Bokelskere.no

Meget subjektiv begrunnelse i nattens mulm og mørke: Jeg "snublet" over noen ord av nylig avdøde Andre Brink, der han uttrykte dyp bekymring over utviklingen av det sørafrikanske samfunnet etter Mandelas død. Og plutselig var tankene mine 50+ år tilbake, hos Alan Paton, som var den første som gjorde apartheid-systemet kjent for verden gjennom skjønnlitteratur: Cry, the Beloved Country, som ble oversatt til flere språk (norsk i 1950). Jeg mener å huske at jeg likte boka den gangen i oldtida, men vet naturligvis ikke om den har tålt tidens tann. Ifølge omtalene skal det være en ganske enkel historie med en klar moral. Siden det er en prest som er hovedperson, utelukker jeg ikke at moralen kan ha et religiøst tilsnitt.

Som et kuriosum kan jeg nevne at boka skal ha vært inspirasjonskilde til musikalen Lost in the Stars av Kurt Weill og Maxwell Anderson - mange av sangene derfra har fått klassikerstatus takket være noen av jazzens ypperste artister. Denne for eksempel:

Before Lord God made the sea and the land
he held all the stars in the palm of his hand,
ad they ran through his fingers like grains of sand,
and one little star fell alone.
Then the Lord God hunted through the wide night air
for the little dark star on the wind down there.
And he stated and promised he'd take special care
so it wouldn't get lost again.
Now a man don't mind if the stars grow dim
and the clouds blow over and darken him,
so long as the Lord God's watching over them,
keeping track how it all goes on.
But I've been walking through the night and the day
till my eyes get weary and my head turns gray,
and sometimes it seems maybe God's gone away,
forgetting the promise that we heard him say.
And we're lost out there in the stars,
Little stars, big stars blowing through the night,
And we're lost out there in the stars.

Boka står i hylla, og jeg kommer til å lese den uansett, men skulle gjerne hatt godt lesefølge.

Jeg har den også i hyllen. Hat til og med funnet den. Men tviler om jeg leste den helt. For samtidig (nesten) som boken kom meg i hende, kom en dramatisert forestilling (Ikke lost in the Stars) opp på en av landets faste scener. Og jeg så den. Og forestillingen grep meg den gang!
Så den kan være en god kandidat.

Syns jeg aner spor av hvor Erik Bye fikk "Vår herre klinkekule" fra. Nå husker jeg ikke i farten om det var han selv som skrev den.

Tanken har streifet meg også!