Hvor viktig er det at boktittelen er fengende? Hva gjør en boktittel interessang? Hvilken boktittler husker du som inspirerte deg til å lese boka? Generelt snakk om boktitler!
Viser 22 svar.
Ja, tittelen har noe å si, jeg liker ikke at den har det, men det har den nok. En annen ting som også er viktig for meg når jeg kjøper bøker er at den er fin å se på. Hadde aldri kjøpt en tjukk bok som ser helt forjævlig ut, hadde ikke klart å åpne den, og jeg hater det. Da jeg leste på gjengrodde stier, satte jeg bind på boka, fodi den så så fæl ut.
Helt klart at mange bøker selger på tittelen. Gode eksempler:
Min kamp
Pornopung
Frognerfitter
Ut og stjæle hester
Jeg tror tittelen betyr mer enn vi egentlig er klar over. Det er jo tittelen vi bruker i enhver omtale av boka. Det er den vi ser først i bokhandelen. Det er den som lyser mot oss på nettsteder og i omtaler.
Som oftest bruker jeg ikke å tenke over titlene. Unntakene er de gangene titlene er spesielt gode/dårlige som f. eks "Hudløs himmel/Fakta om Finnland"
Tittelen er svært viktig etter min mening. Det (og coveret) er jo førsteinntrykket, og hvem vil vel ikke ha et bra førsteinntrykk? Heter boken "Fia går en tur" (ok, dårlig eksempel, men dere skjønner greia?!) høres jo ikke det særlig fristende ut.
I utgangspunktet tenkte jeg at tittelen ikke betyr noe for meg. Det er coveret som drar meg til ei bok. Men hvis boka hadde hett noe lignende av "Fia går en tur". Ja da skjønner jeg greia. Faktisk :-))
Helt enig. Syntes det var et godt eksempel jeg :p
For min del syns jeg boktitler er ganske så viktige. Jeg er veldig fan av "We're all made of glue" og "A Short History of Tractors in Ukrainian" av Marina Lewycka. Litt artige titler syns jeg som gjorde meg nysgjerrig og de holdt hva jeg mener de lovte; nemlig god lesing:)
Ellers liker jeg også, "Like the flowing rivers", "Ved elven Piedra satt jeg og gråt" o.l. av Paulo Coehlo. Litt poetiske titler og titler som kanskje forteller litt av historien (som den sistnevnte) uten å røpe videre handling, altså må man finne ut hva som skjer.
Boktitler er for meg viktigere enn cover på boka og det som ofte avgjør om jeg i det hele tatt kan tenke meg å lese en bok.
Tittelene ja... Hvor viktig er de? Det er et veldig godt spørsmål... Jeg tror det avhenger veldig av boken. En god tittel på en dårlig bok, gjør ofte boken enda dårligere, i sammenligning. Mens en god bok har en tendens til å bli mindre fristende om tittelen er dårlig. Jeg leste en bok med en tittel så kvalmende (Ufattelig kjærlighet) at jeg nesten var flau over å ta den frem i frykt for å bli beskyldt for å lese "husmors porno". Så tittelen er faktisk viktig... Spesielt med tanke på at du med stolthet skal kunne si navnet på boken i full offentlighet. Men ikke bare skal tittelen være god, men det må også ha relevanse for innholdet. Det er kanskje det svakeste trekket med Twilightbøkene; titlene sier lite og ingenting. Hadde bøkene vært kvalitets litteratur, så ville selvfølgelig saken stilt seg anderledes, men en bok med et tema som varier fra klissete kjærlighet til heseblesende action, burde ha tittler som speilte dette. Titler som "Eclipse" og "Breaking Dawn" gjør ikke det i mine øyne. På samme måte som "Ufattelig Kjærlighet", som egentlig er en roman om en ung prostituert som kjemper meg seg selv og med Gud, men istedet høres ut som enda en tilføyning i rekken av svusltige kjærlighetsromaner som er å få kjøpt i nærmeste dagligvarebutikk. Om jeg skal dra frem noen virkelig gode tittler, som faktisk gjorde at jeg fikk lyst til å fortelle folk jeg møtte hva jeg leste på, så vil jeg dra frem Salme ved reisens slutt, I morgen var jeg alltid en løve og Saman er ein mindre åleine. Den første romanen er skrevet av Erik Fossnes Hansen, og handler om musikerne på Titanic, som så fint speiles i tittlen. Myten skal jo ha det