Bokelskere.no

Kjedelig, traust svensk krim.

Egentlig enig. Noe av den var spennende, men det er veldig kjedelig å lese om Wennerstrøm og alt snakkingen om forretninger. Forsto veldig lite av det.

Krim er ikke min sjanger - da jeg likevel endte med å lese denne var det to ting som fikk meg til å grine endeløst på nesen:

• Alle de fantastisk unødvendig spesifikke produktnavnene - hun tok frem MACen sin og åpnet FEDORA og søkte på GOOGLE og krypterte med blablabla, arrgh. I noen fortellinger har sånne referanser en hensikt, men her var det bare plagsomt.

• Karakteren Lisbeth Salander. Jøye meg.

Langdryg - ja, men langt fra kjedelig. Det er vel en grunn til at disse bøkene har solgt som hakka møkk. (Bortsett fra at forfatteren døde litt (u)beleilig)

Hvis man har som utgangspunkt at svensk krim er traust og kjedelig så er jeg ikke så veldig enig ... I noe som helst. Heller ikke det som blir sagt om Menn som hater kvinner.

Jeg kan dog være enig i at boken er en smule uredigert. Vi kan skylde på forlaget. Eller akseptere at forlaget manglet en viktig sparringpartner under redigeringsarbeidet og kanskje redigerte litt for lite.

Det forhindrer dog ikke at dette er en høyst leseverdig bok.

Problemet med Larssons bøker, er at de er skrevet uten begrensninger, dvs. alle detaljer er med, alle sidespor, alle mulige parallelle handlinger. Det blir verre etter hvert. Jeg synes ikke den første var så ille, men når det i neste bok brukes flere sider på å beskrive det frk. Salander kjøper på IKEA, da ble det nok for meg. Jeg spør meg: Hvor er forlagsredaktøren her? Bøkene kunne vært strammet vesentlig inn. Med en slik fortellerglede og med såpass spennende plot, burde forlaget sørget for at bøkene var på 350 sider hver og økt den litterære kvaliteten betraktelig.

Når det er sagt, har Larsson greid å skape troverdige skikkelser i bøkene sine, som mange identifiserer seg med. Jeg tror grunnen til at særlig mange kvinner jeg har snakket med elsker Millennium-serien, er at de identifiserer seg med rebellen og geniet Lisbeth Salander.

Vel. Uansett. Man har noe å forsvare når man skriver krimromaner på bortimot 1000 sider. I dette tilfellet er det forlaget som bør forsvare seg. Forfatteren kan ikke det lenger, dessverre.

Vi er på linje, Fidel. Selv opplevde jeg ikke at Lisbeth Salander kom under huden. Men mange kvinner jeg har snakket med opplever det sånn. Til og med min mor på 85 synes hun er en fascinerende karakter.

Jeg likte alle 3 bøkene, men har valgt å ikke se dem på kino... Er rett og slett redd de er litt for "harde"..??..

Jeg forelsket meg fort i Lisbeth. Jeg synes hun er en troverdig karakter, nettopp på grunn av det hun har opplevd. Hvordan kan ikke det prege et menneske i så stor grad som det har preget henne? Det er jo nettopp det som skaper henne, denne tragiske oppveksten hennes.

Filmene er ikke for harde. Jeg liker adaptasjonen, de har klart å skape mye i likhet med bøkene, men jeg synes kanskje de gjorde Lisbeth litt for pusete når det gjelder Mikael. Det er selvfølgelig en del andre ting å pirke på når det gjelder karaktererene osv, men slik er det nok alltid når det gjelder filmatiseringer av bøker, det blir veldig individuelt. Jeg liker best Menn som hater kvinner på film, Jenta som lekte med ilden ble ikke veldig spennende på lerretet for dem som ikke har lest bøkene, men for all del: det er ikke dårlig. Det beste med filmene(og bøkene, for øvrig)synes jeg definitivt er Lisbeth Salander. Noomi Rapace gjør strålende skuespillerprestasjoner og jeg tviler sterkt på at det finnes noen som kunne gjort det bedre enn henne i akkurat den rollen. Nå blir det spennende å se hvordan Luftslottet som sprengtes blir..

Har bare sett film nummer 1, Hilde_S. Jeg kan ikke si at jeg reagerte på "harde scener". Ikke sammenliknet med hva vi ser på TV av type CSI, Bones osv. Faktisk likte jeg filmen. Det var noe med at filmskaperne har klart å konsentrere seg om hovedplottet og ikke vært fristet til å følge de ulike avsporingene jeg synes vi finner i boka.