Bokelskere.no

Lørdag 31. januar 2015, kl. 08.00

Da har jeg redigert tråden slik at den gjelder for hele romanen.

God helg.

Gösta og co har jo fleire eventyr, der dei mellom anna løyser tilsynelatande umogelege oppgåver og hjelper damer i naud. I tillegg er kavalerane 12 i talet, i alle fall på julenatta heilt i starten, der dei skal drikke for den trettende.

Er det eit ekko av legendene om Arthur og riddarane av det runde bordet vi høyrer her? (Eg tok også opp dette i omtalen eg skreiv om boka for nokre månadar sidan.) I følge wikipedia seier ei av legendene frå middelalderen at bordet hadde 12 seter for å minnast nattverden, og ein tom plass for å minnast svikaren Judas.

Eg kjenner svært lite til Arthur-legendene, men det er kanskje andre av bokelskarane som veit litt om dei. Er det ein gagnbar teori at Lagerlöf har latt seg inspirere av desse legendene?

Ein annan forfattar som har forklart at han nytta Arthur-legendene som utgangspunkt er John Steinbeck med boka Dagdrivergjengen. Og etter å ha tenkt litt på det er det jo visse likheitstrekk mellom bohemlivet til kavalerane på Ekeby og gjengen i Danny sitt hus.

Og kavalerene viser seg å være riddere, til slutt. Jeg skal lese din omtale med det samme.

Jeg fant denne i bokhylla, men jeg har ikke lest den ennå.

Bak på boka leser jeg:

"Sagn om riddernes bedrifter i kamp og kjærlighet hørte til middelalderens kjæreste lesning. Fortellingene om kong Artur, som samlet om seg en krets av riddere og skjønne damer, kommer opprinnelig fra Wales. Den historiske Artur var en hærfører som kjempet mot sakserne i 500-årene, omtalt av Nennius i "Historia Brittonum" ca. 800. Histriene slik Sigrid Undset så mesterlig forteller dem, ble første gang utgitt i 1915."

Min bok er en heftet utgave utgitt av Aschehoug i 1994. Den er illustrert med sv/hv-tegninger.

Jostein, du er en fremragende leser og skarp iakttaker og sikkert mye mer. At du slår ned på Steinbeck og hans angivelige kjennskap til legenden om kong Arthur og ridderne av det runde bord. De er ikke bare kjennskap fra Steinbecks side ser du, etter min mening er det dyrkelse. Alle som har lest Dagdrivergjengen (og det er ikke få), må ha merket seg at grunntonen i boken, byggverket er rammet inn av ulovlige mexikanske immigranter i California i en lun og jordnær humor som er forent nettopp som du mer enn antyder, historien (eller legenden er vel riktigere?) om kong Arthur og ridderne rundt det runde bord.
I sitt eget forord til boken , skriver Steinbeck: ( sitat ) " Nei, når noen snakker om Dannys hus, da forstår alle at han mener en helhet som ble dannet av mange menn. Fra dem utgikk det lyst og glede , menneskekjærlighet, og til slutt en mystisk sorg. For Dannys hus var ikke så ulikt det Runde Bord, og ridderne omkring det ble da Dannys venner. Og dette er fortellingen om hvordan denne gruppen ble til, og hvordan den blomstret og vokste ut til et vakkert og riktig omfang." (sitat slutt). Hvor mange har ikke lest denne boken og likt den, uten å tenke så mye på dette med det Runde Bord og legenden bak? det er det jeg mener med at du er en skarp leser og iakttaker, Jostein, For Arthurlegenden var noe langt mer for Steinbeck, nemlig. Dette var ikke hans først bok, men den kom allerede i 1935 og det var med denne han med ett ble ansett som en stor forfatter.
Nok om det. Eller egentlig ikke. For: John Steinbeck skriver i forordet til en annen bok fra hans hånd: " Det finnes folk som,. når de blir voksne , glemmer det skrekkelige: å lære å lese. Det er kanskje den største enkeltoppgave mennesket påtar seg, og de må gjøre det som barn. " Sier han her. Grunnen til det er nok-tror jeg-at han selv som barn hadde liten om ingen forhold til lesing og bøker i det hele tatt. Skolen vente ham ryggen.
Vendepunktet kom til ham med en forkortet utgave av Sir Thomas Malorys Arthur-sagn, en gave fra en slektning. Og denne gaven ble skjellsettende for gutten John Steinbeck. Her så han inn i eventyrverden som muligens, om ikke skapte, så i vertfall skjerpet hans etterhvert eventyrlige fantasi. I møte med denne boken fikk han se inn i en eventyrverden han falt pladask for. Her møtte han kneisende borger, edle riddere, onde rike menn, skjønne kvinner, drager og andre uhyrer fra en annen tid. Ikke minst fortelles det om, i denne boken han fikk, store slag, storsinn, men det som satte eg fast i ham (heldigvis?) den ridderlighet som var fremherskende mellom dem som sto for de store bedrifter. men over alt dett var det for den unge Steinbeck sagnene, legendene, historiene om Kong Arthur selv, trollmannen Merlin (som var helten til undertegnede, unge Ingemundsen som lestee legenden som tegneserie! ), men ikke minst de trofaste riddere som samlet seg rundt det runde bord på slottet Camelot. Alt dett er et lite utsnitt gjort av meg for å prøve å fremstille det forord som John Steinbeck skriver til sin siste bok. En bok han aldri selv fikk oppleve utkom. Han døde før det. Jeg vet ikke om boken i det hele tatt foreligger på norsk. Selv var jeg heldig og fikk tak i en dansk utgave på Lademann, København (1979). Mange mener at Steinbeck her bruker en stil som er knapp og de bilder han skaper for leseren kan minne om den fortellerkunst man kan finne i de gamle islandske sagaer. (Særlig Njåls saga , kanskje?). Men på dansk heter boken " Kong Arthur og hans ædle riddere". Har andre lest den . På norsk ? PÅ originalspråk? (=THE ACTS OF KING ARTHUR AND HIS NOBLE KNIGHTS copyright av Elaine Steinbeck. Jeg vil si, om man ellers er tilhenger av John Steinbecks bøker, eller ikke. Dette er en bok for barn i alle aldre ! En femåring vil like legenden og måten den fortelles på! For å vise hvordan den ble en plattform i Steinbecks eget liv, denne gaven fra en slektning, gir han undertittelen Thomas Malorys Winchester-manuskript og andre kilder.
Jostein, jeg kunne ikke la vær å bringe denne boken på bane når du spør om der kan være noen likhet mellom kavalerene på Ekeby og gjengen i Dannys hus. Ja, mene jeg til det siste. Men som nevnt av et sted tidligere i tråden, jeg ser kanskje riddere på Ekeby, men edle er de slett ikke. Og ridderlige i den oppfatningen som ligger til grunn for Kong Arthurs menn ? Ikke i det hele tatt. Og den lyse munterhet som utbringes i Dannys hus og den selv-ironi som dise slasker drikker i seg? Å Dannys venner er edle i forhold til Ekeby-gjengen, mener nå jeg. Men, Jostein ditt spørsmål er likevel berettiget. Selma Lagerløf kan ha vært like opptatt av Kong Arthur og det Runde bord som John Steinbeck langt senere. Så et kategorisk avslag får du ikke av meg!
Men, nå uttaler jeg meg før jeg har snudd om til første side av annen del! Vi kan jo snakkes om dette når løpet er kjørt i så måte. Om vi har krefter igjen !