til at det ble skipets musikere spilte salmer mens skipet forsvant under dem for å hindre spredningen av panikk. Derfor Salme ved reisens slutt. Jeg gikk lenge og funderte på denne tittelen, og kunne ikke helt forstå hvordan en eneste setning kunne lyde så vakkert. Bok nummer to, I morgen var jeg alltid en løve, er ikke en roman i det hele tatt. Det er en selvbiografisk fortelling skrevet av Arnhild Lauveng, som er tidligere schizofren. Hun forteller om et liv som "sau" i psykiatrien og hennes kamp mot både seg selv og helsevesenet. Åpningsdiktet, skrevet av forfatteren, viser tydelig hva som menes med tittelen. Jeg skal ikke resitere det her, men jeg synes det er viktig å påpeke tittelens relevans for innholdet, hvorenn merkelig det høres ut. Den siste tittelen jeg har valgt å dra frem er, som du sikkert ser, skrevet på nynorsk, noe som for meg gjør hele tittelen. At filmen, ved samme navn, er oversatt og tekstet på bokmål, kan jeg ikke forstå når alle som har lest boken på norsk vil se hvor vakkert det nynorske språket glir inn. Bare tittelen er som en liten strofe fra en sang som ruller lett over tungen. Jeg synes ihvertfall den er utrolig vakker, og speiler innholdet så enkelt og tydelig, uten å avsløre hverken for mye eller for lite. Bare gi små drypp av bokens sjel, om jeg kan få kalle det det.
Mange gode tanker og interesange meninger her. Og jeg er helt enig med deg. Fine eksempler du kom med. Nei dette med tittel er ikke enkelt. Jeg satt og tenkte på dette spørsmålet her igår, av to ulike grunner. Den ene fordi jeg akkurat har lest ferdig boken "La de små barn komme til meg" av Kjetil Try. Og jeg likte tittelen utrolig godt. Når du først ser tittelen undres du hva den har med boka å gjøre, og den pirrer min nyskjerrighet i hvertfall, siden jeg vet det er et sitat fra kristendommen. Da jesus sier la alle barna komme til meg. Og nå når jeg har lest boka så hvet jeg at tittelen passer utrolig bra. Slutten på boka åpenbarer alt. Og det er en ganske bisar slutt. Ikke akkurat en koselig julefortelling. Men tittelen passer perfekt. Den andre grunnen for at jeg tenker på dette med tittel, er at jeg skriver på en bok selv akkurat nå, og det å finne en tittel er noe man er nødt til å ta når boka er ferdigskrevet. Men likevel surrer idèer oppe i hodet mitt, men ingen av tittlene virker bra nok på den ene eller andre måten. Det må legges ned så utrolig mye arbeid bare for å få til en god tittel.
Ja, du har helt rett. "La de små barna komme til meg" høres ut som en spennende bok, og ikke minst et modig valg av tittel. Mange forventninger knyttes jo nettopp opp til dette utsagnet. Og dette kan jo forfatteren spille på ved nettopp å, slik som jeg får inntrykk av, komme med en slutt som ikke stemmer overens med utsagnes opprinnelige betydning. Veldig spennende at du holder på med en bok! Det er et veldig modig prosjekt, og det er godt å høre at det er noen som ikke lar seg skremme av utallige skriveøkter. Jeg har jo selv alltid likt å skrive, og fabler jo alltid om hvordan det ville vært og livnært seg som forfatter, men hvorvidt det bare forblir en drøm gjennstår jo å se. Foreløbig nøyer jeg meg med å lese og beundre dem som tør å ta steget ut i kaoset av debutanter. Men kan jeg spørre, om det ikke er for nærgående, hva boken din handler om? Om det enda er på prøvestadiet og for nytt og skjørt til å tåle internetts harde virkelighet, så trenger du ikke svare. Er bare nysgjerrig på hva unge bokelskere mener mangler av litteratur. :) PS: Masse lykke til!
Er det bare jeg som alltid tenker på pedofili når jeg hører "La de små barn komme til meg"?
Husker jeg var i en kirke en gang, og så en plakat med denne tittelen og Gud som strakte ut sine armer til all verdens barn, med en glorie rundt seg. Jeg kjente det bare knyte seg i magen, og klarte ikke å komme tilbake..
