitt valgt ut til å ta over etter henne?

Handlingene er ikke klare, men forståelsen for handlingene er belyst. Det var frykten for konsekvensene og den sterke overlevelsestrangen som her tydelig ble vist. Ihvertfall synes jeg det.

Lillevi skriver også: "ut fra deres egen tilværelse og livsanskuelse".
Sånn sett er det jo på en måte forståelig at de handler som de gjør, men likevel har jeg en følelse av kulturkollisjon med tidsperspektiv.
Dersom vi skal legge våre (tiders) verdier til grunn er nok Okonkwo en anti-helt mer enn en helt.
Men her bør vi ikke sammenligne med vår kultur, og legge (for)dommene til side. Så langt det lar seg gjøre.
Det kan være en hard (pr)øvelse å utvide sin horisont.

Handlingene som er nevnt har vel underliggende motiver uavhengig av når og hvor vi befinner oss.

Hvis vi nå hadde kunnet gått tilbake i tid, og blitt plassert i et veldig konservativt kristent Norge for kanskje bare noen tiår siden, da hadde vi nok også fått følelsen av en skikkelig "kulturkollisjon" :-)

Enig, det er én av grunnene til at jeg tok med tidsperspektivet i mitt innlegg.

Men "noen tiår" virker litt kort, mener jeg.

Ja, det var nok litt satt på spissene, men kanskje i en bygd her på det sørlandske "bibelbeltet"??:-)