Jeg har hørt og lest flere ganger den senere tiden noe rart som skjer med setningsoppbyggingen i språket vårt. Et eksempel er en setning fra boka drapslisten av Frederic Forsyth, på side 180 står det:... de hjelpende hendene som ventet på å ta ham imot. Jeg ville jo ha skrevet : ...de hjelpende hendene som ventet på å ta imot ham. Er det nye regler i norsk grammatikk, eller er jeg langt ut på viddene?. Jeg har til og med hørt at folk på TV snakker sånn. Noen som vet, herinnne?
Viser 20 svar.
Alt skriftspråk er basert på talespråk. Ordstillingen du refererer, er i bruk flere steder i Norge. Altså riktig for dem som ønsker å si/skrive det slik.
Jeg husker Lindmo (NrK1) nevnte akkurat dette i programmet sitt en gang. Hun hadde fått en henvendelse fra sin tidligere norsklærer som bemerket at Lindmo sin "velkomst" til gjestene var feil: "ta NN vel imot". Lindmo svarte med å invitere læreren sin til programmet og lovet for fremtiden å si "ta vel imot NN". Men nå tror jeg jammen meg at hun har falt tilbake til gamle synder.
Jeg ser av svaret fra Språkrådet at Lindmo hadde "rett" i sin måte å bruke språket på, og lurer litt på hva norsklæreren ville sagt til det :-)
Jeg snakket med en lærer som hadde vært lærer i 46 år, og hun sa at jeg ville fått feil på det om jeg skrev det slik. Det var henne Lindmo jeg også hørte si det.
Hmmm... Etter å ha lest kommentarene under her, så tar jeg meg i å lure på om det rett og slett kan være noe dialekt inne i bildet, eller at det er ulike måter å formulere det på ut fra hvor i landet man bor. For jeg ville nemlig sagt setningen sånn som det står i den boka. For meg høres det mer riktig ut enn det du, og da kommentarene under her mener.
Å sjøpe sjøttkaker før vi går på sjino, eller skal vi sjøpe sjylling?
Snarere med alder å gjøre. Om ikke forfatterens så oversetterens. Jeg vil kalle litt gammelmodig, men bare litt. I min konservative bokmål -setting finner jeg intet galt i denne setningen slik den her siteres. Om oversetteren finner at forfatteren har tilsiktet noe ved denne ordstillingen skal ikke være sagt. Mye er lovlig i korrekt bokmål, grammatikalsk som ortografisk . Ofte skriver jeg selv som jeg med vilje gjør her (uthevet tekst) ordet intet, der de fleste, særlig yngre enn meg ville mer naturlig si "ikke noe" ? Men, jeg begynner å dra på årene. At det i denne bokens oversettelse skal ha noe med dialekt å gjøre finner jeg grunn til. Men selvfølgelig : Det er mulig jeg ikke leser (oppfatter) det slik du gjør det. (?).
Til hverdags passer det bedre slik som du skrev. Den opprinnelige oppsetningen gir en mer "poetisk flyt", eller hva jeg skal kalle det.
Grammatisk sett vil jeg absolutt foretrekke din ordstilling. Tror nok forfatteren har brukt språkfølelsen sin, og synes selv at ordstillingen skaper best stemning. Personlig synes jeg det er for høytidelig/for litterært/for langt fra vår dagligtale. Imidlertid trodde jeg at pronomenet "ham" var ute av språket vårt nå. Jeg ville anvendt pronomenet "han." Enkelte skriver fremdeles "allikevel", mens det beste i dag er "likevel." Og "hverken " er ute nå, det heter "verken." Det samme med "nårtid," skal være "når." Språkreglene blir løsere og løsere. Mener å ha hørt at Kristeva (lingvist) kritiserer Duras for særdeles dårlig språk, mens jeg synes Duras er blant de beste, nettopp på språk.
Jeg bruker fortsatt "ham" når dette er grammatisk riktig. "Han" skurrer for meg iblant, for jeg syns ikke alltid det er nyansert nok. "Allikevel" er nok ikke utdødd det heller, hvis det nyanserer bedre enn "likevel", ser jeg ingen grunn til å kritisere det. På skolen lærte jeg naturligvis denne enten-eller, hverken-heller-nyanseringen, men har ingenting i mot å droppe h'en. Det å ha h'en der er liksom ikke helt moderne, det minner meg om det jeg ikke kan fordra med fransk, hvor et moderne språk heller inneholder komplikasjoner og forvanskninger for å bli korrekt, i motsetning til eldre fransk, som var mer direkte og mer logisk skrudd sammen - og fransk inneholder masse unødige bokstaver som ikke har noe å si for de skal ikke uttales i noe tilfelle... Det som forundrer meg er at "forenklingene" deres er heller å fjerne alle de uttrykksfulle aksentuasjonene som faktisk kan gjøre en forskjell, særlig for utlendingen i ferd med å lære...