Fint med éin tråd; lettare å følgje med på den måten. Eg har repetert halvparten av romanen, om ulvar og bjørnar og Marianne (namnet skal nok uttalast på fransk maner), "unga grevinnan", Ebba Dohna" og "mamsell Marie," Ikkje så mykje å kommentere på innhaldsplanet, eigentleg. "Vänner, människors barn!" utbryt forteljaren: Eg har prøvd å sjå om det er noko spesielt ved forteljaren, altså slik at forfattaren har skapt ein forteljar som legg inn dikt og seier "jag skriver det" og "Sägner har jag från barnkammaren", men er kommen fram til at forteljaren like gjerne kan vere identisk med forfattaren. Heldigvis for desse sagna, får vi seie; det kjem meir av dei seinare; så fint at ho legg dette stoffet inn i romanen og skapar sin eigen, värmlandske magiske realisme. Takk for fine kommentarar om kavalerane frå både den eine og den andre felleslesaren, forresten!

Ja, jeg har stor glede av å gjenoppleve boken selv om jeg ikke har funnet den frem fra hyllen, og takket være denne tråden har jeg lært mye om kavalerer og kavalerfløyer! Ved første gangs møte med Gösta Berlings saga problematiserte jeg slett ikke det aspektet, jeg bare aksepterte at det bodde kavalerer på Ekeby, og da var det naturlig å kalle fløyen de bodde i, for kavaljersflygeln.... (som jeg måtte google på svensk også, men de resultatene sparte jeg denne tråden for. Her er likevel ett morsomt ett, en avisartikkel fra 1936).

Bare en detalj, KjellG - du skriver:

Marianne (namnet skal nok uttalast på fransk maner)

...Men fransk og fransk - enig med uttaleanvisningen din, men dette er nok sånn som svenskene alltid gjør: lar være å uttale e i slutten av et navn. "Susanne" sier vi - svenskene uttaler det Susann; "Kathrine" sier vi - svenskene sier Katriiiin; >"Kristine" heter det på vår side av grensen, og svenskene holder på Kristiiin. Selv har jeg to stavelser i navnet på norsk og bare én på svensk.... ;)

Da har du gjort din del for å gjøre veien klar for oss. Takk: " Nå hvil deg borger, det er fortjent!"