(har selvsagt vært i kirken etter det, men ikke der..)
Da jeg først hørte tittelen gikk også mine tanker til pedofili. Det er den typen bøker en uttaler tittelen på med forsiktighet i visshet om hvordan folk vil tolke det. Nå vet ikke jeg hva boken handler om, men jeg tror nok jeg kan gjette meg til noe av det.
Leit å høre at du fikk den reaksjonen på den plakaten i kirken. Men jeg kan godt forstå koblingen, for jeg gjør den jo selv når jeg hører dette bibelverset i andre sammenhenger. Pedofili er jo veldig tabu belagt og ikke minst enorm skremmende, spesielt på grunn av tausheten som hersker rundt det. Det er jo heller ikke til å stikke under en stol at Den katolske kirke flere ganger har vært beskyldt, ofte på korrekt grunnlag, for missbruk av barn. Leste nylig en kronikk i BA hvor innsenderen beskyldte paven for å ha dekket for en annen prest som skulle ha begått overgrep mot 200 gutter i Tyskland. Det er slike temaer som gjær en kvalm, og som får en til å lukke øynene og vende blikket bort. Og nettopp derfor er det bra at skjønnlitterære forfattere tar tak i dette temaet og tør og belyse både følelsene og tankene på en ny måte; uten statistikk og antall.
Ikke for å provosere, men det hender nok oftere enn man tror at folk med makt bruker den feil.. Det er nettopp makten som gjør dem i stand til å komme unna med mer, fordi de lettere kan manipulere/bestikke folk rundt seg.
Er jo ekstra vanskelig når det er en folket ser opp til som krysser grenser! Litt off topic, men:P
Ps! veldig enig med litteraturen. Godt at de tør og gjør det. Det er jo et veldig tabubelagt tema, og stikker ekstra å lese om, både i media og i den skjønnlitterære verden.
Jaja, overskriftene er bare veiledende uansett...
Og det er mye sant i det du sier. Makt gir et ansvar som mange ikke er skikket til å ha. Og kirkens makt strekker seg på mange områder lengre enn selv statens, fordi den berører hva folk skal tenke, føle og tro. Mer påtrengende enn det kan det vel ikke bli. Den respekten, og kanskje også delvis frykten, som kirken har nytt godt av så lenge og som har gjort kirken til det den var og er, kan fort bli kirkens egen renneløkke ved at makten fordeles blandt de gale menneskene. Selv ser jeg på meg selv som en kristen, og jeg kan i mange situasjoner finne trøst i Bibelens skrevne ord, så når jeg skriver dette er det ikke en kritikk av Bibelen og de mange kristne som handler i Guds navn, men bare for å belyse viktigheten av å tørre å stille de unevnlige spørsmålene, og å våge å se mennesket som det er. Likte nakent som i Edens hage.
Jada, lov å spørre. Selve utviklingen av idèen er forholdsvis ferdig. Jeg forandre, legger til og trekker ifra litt underveis, men hovedformen er ferdig. Så nå skriver jeg bare. Boka ligger vel noe mellom spenning/krim og grøsser i sjanger. Den handler om ei ung kvinne, Mika, som flytter sammen med sin kjæreste til USA. Nærmere sagt New Orleans, Louisiana. De flytter til en et hus som har vært en del av en plantasje på 1800-tallet, da de ble brukt som for eksempel sukker og bomullsplantasjer, der svarte ble holdt som slaver. Til det huset de flytter til går det igjen en slavekvinne. Og Mika får kontakt med denne slavekvinnen på en litt spesiell måte. Slavekvinnen nærmest besetter kroppen hennes fra en tid til en annen og bruker henne som er marionette for å få fortalt historien sin til omverdenen. Som da er ganske brutal.