Finn Erik Vinje sier språket er noe flytende og har da rett i at det er vanskelig å motsette seg naturlig utvikling. Forandringer må likevel (for meg er det litt unaturlig å bruke allikevel) ha et visst grammatisk hold å støtte seg på, en logikk. Mekanismen må komme et steds i fra. Jeg har merket meg at folk setter sammen gamle klisjéer og floskler galt, presterer å bruke feil preposisjoner, mens "dog" og "hinsides" - som visstnok er avlagt - dukker opp igjen i alt fra dagligtale på facebook til artikler i magasiner. Setningsbygning syns jeg skal få stå fritt så lenge ord og sammensetninger tilbakeviser riktig (som fx tilbakevisende pronomener brukt feil ender opp med å utløse feil betydning) og leddene utløser riktig mekanisme. Setningen i innledningen kan like gjerne være rett i begge former, mens setningene ellers i teksten ville sagt hva som passer best i rytmen. Altså litt ut av sin sammenheng uten at jeg vil si noen av dem høres feil.
Tilbake til facebook. For ikke lenge siden dukket det opp et spørsmål fra en godt voksen kar fra Vestlandet. Han er ingen akademiker, bare en vanlig oppegående, praktisk anlagt fyr. Han var blitt usikker på den korrekte måten å skrive et uttrykk. Han fikk mange riktige svar og utrolig nok ett personangrep fra en som ville at gal skrivemåte SKULLE være riktig... Det må da bare bety at også "hvermannsen" er opptatt av språket vårt? En annen jeg kjenner (en lastebilsjåfør), morer seg med å poste grove språkfeil han finner rundt omkring. Ofte handler det om "mellom rom" og feil orddelinger. Vi kom fram til over en kaffekopp på et pauserom en gang at hjelpemidler som stavekontroll på pc og telefon har skaffet folk store språkproblemer som ikke fantes før de kom. Blant de hyppigste humorkilder og misforståelser på internasjonale sider med en "chatbar" er udyret sc - spelling control. Med sider oversatt av google transelate er det ikke det minste rart at de som har blitt voksne i løpet av de siste 5-10 årene - og andre lettpåvirkelige mennesker - er usikre på hva som er korrekt norsk. Årsaken ligger nok i at de ikke leser nok bøker slik at et sammenligningsgrunnlag blir bygd opp. De trenger jo ikke det, for alt er jo digitalt!
NB! Dette er ikke bare til deg, cindy, men innlegget havnet her fordi det var her det passet å kommentere...
språket er i endring.
"Hverken" var ute av ordlistene en periode, men er kommet inn igjen. "Ham" har aldri vært ute, men er likestilt med "han". Dette gjelder "offisielt", normert bokmål. Men så sant man ikke er skoleelev/student eller offentlig ansatt, kan man bruke språket akkurat som man vil. Det gjør de fleste forfattere.
Her har vi nok et eksempel på tidens gang. "Ham" er ikke ute av språket. det er ikke all verdens år siden "han" i dette eksemplet ville blitt "arrestert". Men nå er det forlengst blitt "lovlig". For meg er det utenkelig ikke å bruke "ham" her.!
Nå er vel ikke "ham" ute av språket vårt, det er bare, idiotisk nok, likestilt med "han".
Noe som interessant nok gjør det vanskeligere for norsk ungdom av i dag å lære seg fremmede språk hvor man faktisk skiller på sånt. Se bare på engelsk...
Sånn kan det også sies!
Jeg synes også at dette skurrer, men det er visst ikke feil i følge Språkrådet.
Jeg har sendt mail til språkrådet. Det skal bli spennende å se om de svarer og eventuelt hva.
Spørsmål: Jeg har hørt programledere i NRK presentere sine gjester ved å si «ta ham godt imot». Heter det ikke «ta godt imot ham»?
Svar: Dette er tydeligvis et språkriktighetstema som engasjerer for tida, for vi har fått en del spørsmål om det i det siste. Vi kan slå fast to ting: Det stemmer nok at det har vært vanligst med rekkefølgen ta imot ham. Det er i alle fall den rekkefølgen som gir flest treff når vi søker i digitaliserte tekster. Det har vært mindre vanlig med ta ham imot, men også denne rekkefølgen har lang fartstid i trykte tekster.
Det er ikke usannsynlig at det er dialektvariasjoner i disse konstruksjonene. Vi ser heller ikke bort fra at den noe kompliserte kombinasjonen av verb, preposisjon og objekt kan bidra til å skape variasjon. Vi kan se på et par andre konstruksjoner som vente på båten og ta på frakken. Setter vi inn et objektspronomen, får vi vente på den og ta den på. De har altså ulik struktur. I den ene setter vi objektspronomenet bak både verbet og preposisjonen, i den andre mellom de to andre orda.
Tar vi så for oss uttrykk med imot, ser vi at noe kan gå oss imot, men det kan også gå imot oss. Noen kan si meg imot, men også si imot meg. Det ser altså ut til at imot kan havne både foran og bak objektspronomenet uten at det endrer betydningen nevneverdig.
Med andre ord må både ta ham imot og ta imot ham kunne regnes som rett.
Altså er begge skrivemåter rett, men det ene skurrer altså mine ører, og som en herinne nevnte, om det kan ha noe med dialekt å gjøre. Jeg satt og prøvde meg fram litt der. Å ja da...jeg fant ut at trønderne godt kunne si noe slikt. Ikke for å forkleine dem altså. Men jeg aner r ikke hvor oversetteren av den boka kommer fra i landet, men nok om det. Jeg stoler på språkrådet.
Heldigvis for meg og min innstilling til dette , har Språkrådet rett!
Sist sett