Det høres virkelig gjennomtenkt ut! Jeg blir imponert. En historie som det må være krevende å skrive. Ihvertfall vet jeg at om jeg skulle skrevet noe slikt så hadde jeg måtte tilbrakt timer påbiblioteket til forarbeid i og med at mine kunnskaper om slavearbeidet i Amerika er forholdsvis små. Jeg leste nettopp en bok, Bienes Hemmelige liv, som, om den ikke akkurat omhandler slavearbeidet, ihvertfall tar for seg en svart søskenflokk på 60-tallet rett etter at borgerrettighetsloven ble underskrevet. Denne boken er kanskje ikke den beste jeg har lest, men det får en likevel til å tenke. For 60-tallet, og selv ikke 1800-tallet, er så veldig lenge siden. Likevel møter en en helt annen verden. Det virker som du har funnet en helt spesiell måte å formidle dette på. Jeg tror du kan lykkes med ditt prosjekt. Historien er ihvertfall der. Ved å dra historien litt frem i nåtid så blir jo også kontrastene større, og dermed får brutaliteten større virkning. Dette merket jeg godt da jeg hørte Drageløperen på lydbok; kontrasten mellom livet som student i Amerika og under Tailiban i Afghanistan ble så stor at en virkelig kunne forstå, om enn bare i små glimt, at den verdenen som er der finnes og berører mennesker hver eneste dag.
Ja, jeg har jobbet lenge og hardt med denne fortellingen i hvertfall, så arbeidsmoralen er det ingenting ås i på i hvertfall :p Har brukt opp mot et halvt år med å bare skrevet ned idèer, så hadde jeg et mareritt en natt faktisk som førte til denne idèen, og siden jeg synes det finnes for lite spøkelsesromaner for voksne, så valgte jeg å skrive denne. Og ja det har blitt mye forarbeid, vært en del turer på biblioteket og sittet mange timer på nettet. Omtrent notert ut et hefte med linjeark. Tilslutt fant jeg ut at jeg bare måtte begynne, at det ble ikke noe bok av å bare sitte å notere ned fakta. Skjønner hva du mener, og jeg prøver å gjøre noe lignende her. For grunnen til at slavekvinnen kan tvinge seg så innpå Mika, er fordi Mika er åpen for det. For hun lever et lignende liv som det slavekvinnen gjorde, bare med dagens temaer og standar. For Mika føler seg veldig aleine og overlatt til seg selv. Samtidig som hun føler at kjæresten hennes omtrent holder henne fanget i forholdet, som en slave, og styrer henne rundt som en marionette. I tillegg er han inne imellom fysisk og psykisk voldelig.
Oi, dette høres lovende ut! For en fantastisk gjennomtenkt story. Er boka halvparten så god som den høres ut, er den vel verdt å lese!;)
Det er ihvertfall helt tydelig at du er seriøs i ditt arbeid! Og det er veldig veldig bra. Jeg blir virkelig imponert over innsatsen. Det er ikke så lenge siden (omtrent da jeg begynte å lese TAKK TIL delen) at jeg skjønte hvor mye arbeid som ligger bak hver eneste utgivelse. Hvor mange timer med research og hvor mye rettearbeid som følger etterpå.
Du har rett i at det er lite spøkelseslitteratur for voksne. Eller ihvertfall lite nyere spøkelseslitteratur. En har de gode gamle klassikerne som Dracula, Frankenstain og Dr. Jekyll og mr. Hyde, men det så absolutt på tide at noen koster kose-vampyrene av hyllen og gir plass for litt ekte kvalitets grøss. For det er en veldig utfordrende sjanger. Ikke skal de bli for ekkelt og brutalt, men en kan heller ikke spare på kruttet for da blir det kjedelig. Og så må jo det være noe mer til grunne, og det er ikke så enkelt lenger at du kan stemple noen som "gal", og forklare deres handlinger på den måten. Har du lest Åndenes Hus av Isabell Allende noen gang? Jeg har ikke selv lest boken, men har lest to av hennes selvbigrafiske bøker der bla. den boken blir nevnt, og får inntrykk av at en av karakterene er inspirert av hennes egen bestemor som var klarsynt. Jeg kom bare til å tenke på den boken når jeg får høre om din fortelling om ånder som går igjen og deretter bruker levende mennesker til å formidle sitt budskap. Jeg skal ikke gå så langt at jeg anbefaler deg å lese boken, men i og med tittelen så kan den jo være verdt å se på. Men som jeg har lært så utrolig mange ganger som kan tittler lure en trill rundt. Men om ikke annet så er den en flott historisk roman om millitærkuppet i Chile, og Allende skriver med et frodig og inspirerende språk.
Hmm..hørtes ut som en interessang bok i hvertfall, skal virkelig ta å se på den. Takk for tipset. :)
Sist sett
